KAPITTEL 26 - DETTE GJORDE INNTRYKK

Soundtrack; De Lillos - Suser avgårde

Vi suser av gårde, alle mann...

Jeg er fantastisk priveligert som fikk dra på denne turen. Jeg har opplevd og lært så utrolig mye, og er så takknemlig for alt sammen. Det har vært et halvår preget av både håp, frustrasjon, forbauselse, fascinasjon, utmattelse, latter, forferdelse og glede. Vi har sett mennesker på sitt usleste, utspekulerte og falske, vi har sett mennesker på sitt varmeste, selvoppofrende og medfølende, vi har sett mennesker på sitt fattigste, boende side om side med mennesker som vasser i penger, vi har sett mennesker som tigger om mat, mennesker som har spist så mye at de ikke klarer å gå, og mennesker som finner verdi i å nekte seg primitive behov som mat, søvn og sex, vi har sett mennesker som kjemper for å ta vare på naturen vi har rundt oss, og mennesker som baner seg vei uten å reflektere over jorda de etterlater seg, vi har sett rike og fattige klage fordi de ikke har mer, og vi har sett rike og fattige prise seg lykkelige fordi de har nok, vi har møtt ensomme mennesker på jakt etter noen som kan fylle tomrommet i livet deres, vi har møtt mennesker som ser verdien i å leve alene, vi har møtt uforskammede mennesker som forventer respekt, og sympatiske mennesker som bukker og skraper, vi har blitt vist fingeren til og neid for, vi har møtt støtende arroganse og selvutslettende ydmykhet, vi har blitt løyet til, vi har blitt hjulpet, vi har blitt lurt og vi har blitt tatt vare på. Jeg har gjort meg mange tanker på min vei, og kommer til å poste et innlegg om dette seinere. I dette innlegget har jeg oppsummert noen momenter fra de forskjellige stedene vi har vært som har gjort spesielt inntrykk.
Jeg glemmer aldri...

Miami:
At jeg, til tross for hva jeg visste, fikk SJOKK da jeg så hvor sykelig feite folk var. Det var ikke sånn at en og annen var feit, det var sånn at en og annen ikke var feit. Og etter 100 meter nedover gata hadde du passert minst 10 som ikke lenger klarte å gå. Og minst tjue som var nær ved å gi opp. Det gir litt perspektiver på forbruker samfunnet, når SÅ mange mennesker spiser så mye at fettet til slutt gir dem respirasjonsstans.

Miami Beach med ungene

Nelly og jeg på Tony Ramona

Miami Airport:

Jeg har avlagt 4 besøk på Miami airport i løpet av de siste 5 mnd, og syntes derfor flyplassen fortjener en liten omtale. Staben består av et utvalg mennesker som gjør alt i deres makt for å forsinke deg i din streben mot gaten. Jeg skulle virkelig, og da mener jeg virkelig, likt å være til stede når flyplassen intervjuer søkerne sine og diskuterer hvilke som er best egna for stillingen. Jeg har en sterk følelse av at egenskaper som aggresjon og mangel på empati vil være helt essesielle, og at man, dersom man er tjukk og stygg, har blitt mobba på skolen og føler seg bitter på livet, vil stille desto sterkere. Viser du i tillegg tegn på sadisme, forakt, dårlig refleksjonsevne men sterkt markeringsbehov, og kanskje også har en veldig høy stemme, ja da er du sikra en jobb på Miami airport. Jeg har gjort meg noen erfaringer i løpet av disse 4 rundene, som jeg gladelig deler. Først vil jeg be dere beregne 3 timer til security sjekken, da Miami airport har et opplegg som på merkelig vis fungerer unbelievably mye dårligere enn samtlige andre flyplasser. Og er du på transfer og gjerne vil rekke det neste flyet, spiller det fint liten rolle for hun med den blå uniformen og den rosa tyggegummien som tilbragte ungdomstida i en trailercamp med en alkoholisert stefar og en mor med dårlig tannstatus, og nå syntes at det er payback time. Jeg tror argumentet med at i L.A får man eskorte gjennom køen bare gjorde henne enda mer fornøyd med at da kunne hun bestemme at på Miami airport får du det ikke. Hun tok et lunka blikk bort på køen og sa at hun egentlig syntes vi var ganske heldige, da den køen sikkert var unnagjort på en time, og at det var mange som ofte måtte vente mye lengre. En kommentar jeg virkelig må si jeg er imponert over at det går an å produsere, når Øystein nettopp har sagt at flyet vårt går om 30 minutter. Selvfølgelig rakk vi ikke flyet. Og det finnes nok av andre solstråler på denne herlige flyplassen. Det er forbløffende hvordan de har klart å raske sammen en gjeng med såpass kjipe folk. Vi stifta blant annet nærmere bekjentskap med en herremann i blått, også da når vi hadde særdeles dårlig tid (rart hvordan det i den security køen er tida som flyr og ikke vi), hvorpå han nekta å la oss passere fordi vi hadde skrevet på immigrasjonsskjemaet på spm how many people travelling with you? "1". Det vi skulle skrevet var "2", fordi spm er hvor mange vi er til sammen, og ikke hvor mange som reiser sammen med den som har fyllt ut skjemaet. Dette innebar å måtte gå tilbake ganske langt for å fikse opp i feilen, noe vi jo rett og slett ikke hadde tid til. Erfaringen jeg da gjorde meg, var at det lønner seg å beherske seg, og at kommentarer som jeg skjønner at du ikke lærte å telle på skolen, men nå skal vi ta et lynkurs i å telle til to, ikke faller i god jord. For å si det på en annen måte, vi rakk ikke det flyet heller. Et setning som går igjen blant de ansatte er "you have to talk to your airline about it", noe som oversatt til norsk betyr "jeg fryder meg over at du har problemer, og jeg er innstillt på å gjøre absolutt ingenting for å hjelpe deg". Jeg tror instruksen er å finne en bombe i en eller annen ryggsekk, og utover det opptre mest mulig autoritært, og bruke utestemme så ofte som mulig. Jeg oppleve å bli stengt inne i et avlukke med en mann som bare stod og stirra på meg med et morskeblikk han hadde øvd lenge på i speilet, antagelig for å se om jeg brøyt sammen i vill panikk og innrømmte at jeg hadde tenkt til å sprenge Obama i lufta med en kinaputt jeg hadde sydd inn i bh'en min. En annen gang måtte jeg avlegge fingeravtrykk av ukjent årsak. Det er liksom ikke grenser hvis dere skjønner. Når jeg tenker meg om, trekker jeg tilbake rådet om å beregne 3 timer ekstra til securitykøen, og bytter det ut med et annet råd. Ikke fly via Miami airport.

