KAPITTEL 12 - JAMAICA

Soundtrack; Bob Sinclair - Love Generation



From Jamaica to the world, this is love! Why must the children play in the streets, broken hearts and faded dreams. Peace and love to everyone that you meet. Don't you worry, it will be so sweet. Just look to the Rainbow, you will see, the sun will shine till eternity, I got so much love in my heart! No one can  tear it apart. Feel the love generation! We're the love generation! C'mon c'mon c'mon c'mon!

Siste update var Costa Rica, som virker som en evighet siden. Vi reiste videre til Nicaragua, der vi bare så fattigdom og stusselighet  og fullt av millitære (beklager Carina, vi hadde ikke tid til å ta kontakt for å spørre hvor vi burde dra, jeg er sikker på at det er masse fint der), grensepassasjen tok en evighet i varmen, men vi var positivt innstilt, og tenkte at dette går fint. Vi har jo vært så heldige med turen vår så langt. Så vi smilte og syntes det gikk veldig bra. Helt til det ikke gjorde det lenger. For å gjøre en lang historie kort så endte vi opp i Miami der vi måtte sove en natt før vi kom oss til Jamaica. Og for å si det sånn, Miami airport står ikke høyt i kurs hos meg, men det er en viss mulighet for at kursen hos Oeystein er enda lavere. 

Jamaica... Dette hadde jeg gledet meg til! Og jeg angra ikke.

Paradisøya i Karibien; reggae, rastafaries, Bob Marley, nydelige strender og flotte fjell. Jamaica er den tredje største øya i det karibiske hav, og befolkningen består nesten bare av svarte etter at Columbus og co utryddet arawak indianerne på begynnelsen av 1500 tallet og importerte hundretusener av slaver fra Afrika. Folk har ikke kommet seg best på fote etterpå vil jeg si, det er sørgelig mye fattigdom mange steder på øya. Men det virker som mange har penger til å sende barna på skolen i det minste, og ettersom jeg skjønner på folk her så går de fleste nå på skolen til de er 15 år, mange lengre. Dette er en sensasjonell utvikling, da det for bare noen år siden var en oppsiktsvekkende høy prosentandel av den yngre generasjonen som ikke kunne hverken lese eller skrive. Jamaica feirer 50 år som selvstendig rike i år, og over alt henger bannere med lovord om det jamaicanske folk og land og hva de kan være stolte av. 
Etter at spanjolene hadde gjort sitt for å utrydde urbefolkningen, kom britene og tok over roret en gang på 1600 tallet. Fordi Jamaica var finfint for plantasjedrift syntes spanjolene at dette var litt kjett. Gjentatte ganger gjorde de derfor forsøk på å gjenvinne  øya, og for å forsvare seg mot dette stappet britene en masse skuter fulle med straffedømte og andre upopulære røvere for å senke spanske skip som nærmet seg Jamaica. Resultatet ble en bande av skurker og banditter som seilte rundt og plyndra og drepte, og som man ikke trenger noen spåkule for å forutse, brydde de seg ikke nevneverdig mye om det var spanske, britiske eller portugisiske skip de gikk løs på. For å si det på en annen måte, sjørøverkulturen oppstod. Og det var i regi av England. Noe sier meg at de angret litt på dette etterpå. Men øya forble britisk frem til den ble selvstendig i 1962. Det engelske språket på Jamaica har utvikla seg i en ganske annen retning en britisk, og vi blei veldig fascinert av hvor lite man faktisk kan klare å forstå av et språk man tror man snakker flytende. Heldigvis kaller de det patu, noe som gjør at det er litt mer greit å akseptere at man ikke skjønner et kvidder. 

Vi leide oss bil i Kingston, og da vi skulle sette oss inn i bilen viste det seg at rattet var på høyre side. Det viste seg også at dette betydde at vi måtte kjøre på venstre side. Til tross for at vi var nordmenn. Regelen gjaldt viss for alle fikk jeg forståelsen av. Så da var det bare å satse alt. Ganske lenge etterpå kom vi til reggae hostel, et sted som ungdommen i dag ville kalt et skikkelig chill sted. Med stor hengelås på gitterporten. Jeg veit ikke hvor mye krim det kan finne på å være i Kingston, men jeg tror ganske mye må være det minste det kan være, sannsynligvis er veldig mye enda mer treffende. Vi ble innlosjert blant rastafariene, og fant såvidt rommet vårt i en tjukk tåke av ganja. Vi tok fram bykartet for å spørre om veien til half way three. Zena, en søt ung dame i baren, syntes jeg kunne studere kartet og finne ut av detta sjøl. Seinere den dagen fant jeg ut at dette var fordi jamaicanere ikke leser kart. Rett og slett.

Paa grensa i Nicaragua, so hot!



Se paa denne toeffe hatten jeg fikk meg paa Bob Marley museet!

I dont stand for black mans side, I dont stand for white mans side, I stand for Gods side.
Rastafari not a culture. Rastafari reality.

Ost og kjeks og oel!:)

Første byturen i Kingston bød på et par tre utfordringer. Den første var at det ikke gikk an å ta ut penger. Den andre var at det ikke fantes noe sted å spise og drikke. Den tredje var at vi var doeden naer av sult. Siste måltidet som ble inntatt var allerede over et døgn siden for øysteins vedkommende, og for mitt vedkommende var det nesten like ille, tatt i betraktning at sånne ting er litt verre for meg enn det er for alle andre, og dette til sammen skal være forklaringen på hvorfor vi endte opp på KFC. For første gang i mitt liv klarte  den dorky typen med grått hår og briller å få meg til å føle noe positivt. Etterpå angra jeg, noe jeg veldig sjelden driver med. Etter den samtalen jeg og Line Johansen hadde på verandaen på sykehuset i sommer hvor Line proklamerte at hun skulle lære seg å gå på jakt ved å skyte litt rundt seg oppi Rødberg (som resten av uvdølene) fordi hun syns kyllingkjøtt var så motbydelig, har jeg nemlig tenkt mye på at det egentlig ikke er noen dårlig ide. Men nå stod jeg likevel på KFC og tagg om å få en rosa glatt kjøttbit som du får diare bare av å lukte på. Flyten i samtalen med denne solstrålen av en gatekjøkkenarbeider var også noe litt mer anstrengt enn hva jeg mener jeg vanligvis har med folk. Jeg tror den gikk noe sånt som detta her;

Kina helpu? (can I help you)

Yes please, I would like to have two zantago burgers.

