KAPITTEL 27 - TIBET - THE SHINING LIGHT

Soundtrack; Shining Light - Neil Young

Shining Light

You always showed me

You always guided me

Now I don't know where I'm going...

Det blir for mye for meg å skrive et oppsummerende innlegg fra Tibet. Jeg har derfor satt meg ned med dagbok og reisebrev jeg har skrevet til Øystein, og bestemt meg for å skrive ned noen bruddstykker fra disse. Noe helhetlig tror jeg blir for vanskelig for meg akkurat nå. Jeg har til sammen tilbragt 4 uker i øst Tibet, hovedsaklig i provinsen Qinghai, men har også vært noen dager i Gansu og Sichuan. Jeg kan med sikkerhet fastslå at det å reise her er noe ganske annet enn å reise alle andre steder jeg har vært. Man føler seg i en helt annen verden. Jeg kan bare ikke forklare det. Hvis du dykker ned i tibetansk kultur og religion befinner du deg plutselig i et univers der ingen holdepunkter lengre er gjenkjennelige.

"Det er så fredelig i klosteret. Lufta er isende kald, men sola steiker, det er en brennende varme og jeg må gjemme ansiktet. Alle fargene er så klare her oppe. Fra rommet mitt ser jeg rekker på rekker med tibetanske stupaer, gullet blinker i sola mot den knallblå himmelen. Det blafrer i bønneflagg over alt, blå, røde, gule, hvite og grønne. Rundt hele landsbyen ruver fjellene, tørre og røde i forgrunnen, hvite og majestetiske i det fjerne. Lufta er tørr, og nedbørsmenden forsvinnende liten. De lille snødekket som lå her for noen dager siden har blåst bort. Den smale elvestripa har frosset til is de fleste steder, men på dagtid tines den opp enkelte steder, og de rare geitene med de vridde horna kommer for å drikke. Fra taket på et av templene blåser en av munkene i en lur, og jeg har på følelsen av at lyden når ut til hele dalen. Det er tid for bønn."

Min residens...

"Zintar hadde særdeles mange innspill når det gjaldt min mentale helbred, og han snakka som en foss på tibetansk, mens Jimpa prøvde å oversette innimellom åndedretta hans. Tibetansk er et vakkert språk. De skarrer og lager en hel masse lyder med tunga som er ukjente for meg. Innimellom syns jeg liksom jeg hører franske ord også. De skriver fra venstre mot høyre, som oss, og alfabetet deres er estetisk veldig flott, og perfekt egna for dekorasjon på templene."

"Zintar ga meg amuletten han fikk av Dalai Lama. Han sa at hvis den kunne beskytte meg, så var det bedre enn at den beskytta han. Han kyssa amuletten og hang den rundt halsen min. Han sa ikke at jeg skulle det, men jeg tror jeg skjønte; en vakker dag skal jeg gi den videre til noen andre."

"Vi gjør bønn. Det lines opp tusen små boller med vann og tusen yaksmørlamper. Det iskalde rommet blir stemningsfullt med alt det blafrende levende lyset. Jeg sitter nærmest det store trauet med yaksmør, og den beske lukta blander seg med lukta av brent hvetemel fra offerovnen. Munkene starter en lav chanting. Jeg stemmer i; ohm a hong, troa cho, bennedå, bu båo, chu chåo, helle hålle mong, banza gørre, banza djåo, byang chob, semmst depa, ohm a hong, troa cho bennedå, og sånn fortsetter det. Alle sier forskjellige vers. I det flakkende lyset fra smørlampene ser jeg dalai lamas vennlige ansikt, djakkamonis Mona Lisa smil og de tårnhøye stablene med hellige skrifter på sanskrit, pakket inn i gul silke. Det er hardt og kaldt på gulvet, puta jeg sitter på føles som en planke. Men dette skal man ikke merke hvis man konsentrerer seg riktig om bønnen. Jommen sa jeg yaksmør. Tror ikke jeg egner meg som munk."

Shining light...
What can you show me now?