Men kanskje blir jeg vekket av en flyalarm. Selv om det bare er en test, så gjør den meg helt kvalm.
Løper opp og skrur på radioen hver gang...


Florida forøvrig:
Disney world med ungene. Til tross for varmen var det verdt det, når vi så hvor mye de koste seg.

 



New York:
Frihetsfølelsen av å ha noen dager aleine i denne storbyen. Stoppe for en kaffe på Madison avenue, rusle nedover Broadway, kikke i butikkvinduene på Fifth avenue, legge meg i gresset med ei bok i Central park. Jeg fryda meg over å være i den store verden på egenhånd.




Ankomst Montana:
For et overveldende positivt sjokk. Så stemningsfullt og hillbilly amerikansk som jeg ikke hadde turt å drømme om. Madison hotell med lafta tømmerstokker og elghoder på veggene, salooner nedover gata der gråhåra menn med bart og cowboyhatt satt med hver sin øl, fiskere og jegere, damer med saueskinnsvest og jeep, frisk luft, fjell og trær, små butikker der de solgte skinnfeller, utstoppa rev og jaktutstyr, gode gammeldagse kolonialforretninger med trehyller til oppunder taket der det ble solgt både mel og kjøtt over disk, godlynte uhøytidelige mennesker med genuin interesse for naturen og perspektiv på sin egen kultur. Jeg kunne nesten ikke tro hvor stor forskjell det var på nordstatene og østkyststatene.

Yellowstone:



Vi blei så fantastisk engasjerte av Beartooth at jeg aldri rakk å poste noe innlegg om Yellowstone. Egentlig ganske ille. Det var jo en av de flotteste opplevelsene vi hadde, selv om det kom litt i skyggen der og da. Jeg tror det som gjorde mest inntrykk var hvordan vi kunne se dyrelivet på nært hold.


Bøffler!

Cook city:
Da bilen vår rulla inn etter solnedgang, i en knøttliten landsby i fjellene i Montana, og cowboyene satt og brant bål i gresset. Jeg blei forelska i Cook city. Siden navnet ironisk nok ymter frampå om at de knapt femti husa er en by, vil jeg i så måte si at det er den byen jeg uten tvil likte meg best i på turen. Den lokale saloonen hadde til og med jukebox.




Beartooth Absarokee Wilderness:
Møtet med paradis på jord. Den definitive bonusen på denne turen. Jeg skal aldri glemme de idylliske dagene i Beartooth, og mitt første bad på turen i Island lake. Soundtrack; Buffy Sainte Marie, med Qu'apelle Valley Sascatchewan. Dette må være det vakreste naturen har å by på.

Wrap me in your blanket, dance me around. Take me back to where my heart belong.

Twin Peaks:
Jeg skal aldri glemme den kvelden bilen vår rulla inn i bekmørten på et avsidesliggende motel med et velkomstskilt der bare halvparten av lyspærene fungerte, og manageren, som jeg er overraska over at ikke blei casta til en av rollene i filmen, åpna vinduet fra soverommet sitt så sigarettrøyken velva ut og bjeffa at et rom kosta 60 dollar og at han bare godtok cash. Jeg stupte rett i de illeluktende lakenene som oste av Twin Peaks, og kunne ikke tro at vi uten videre bare hadde fått rommet til Laura Palmer.

Once this kind of fire has started, it is very hard to put out

Vi hadde verdens hyggeligste piknik ved Rattelsnake ledge i Twin Peaks

Innlands-Panama:
Hvordan jeg etter ganske mange timer langs landeveien kunne konstatere at det ikke bare var et og annet menneske som lot det flyte søppel i hele hagen sin. Det var alle.

Boca Del Toro (Panama) :
Alle de fantastiske familiemiddagene rundt bordet hos Monice, der vi blei kjent med så mange herlige mennesker, deriblant Benny og Laura, og min trofaste samtalepartner Christina, som var ved min side hele uka mens Øystein jobba.