Zantago tikateminniweeitejuånnadat?(zantago takes ten minutes to wait, you want that?)

I would like two zantago burgers please.

Zantago tikateminniweeitejuånnaweetøp?
(zantago takes ten minutes to wait, you wanna wait up?)

Yes please with ketchup.

Saajuweetaaoke? 
(So you wait ok?)

Yes, coke is fine, two diet coke please.

(sigh) Åkesåjuweete?
(ok, so you wait, yea?)

Thank you

Dessuten smakte maten skikkelig vondt. Bob Marley var det neste som stod for dør, og etter å ha blitt kjørt litt rundt av en tvilsom type som iallefall ikke var drosjesjåfør, kom vi oss fram. Kingston er den minst storbyaktige storbyen jeg har vært i. Her er det knapt en bygning med mer enn fem etasjer eller en vei med mer enn to parallelle filer, de fleste bygg er slitne og økologisk gårdsdrift med frittgående høns og geiter er tydeligvis noe de syntes passer like fint i hovedstaden som på bygda. Vi så forresten ikke en hvit mann på hele oppholdet. Ikke en mulatt heller for den saks skyld, bortsett fra Bob Marley. Jamaicanere er helt mørke. Og jøye meg så gode til å danse. Det var en varm dag. Da vi gikk hjem på kvelden var det fint å være to. Og på merkelig vis kom vi oss bak vår egen gitterport uten å bli rana.

Vi kjørte opp i fjellene med vår leide firhjulstrekker. Nok en gang må jeg kreditere øystein for veldig bra kjøring, på de stusseligste veiene jeg har sett. Ikke veldig festlig å ha yttersvingen når man møtte biler oppi ura der, men vi overlevde det også. Jeg hadde lest så godt jeg kunne på forhånd om hvor vi skulle kjøre, så vi endte opp på gårdsplassen utafor en liten kaffefabrikk som ikke så så veldig åpen ut. Vi ble stirra i senk da vi våga oss inn porten (som ikke akkurat var noen turistinngang), og fikk beskjed om at det var stengt for turister for over et halvt år siden. Men til alt hell kom sjefen sjøl, og siden han var i så godt humør ga han oss the Grand tour egenhendig. 



Oeystein sjekker raavarene

Liten soet fabrikk som produserer mye god kaffe

Plukking av kaffeboenner

Vi endte opp på politistasjonen på ettermiddagen for å spørre om råd for hvor vi kunne sove oppi dissa fjellene. Det krydde ikke akkurat av lodger og restauranter hvis dere skjønner. Og det var ganske langt ned igjen. Politimennene var så koselige at vi skravla en time. De holdt på å le seg ihjel da vi fortalte at norske politimenn ikke får bære våpen til vanlig. Da vi fortalte at Norge har lav statistikk på skytekriminalitet var det imidlertid ikke like morsomt (jeg regner med dette stemmer? Sammenligna med jamaica hvertfall, de har jo guncrimes daglig). Politimennene ringte opp til en gård som lå noen km oppi fjellsida, og spurte gamlefar om vi kunne sove der. Gamle Jah B (det kunne jo ikke være noe dårligere) sendte sønnen sin for å hente oss, da han mente veien var for dårlig for oss til å kjøre på. Dårlig vei får etter dette en ny betydning. Det hadde vært lettere å kjøre den gamle traktor veien til per spiten opp til kraftledninga. Vi brukte tre kvarter på 2 km. Familien bestod av Jah B med sine 3 sønner, som alle var rastafari. Vi fikk et herlig rom med murgulv fullt av murpuss og sand, ei seng full av muselort, og et bad uten vann i springen. Og ja, og forresten uten elektrisitet. Jah B stod over grytene, hvilket betydde at vi maatte gaa rundt med lommelykt. Og jeg var så sulten at jeg måtte legge meg ned og vente fordi jeg ikke hadde energi til å stå oppreist. Til kveldsmat ble det en nydelig bønnegryte med tofu og ris, masse forskjellige spennende krydder. Natta ble en interessant affære, da det var mus på rommet som til stadighet hadde lyst til å smake på plastikkposene i sekken min. Dette lager et skikkelig bråk. Da musa i tillegg ville smake på tommelen til øystein, og jeg skrudde på lyset og allerede var full av muselort, var det ikke så mye mer å skulle sove etter. Så vi lå med lyset på og skravla til klokka blei 6, da var det frokost. Jah B hadde stekt rundstykker og fisk og ris, og kokt deilig kaffe. Vi pakka en sekk med noen vonde ingefærkaker, vann og litt varmt tøy, og la i vei opp i fjellet. Ipal, den eldste sønnen, var med oss. Dagens plan var å komme oss 1200 høydemeter opp, til blue mountain peak, som ligger 2240 moh, og med det faktisk er Jamaicas høyeste fjell.

Oeystein og kongen

Fine pusen!

<3 <3 <3

Det var dessverre ganske disig da vi kom paa toppen...

Her koser jeg meg i muselortredet

Det var nesten saa jeg fikk med meg pus hjem!

Takk for turen!