Monice og Christina

Portobello:
Det skjedde mye i Portobello som er verdt å nevne på. Blant annet var dette stedet der jeg tok det eneste badet i mitt liv som ikke ga meg noe som helst følelse av glede. Hadde dere sett det skitne og varme vannet hadde dere skjønt hvorfor. Den kloakkbefengte sovesalen hos kapteinen, og den og urfattige landsbyen vi bodde i, er heller ikke vanskelig å huske. Eller alle de timene med øl og sjørøverhistorier fra alle sjømennene som var fast inventar hos kapteinen.

Giles og jeg

(Som dere sikkert kan se for dere har jeg kun fått servert den beste vin, da jeg ikke er fremmed for å slå knyttneven i bordet litt seint på kvelden og rope med den mest kommanderende stemmen jeg har:
We want the finest wine available to humanity!!! We want it here, and we want it now!!!
Og hvis noen rynker på nesa svarer jeg bare med et bredt smil We're not drunks! We're multimillionaires!)

Mitt sterkeste minne fra Portobello er nok, til tross for dette, spanske Albert, som vi dro med oss på tur i ruinene til tross for at han ikke kunne gå. Synet av den lille kroppen med de slappe beina og det store smilet som slepte seg etter armene oppover en sølete sti, med en sliten t-skjorte og en olabukse stiv av skitt, som var alt han eide, gjorde inntrykk.

Costa Rica:
Good times med Benny og Laura:)



Forresten...
Jeg vil forøvrig alltid huske at jeg 6 uker av mitt liv brukte stick deo og stinka svette fordi det amerikanske kontinentet rett og slett ikke har roll on deo!

Managua:
Magasjau, Militære og Mye fattigdom. Mmmmmm...




Kingston:
Kjøreturen i brennende hete, blant geiter og høns, i det som skulle være en storby, der vi til slutt stoppa bilen foran en gitterport som til tross for den ugjestmilde og stengte fasaden viste seg å være det berømte reggea stedet vi hadde hørt om, hvorpå vi blei geleida inn i bakgården der smilende jamaicanere med hole kinn og enorme øyne puffa ganja mot oss og skravla i vei på uforståelig patu. Ja mann! Jo gatt to teka datt chans jo nå! Jeg hadde på følelsen at Bob Marley sang i bakgrunnen fra det øyeblikket vi satte foten på jamaicansk jord og til vi dro.
I wope up this morning, I was feelin kinda high, it was me, Jesus Christ and Hallie Selassie I!
Kingston gjorde inntrykk på meg på flere måter, kanskje fordi det å befinne seg i livsfare ofte gjør inntrykk på en. Nå snakker jeg faktisk ikke om at jeg holdt på å forkomme av energimangel og at hungersnøden dreiv meg inn på KFC, men sikter til at Jamaicas hovedstad er en av verdens mest berykta kriminelle byer, og jeg ser for meg at man nødvendigvis setter liv og helse på spill hver gang man beveger seg utafor de mest trafikkerte gatene. Jeg må nok innrømme at dette er den gangen på turen jeg har vært mest urolig. Jamaicanere er et smilende og rocka folkeferd som er fulle av entusiasme og energi, og vrikker hoftene sine på måter du aldri har sett før. Men historien deres har dessverre prega dem i den retning at urovekkende mange av dem ikke har noen moralske innvendinger mot å hoppe på et annet menneske med kniv for å sikre seg noen dollar. Det at samtlige bolighus og forretninger har store gitterporter du må låses inn og ut av selv på dagtid, og at alle rundt deg roper hoi hoi! hvis du, når du skal betale et sted, løfter lommeboka opp i en høyde der den kan være synlig for andre, vitner vel dessverre om en kultur der det ikke akkurat er politi mester Bastian som er sjefen.

Fjellene i Jamaica:
Rastafari kulturen fikk et ansikt da vi ble innlosjert i den relativt beskjedne losjien hos familien til Jah B oppe i de høyeste fjellene på øya. Deres fredelige syn på naturen rundt seg ble manifestert da vi skjønte at vi delte seng med både lopper og mus.


Kjøkkenet til Jah B

De gangene jeg ikke hadde plass til å installere den flotte tørkesnora jeg hadde fått av M3, måtte jeg tørke trusene mine på alternativt vis

Kina:
Noe som er ganske interessant å tenke på, er at til tross for at Kina kan by på noen av verdens mest storslagne og berømte byggverk, så er det kulturen deres jeg lot meg fascinere mest av. Alt er jo en del av samme historien. Men man kan kanskje tenke seg at det skal litt til for å sette den kinesiske mur, terakottahæren og den forbudte by i skyggen. Men så spesielle er de altså, disse kineserne. Historien til verdens mest folkerike land, og hvordan deres styresett med både keiserdynastier og i nyere tid kommunistdiktatur og sensur har prega et helt folk, er ganske overveldende når man møter det i praksis. I tillegg har de blitt formet av en filosofi som er så sterk hos så mange av dem at Norge ikke har noe som er sammenlignbart. Falun gong, konfusianisme, taoisme og buddhisme, de får det inn med morsmelka. Det er umulig å fange essensen av hva jeg vil huske best med Kina i noen få ord. Et land ulikt alt annet jeg har sett, og uten tvil den mest spesielle kulturopplevelsen jeg har hatt. Så mektig, fantastisk, grusomt og annerledes at jeg ikke har ord. Et folk man kan både beundre, forstå, ikke forstå, og hate, på en gang. Så indoktrinerte, så hjerteløse, så hardtarbeidende, så lojale. Så annerledes. Så mange. Kina kommer til å utslette verden.

Noen fragmenter av vår Kina reise som jeg tror jeg glemte til tross for at jeg skrev tre lange innlegg :
• da jeg var så lost in translation (og forbanna tørst) at jeg etter diverse forsøk på kroppspråk og fingerspråk smalt neven i hotellskranken midt på natta og ropte på norsk "jeg MÅ ha VANN!!!" og deretter simulerte en besvimelse. Det siste førte til at jeg fikk vann faktisk. Varmt vann såklart.
• hvordan vi etter å ha blitt ledd av så mange ganger til slutt betrakta oss selv som et omvandrende kassastykke
• den hemmelige gaffelen som mamma hadde i veska hele turen for ikke å dø av underernæring
• de 12 timer lange øktene vi hadde hver eneste dag (jeg kan opplyse Eli mette om at det ikke ble lest ut en eneste bok i løpet av de ukene)
• da det på toget til shanghai gikk opp for meg at mannen i setet ved siden av hadde harka opp mer slim på to timer enn jeg har gjort hittil i livet
• besøk hos en gammel dame i en landsby på bygda; murgulv, gresskar, brønn, tørka chilli under taket i stua, kokekar og kjøkkentøy på gulvet i et hjørne, mangel på vinduer, frittgående høns, hauger av kvist innendørs og selvsagt det store obligatoriske bildet av Mao som blikkfang i det du kommer inn døra. Hun fletta blomsterkranser til oss og lo på kinesisk (= lo av ukjent årsak).
• det hylende latterkoret til mamma og en kinesisk matrone av en stuepike da de kom ned trappa og fortalte at de hadde rivi dyna av en fremmed mann (dette veit jeg at jeg skreiv, men jeg måtte bare skrive det igjen)

Takk for turen mamma:)

Shanghai:
Jeg tror det sterkeste minnet er fra første kvelden. Da jeg hadde funnet fram til riktig leilighet i en megacity som får Manhatten til å se ut som en landsby, ringt på døra og blitt invitert inn av en særdeles hyggelig engelskmann ved navn Simon. Simon gjorde som engelskmenn flest, sjenka damen en kopp te, og vi satt på kjøkkenet og skravla og venta på at Ian skulle komme fra businessmiddag. Jeg glemmer ikke da det gikk i døra og jeg hørte Ian rope "honey, I'm home!" og jeg storma ut i gangen og klemte han for første gang på 8 år. Vi lo nesten sammenhengende den første timen. Det er frart hvordan man etter bare en time føler at sist vi så hverandre var i går. Da veit man at man er virkelig gode venner.

MacDonalds levert på døra midt på natta

Tibet:
Learning to fly. En befrielse fra noe så tungt, at beina letta fra bakken.

Thailand:
Det mysser av gode minner fra Thailand. Men det aller beste må være de utallige nattbada under stjernehimmelen i glitrende morild sammen med Jame og Øystein. Ao Yai er verdens beste strand.

Knutepunktet Bangkok. Fem ganger har vi vært der. Vi følte oss nesten som hjemme de siste gangene.

Burma:
Til tross for båtturen på malikha 3, we've gone on holiday mistake pengeopplevelsen, og de fantastiske templene i Bagan, tror jeg min sterkeste assosiasjon fra Burma ikke er knytta til ett spesielt minne, men til møtet med det burmesiske folket i sin helhet. Med sine gulmalte kinn (knuste røtter blanda med vann, som beskyttelse mot sola) og røde tenner (ved å tygge på et spesielt blad får man rødfarge i munnen, noe som er ansett som veldig sexy) tok de i mot oss med en ro og ærlighet som jeg ikke har funnet i hverken Thailand, Malaysia, Kambodsja eller Vietnam.

Hvor fint de gjør det i Asia når de skal pynte!

Kambodsja:
Beste minne, fordi det var så skjerma fra turismen, Angkor Thom sine bortgjemte tempel, der man kunne gå uforstyrra rundt i mosegrodde steinsaler, opp trapper og gjennom korridorer, på oppdagelsesferd i nesten tusen år gamle ruiner, der store steinblokker med nydelige ornamenter ruvet på alle kanter, presset til side av røtter og planter, og truet med å falle ut. Ganske mange hadde gjort det også. Noe som gjorde utflukten enda mer spennende.



Vietnam:
Jeg glemmer aldri...tunnelvandring i kryptene til Teth - offensiven. Jeg visste ikke hva klaustrofobi var før dette. Det er sånn at man må tenke på noe annet for å ikke sprenge innvendig. Det gnagde hele veien tilbake til sentrum. Jeg må ærlig innrømme at det er en av de verste følelsene jeg har hatt.

Saigon:
For en kul by, du kan fikse just about anything i Saigon. Hit anbefaler jeg dere å dra. Min kjære spanderte vietnamesisk gourmetmiddag på Xu. Veldig fint minne.

Malaysia:
Møtet med islam vil kanskje være det jeg husker best, da jeg aldri har vært i noe muslimsk land før, og ikke klarer å la være å stirre hardt på foreldre som går rundt med 6 år gamle jenter som de har putta på en hijab. Det er kanskje ikke pent av meg å fordømme det, men alle veit jo at muslimer har misforstått det meste. En vakker dag skal jeg reise til Jordan og se Petra, og kanskje se andre muslimske land i Midtøsten ifbm det. Jeg tviler på at dette vil nyansere synet mitt så veldig når det gjelder hvordan de behandler kvinner og jenter, men alle fortjener vel en sjanse.

Ingen sykepleienegler på tur!

New Zealand:

ÅH FOR EN GLEDE Å BADE I FERSKVANN IGJEN! Jeg tror ikke dere aner hvor mye jeg fryda meg over det...

New Zealand var fantastisk, og jeg har problemer med å trekke fram bare ên ting. Men siden vi feira julaften der, tror jeg den dagen vil sitte i for alltid. På julaften dagtid etter at vi hadde dusja og pynta oss, sjenka vi i to glass hvitvin og stilte oss ved vinduet. Vi spilte O'helga natt med Jussi Bjørling, og stod og kikka ut i storbyen på sommerdagen ute. Ingen sa noe. Vi spilte den to ganger mens vi stod sånn i stillhet og holdt hverandre i handa. Tårene mine trilla og trilla.

Och hoppets stråle går igenom världen,
och ljuset skimrar över land och hav.

Folk! Fall nu neder,
och hälsa glatt din frihet.

Oh Helga Natt
Du frelsning åt oss gav

Steder jeg vil dra tilbake:

Det er hard prioritering når man skal reise, hvilke steder man velger å dra til. Neste gang jeg skal reise drømmer jeg om å dra til Canada, Monglia, Jordan og Israel. Men det er likevel noen steder jeg virkelig kunne tenke meg å dra tilbake til.

• Cook City (Montana)

• Beartooth Valley (Montana/Wyoming)

• North Bend (Twin Peaks)

• Rebkong provinsen (øst Tibet)

Topp 10 steder på turen:

• Rebkong provinsen, øst Tibet

• Beartooth Valley, Montana/Wyoming

• North Bend, Washington state

• Cook City, Montana

• En elv på sørøya (jeg rekker ikke slå opp hva den heter;/), New Zealand

• Mohaka River, New Zealand

• Ko Phayam, Thailand

• Blue Mountains, Jamaica

• Bagan, Burma

• Monteverde, Costa Rica

Nå sitter vi i Bangkok, og snart er det farvel, og jeg gruer meg virkelig til det. Øystein og jeg har virkelig hatt vårt livs tur, og selv om han har mått bruke mye av tida på jobbing, har vi fått mange mange mange minner for livet. Tusen takk for at du blei med Øystein.

Takk for turen Øystein <3

Da har vi nok en gang pakka sekkene, og denne gangen går ferden til Hong Kong. Bloggemulighetene mine er som dere veit labre i den diktaturiske sensurrepublikken, men vi får se hva som skjer, Hong Kong har jo litt egne regler. Øystein kommer hjem på tirsdag, og da skal jeg være 3 uker i Tibetansk kloster. Jeg må si jeg er spent på hva slags seng de har tenkt til å tilby prinsessa. Noe sier meg at fasilitetene for de kongelige ikke er som man kanskje skulle tro;)

Og Eli Mette, du kan jo sjøl tenke deg hva 3 uker i Himalaya gjør med brunfargen;) Du har virkelig slått til med kommentarene nå, og tatt igjen alt det tapte! Tusen takk, det var veldig koselig å høre fra deg igjen, og jeg gleder meg til å få hjelp med bondestudiene mine!;)

Jeg er ikke helt ferdig med blogging enda, det kommer et avsluttende innlegg, og hvem veit, kanskje jeg skal bli blogger. Uansett, vil jeg takke alle sammen for at dere har fulgt meg, det har vært utrolig bra for meg å kunne skrive, jeg må si at det har gjort turen mer meningsfull. Dessuten har det vært veldig godt å ha tettere kontakt med dere hjemme, både ved å lese kommentarer, og egentlig bare å se at så mange har lest hva jeg har skrevet. Tusen tusen tusen takk alle sammen!

DeLillos sangen minner meg om hvordan vi alle lever i vår egen boble, men alikevel er livredde for at vi er aleine blant alle de andre. Syns den passa bra som en avslutning. Når jeg kommer hjem går jeg sikkert inn i den samme bobla jeg var i før, jeg venner meg til min egen hverdag, og ingen kan riste meg ut av min apati.

Det er grålysning og ikke en lyd i byen. Og jeg er på vei hjem til en uoppredd seng. Lille Oslo. Er en egen planet. Alle gatene er forskjellige land. Hvert strøk er en verdensdel.

Og vi suser avgårde, alle mann...

ANJA

KAPITTEL 25 - LAST DAY IN PARADISE

Soundtrack; Pure Shores - All Saints

For de som syntes dette er litt kvalmende så vil jeg bare opplyse om at vi til sammen på dette halve året "bare" har vært 3,5 uke på strand altså. Og at ikke hele perioden er ulønna perm, men også vår 5 ukers ferie. (Øytstein faktisk 8 uker, da han hadde tre uker til gode fra tidligere år). Når det er sagt, ja, vi er veldig veldig veldig heldige:)

Trist avskjed med Jame...;(


Many faces I have seen
Many places I have been
Walked the deserts, swam the shores
Many faces I have known
Many ways in which I've grown
Moving closer on my own

I'm moving
I'm coming
Can you hear, what I hear
It's calling you my dear
Out of reach
Take me to my beach

I can hear it, calling you
I'm coming not drowning
Swimming closer to you

Jeg har fått hjemlengsel!!!

LOVE til alle fra ANJA

KAPITTEL 24 - GODT NYTTÅR!

Soundtrack: Beirut - Nantes

 

 

 

 

Skål og godt nyttår kjære alle sammen! Og tusen takk for det gamle!

 

Overgangen til 2013 skjedde for vårt vedkommende på Ko Phayam, sammen med vår venninne Jame. Det ble som forventet en annerledes nyttårsaften, men innslag som stjerneskudd og raketter var absolutt til stede i feiringen. Det hang plakater på hele Phayam om at det var party på Bamboo, og at de skulle ha det største fyrverkeriet på øya. Jeg tror det holdt stikk. Formiddagen tilbragte vi på stranda, og det var nesten litt uvirkelig å si godt nyttår og skåle med henholdsvis øl (Øystein) og hvitvin (Anja) i steikende sol. Hvor var Camilla med alle stjerneskudda? Og Bjørn som gnåler om at vi må spise godt for vi får ikke mat før til neste år. Jeg så for meg at Øyvind føyk rundt og sa totusenåtretten, hakke sett'en. Jeg må si jeg tenkte på dere både ên og ti ganger. Men selv om jeg tenkte på dere hadde vi en veldig fin feiring. Etter en bedre middag med både fisk, kylling og en nydelig salat var det stranda neste. De hadde tent et stort bål, og det mangla ikke på musikk, drinker, dans og fyrverkeri.

 

 

Da klokka slo 12 kyssa jeg Øystein, og det var vel og bra, men jeg savna å ta min sedvanlige kysserunde. Jeg kunne liksom ikke kjøre mitt fine alle-skal-kysses opplegg på denne nyttårsaften. Men jeg sier dere; Kristin, Bjørn, Camilla, Øyvind, Kjetil, Asbjørn, Guro, Basse, Eli Mette, Mats, Marianne, Sindre, Kjersti, Kenneth, Håkon og Sylvia, når jeg kommer hjem vanker det et smellkyss til alle, og jeg gleder meg til Bjørn skal si æsj, og vaske munnen;)

Vi har flata helt ut den siste uka vi har sammen før Øystein reiser hjem. Dagene går noe sånt som detta...;

 

 

 

 

 

Her er en liste over noe av det jeg planlegger å utrette i 2013:

• Jeg planlegger å avlegge en visitt til ei dame i Telemark som jeg veit at praktiserer selvberging (jeg har stått ved porten hennes før, men ikke turt å gå inn, men denne gangen skal jeg klare det), som en del av dette prosjektet har jeg tenkt til å lære meg litt om amish kulturen. Det kan kanskje Eli Mette og/eller Guro hjelpe til med?
• Et studie av bøndene i Rollag, og hva de foretar seg på fritida. Dette skal jeg være så heldig å få hjelp av Kjetil til.
• Gå til Andersnatten. Håper jeg ikke trenger noe hjelp til det.
• Lære meg de 50 største elvene i verden
• Kjøpe meg en smoothiemaskin og lage grønnsakssmotthier
• Dra på konsert på Høvleriet i Gransherad
• Lese (høytlesning) Fuglane og Huset i mørkret (Tarjei Vesaas) sammen med min elskede (vi leste Kimen og Isslottet i fjor, veldig koselig med høytlesning foran peisen)
• Dra til Nordnorge
• Lese vgs pensum i nyere historie på nytt. Dette skal pappa hjelpe meg litt med har jeg tenkt.
• Dra på Sigur Ros konsert på Roskilde (!!! fikk hjertesukk da jeg så foreløpig line up for i år)
• Fjerne tre fotvorter (nå må det skje)
• Arrangere vampyrfest, der vi skal ha sånne spaca linser og drikke bloody Mary, og sitte rundt vampyrbordet på privat og diskutere hvem som har de kuleste evnene (sist endte det med tidenes nasj der jeg fant både vannlekkasje, kondomer, valium og spy i stua mi dagen etter, vi kan jo moderere oss litt mer denne gangen)

Her er noen tidligere nyttårsforsett som jeg har klart:

• ikke spise brød til alle 4 måltider
• kun spise brød som er grovt
• begynne å festrøyke igjen
• male en naken mann
• lære meg alle land og hovedsteder
• kysse en prest på munnen
• begynne å lese bøker (jeg har lest iallefall 16 bøker i 2012, 12 av dem på turen)

Her er noen tidligere nyttårforsett som jeg ikke har klart:

• se mer på tv
• se på nyhetene minst en gang i uka
• lage en veggavis om høymiddelalderen i Norge
• delta på den jævla rekefesten i Flesberg
• holde foredrag om røyksignaler
• og sikkert veldig mye annet jeg ikke kommer på i farta

Kan jeg vær så snill å få høre hva dere har for planer eller nyttårsforsetter? Ikke si ingenting a. Det er så kjedelig.

Det noe til kontraster å lese 7 år i Tibet, om to eventyreres kamp mot det golde og isende Himalaya mens jeg sitter i en dam av svette og prøver å kjøle ned panna med en mangoshake. Man sier at latskap er en av de 7 dødssyndene. Isåfall ligger jeg tynt an som dere ser. Godt David Fincher ikke har regissert denne filmen. Det var noe Øystein sa her om dagen som fikk meg til å tenke på noe. "Nei, vi venter med å bade til det er lavvann'a" (inneforstått, så slipper vi å gå 50 meter - det er en grunn strand, og ganske stor forskjell på høyvann og lavvann). Vi lo godt av dette, som selvfølgelig var spøk, og fant ut at det måtte være toppen av latskap. Men det var da jeg begynte å gruble litt på hvor lat det går an å bli. Og jeg veit ikke om det er komisk eller deprimerende, det at jeg for eksempel hørte på p3 mot min vilje i hvertfall et halvt år, fordi jeg ikke gadd å skyve ut stolen, og stille på radioen (som står oppe under taket på et skap på badet). Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg stod på det badet og tenkte at jeg haaater Gabrielle. Det var først da den innmari tøffe og morsomme Tuva fra HalloP3 starta sendetida med å si "ja dere, da er den her, den er over oss dere, den store tida, nå er det i gang, vi har gleda oss lenge nå, men nå er den endelig her, dere veit selvfølgelig hva jeg snakker om, jeg snakker om russetiiidaaaa!" at Anja skøyv ut stolen med en litt hard bevegelse og skrudde hjulet til hun hørte norgesglasset på P1. 15 sekunder tok det. Jeg hadde venta på øyeblikket et halvt år uten at jeg visste det. Men hahaha jeg ler sarkastisk når Øystein fleiper med at han vil vente på tidevannet.

Jeg har dessuten også funnet ut at jeg fyller 30 år i 2013, så da blir det en fest! Kommer tilbake til dato når jeg kommer hjem. Hva med en utefest? Jeg ser for meg aking og moro i Persløkka, så kan jeg be litt flere enn bare det det er plass til hjemme. Hele M3 er invitert, så dette blir årets akefest;)

Sjefen gjør lekser

Det mest stemningsfulle tror jeg likevel må ha vært når vi sendte opp lyslanterner. Himmelen var som et gigantisk maleri. Det minna meg om Van Gogh, som med sine klatter av oransj og blått klarer å male både melankoli og eksistensiell angst, og stående ved bålet på ei strand på en øy så langt borte fra venner og familie på akkurat denne dagen fikk jeg en påtrengende følelse av nettopp det. Vi så alle de lysende ballongene forsvinne høyere og høyere opp i mørket, til de så ut som stjernebilder på himmelen, mens vi blei stående igjen på stranda i stillhet. Og som van Gogh kanskje mente å formidle, følte vi oss både små og betydningsløse i evigheten, idet klokka markerte at vi går fra et år til et nytt, men at det er en forsvinnende liten epoke i den store sammenhengen. Snart blir det oransje lyset borte i mørket, og vi er ikke mer.

I will gamble away my fright
And I will gamble away my time

For its been a long time, long time now. Since I've seen your smile.

KAPITTEL 23 - MALAYSIA

Soundtrack; Modest Mouse - Float On

 

I backed my car into a copcar the other day...

...but he just drove off, sometimes life's okay!

 

Kuala Lumpur by night
(til venstre Petronas twin towers, som fram til 2004 var verdens høyeste bygninger med 452 m)

 

Vi kom oss mirakuløst nok ut av Indonesias klamme ikke-transit hall og til metropolen Kuala Lumpur før midnatt, en tydelig asiatisk by, men som en metropol seg hør og bør hadde vestlige innslag som 7 eleven og engelskspråklig turistinfo. Etter alt for mange timer uten mat, drikke og søvn (må ikke tro de tok kort på flyet heller, så vi satt der og sulta på andre døgnet, det har blitt mange katabole timer på oss på denne turen, og jeg kan snart konkludere med at jeg har lykkes i å bytte ut alle musklene mine med fett, og gjøre så lite som mulig for å leve sunt. Christopher Schau hadde vel et lignende prosjekt i et butikkvindu i Oslo en gang hvis jeg ikke husker feil. Forfall het det, og blei avblåst da legen frykta at han ikke skulle overleve. Ansvarlig lege i mitt prosjekt holder seg imidlertid taus når det gjelder temaet, så det betyr vel at jeg kan holde på en måned til før jeg står i fare for å krepere) deisa vi ned i hver vår stol på macdonalds og bestilte to menyer hver, og jeg var så tørst at jeg fantaserte om å drikke opp alt de hadde i kjøleskapet sitt. Etter en god rehydrering fant vi en buss som skulle til sentrum, og et sted å bo som ikke kosta for mye. Jeg hadde sovna med linser på bussen, og var følgelig både svaksynt og hjernesvekka da vi tok oss fram i byen, så da jeg våkna dagen etter var jeg veldig usikker på hvor vi egentlig var. Da jeg kom ut på gata fant jeg ut at vi var midt i chinatown, i hovedgata som heter Petaling street, og det var et yrende liv. I løpet av natta hadde begge tissa litervis, og kvitta oss med 70% av det vi hadde av ødemer i beina, og kunne fornøyd konstatere at vi ikke lengre så ut som en sviktpasientent og hans kone med elefantsyken. Jeg trava ut i gata med lette skritt mens Øystein satt igjen på rommet og jobba. Hva nå Anja? Nytt land, ny by, nye mennesker, nye muligheter, jeg nynna på float on med modest mouse, som er en av de lystigste lårene jeg veit om hvordan livet kan smile til deg, mot alle odds. We both got fired on exactly the same day...but we'll float on, good news is on the way! Jeg svevde i skritta og smilte til alle jeg passerte. Jeg elsker å reise!

 

Jeg syns de her er så fine jeg

 

 

Malaysia er rikt på naturressurser, og eksporterer blant annet store mengder palmeolje og gummi, og vi har sett enorme plantasjer. Det jeg imidlertid ikke var klar over, var at et stort satsningsfelt innad i landet er gravlunder. Disse er enorme. Dette av den grunn at folk kjøper opp en stor spot til familien, der de bygger et hus. Dette huset skal familien bo i i himmelen. Man kan kanskje tenke seg at dette er en once in a lifetime investering. Men, gravlundsbusinessen er så populær at etterspørselen er stor, prisene stiger, og folk har begynt å spekulere i kjøp og salg. Så hvis du vil sikre en fremtid for barna dine kan du ironisk nok kjøpe en plass på gravlunden til dem.

 



Han her var så god altså

 

 

Islam er påbudt dersom man er malay. Jeg leser på wikipedia at Malaysia ikke er regnet som en muslimsk stat fordi lovene deres ikke er tuftet på sharia, men når man ikke kan velge trosretning og alle kvinner må dekke håret kan man jo definere det som man vil. Men jeg er ikke i tvil om at muslimer fra Afganistan ville satt store spørsmålstegn ved malaysiske kvinners livsførsel, og at man sånn sett ikke kan kalle Malaysia en ekte muslimsk stat. Til det er statistikken på antall steina kvinner og voldtekter i statlig regi alt for lav.

 

 

Vi spiste på en lokal indisk restaurant i little India, der vi delte bord med en stor indisk familie, og jeg blei veldig fascinert av hvordan den flotte dama ved siden av meg (i likhet med alle andre i restauranten bortsett fra oss) lot gaffelen ligge og kjørte hele hånda ned i risen og blanda sammen maten så hun hadde saus til langt opp på håndleddet. Det var nydelig indisk mat. Her skulle pappa vært.

 

 

Landet virker til å mangle litt identitet, kanskje som en følge av stor påvirkning både fra Kina og India, samt europeiske spor fra kolonitida; både portugisere, nedlendere og briter har hatt askjer i Malaysia de siste 600 åra. De har ikke eget skriftspråk, men bruker det latinske, og malaysisk inneholder en masse engelske ord. Det er vanskelig å spotte en typisk malay på gata, da det er en salig miks av etniske folkegrupper som har blanda seg sammen her. Jeg forstod imidlertid på den ene mannen vi prata med, som var malaysisk inder, at regjeringen ikke hadde noe problem med å skille dem fra hverandre. Det var ikke bare bare å være innvandrere, her som noe annet sted. Han kom med fortvila uttalelser som at farge avgjør verdi i dette landet, og jeg fikk litt lyst til å ta den derre gode gamle visa om at noen barn er brune som et nystekt brød, for å muntre opp stemningen litt og vise at jeg syns at det å se ut som et nystekt brød er helt topp, men jeg klarte ikke å komme opp med noen god oversettelse som rimte i farta. Istedet dikta jeg litt videre for meg sjøl i samme stil som orginalen;

Noen barn er hvite, som muggsopp på et tre
Noen barn er gule som hundetiss i sne
Noen barn er svarte, som en bløt banan
Men inni er vi like, fra England til Iran

 

En veldig politisk korrekt vise det der egentlig. Sammenligninger får være sammenligninger. Man kan liksom ikke si noe på punchen.

 

 

 

Maleka, som finnes på UNSESCO's verdensarvsliste fordi den har bevart mye fra kolonitida, da både portugisere, nedlendere og briter gjorde det de kunne for å styre handelen i denne malaysiske kystbyen. Byen var en noe snodig miks av nyklassisisme, nyrenessanse, kinesiske tempel og muslimske moskeer. Dessverre fikk vi ikke tatt så mange bilder, men her er noen.

 

 

 

 

 

 

 

I kjent positur. Det har blitt mange timer med jobbing på diverse bussholdeplasser. Og det har ikke vært fordi vi har vært tidlig ute til bussen hvis dere skjønner.

 

For hundrede gang er sekken igjen stappa sammen til ett kolli, og skal fraktes videre. Er det noe jeg har blitt god på på denna turen så er det stapping.

 

Hvordan går det hjemme? Takk for oppdatering mtp Danmarkstur, åh det blir så moro! Jeg tror vi blir med uten barn, men har fått beskjed fra jobben om at jeg har blitt tildelt ferie på høsten, så det blir interessant å høre hva det skal bety. Men hvis det ikke er frist før i Mai kan vi jo snakke om det når jeg kommer hjem. I overimorra er det bare 1 mnd til jeg kommer hjem!:) ;(

Hvordan går det med Marianne og Sindre i nyutbygget hus? Og hva med Muusøya bed and breakfast, lenge siden jeg har hørt noe fra Eli Mette nå. Det står at dere skal ha med 3 barn til Danmark, har du klart å klekke ut en på rekordtid sånn som vi snakka om, eller er det Silja som skal ha med en venninne?;)

Vi har dratt tilbake til Ko Phayam for å feire nyttårsaften med Jame. Mer om det snart:)

 

GODT NYTTÅR til alle sammen!

 

LOVE fra Anja