"Nomadeteltene ligger spredt ut i de gulgrønne skyggeløse fjellsidene. Det ryker fra pipene, og hundrevis av yak og sau beiter i områdene rundt. Vi må hoie og rope når vi kommer gående for at nomadene skal ha bikkjene under kontroll. De tibetanske hundene er fryktinngytende uhyrer. Jeg har ikke sett makan til monster. Heirich Harrers beskrivelse som most terrifying and indescribably ugly var i grunnen ganske treffende. Inni nomadeteltet er det hardstampa jordgulv, og i midten står en liten jernovn som det brenner i hele tida. Det er varmt og godt der inne. Jeg har masse spørsmål om hvordan de klarer seg i kulda. Jimpa forklarer for ørtende gang. They are not worried about cold! They are worried about warm! I denne brennende sola kan jeg skjønne at somrene er en prøvelse. Særlig når det ikke finnes skygge. Jimpa er selv nomadeblod. Han forteller at nomadene før om åra var betydelig mer hardføre. Da gikk de barbeint i snøen. Jimpa vandra fra Tibet til Nepal da han var 17 år. Han gikk i en gruppe på 60 mann over Himalaya, store deler av turen på over 5000 meters høyde, og fjellpass oppe i 6500 meter. De kryssa elver i isvann, og en gang mista de all maten i elvestrømmen. En av mennene døde på veien. De sov under isblokker. Han ble i India 4 år for å studere. Alle brevene han sendte hjem ble stoppet av myndighetene, og mammaen hans trodde han var død. Han fortalte at da han kom tilbake til landsbyen 4 år seinere slapp hun alt hun hadde i hendene og klemte han i nesten en time uten å si et eneste ord. Jimpa mista faren sin da han var 3 år. Sykehuset ville ikke operere han fordi han var tibetaner. Han lå hjemme og døde."

"Lama kikka lenge på meg med snille øyne og granskende blikk. Så sa han at jeg ikke skulle være redd for ar jeg hadde gjort noe galt, men at det vonde jeg bar på var fra et tidligere liv. Han sa at rundt meg var det en glorie av lys som smeltet alt ondt. Han sa at gode ting skulle skje med meg. Verden består av 5 elementer, ild, luft, jord, vann og metall. Alle disse er likeverdig avhengig av hverandre. Hvis man endrer det ene elementet, vil det føre til forandringer i de 4 andre også. På samme måte vil små endringer i meg føre til endringer i verden. Han sa at det ikke var lett å finne veien ut av et kaos med problemer, men at så lenge man gjorde små endringer fantes det håp for store endringer. Han ville holde bønnesermoni for meg hver dag. Han avsluttet med en setning som var rettet mot Jimpa. Jeg etterspurte oversettelsen, og Jimpa smilte. He said ; "Into the world she called for help. Tibet will answer". "

Shining Light...
Shed your light all around me

"Vi ble bedt inn på rommet til munken, og fikk sitte oppi senga hans. Der skal jeg si det var mange puter og dyner og tepper og laken og kapper. Vi ble bydd mat, og jeg er veldig usikker på hva som er høflighetsfrasene her, men jeg følte at jeg ikke kunne si nei. Maten bestod av reint yak kjøtt som lå i en egen bolle, nuddelsuppe og dumplings med yak kjøtt, pluss en bolle med chilli. Og te selvsagt. De spiser med fingrene, og munken gravde nedi dumplingsbollen og fant en fin dumpling til meg som jeg fikk i handa. Vær så god. Han gravde deretter opp noen biter yak kjøtt som han prøvde å prakke på de andre kara. Han som fikk den i nevene rista på hodet, og sendte kjøttbiten videre, men det blei ikke godtatt, hoihoi, spis spis, og da tok han likegodt en bit og sendte den videre etterpå, og sånn gikk kjøttbiten en runde før den havna hos meg. Heldigvis blei det godtatt at jeg ikke tok en bit, men bare på betingelse at jeg tok en dumpling til, også gravde han nedi bollen og fant en ny fin bit til meg. Og sånn gikk rundene. Det blei smatta og rapa mye, og ingen sa noe på ti minutter. Så blei det litt skravel igjen, etterfulgt av en ny runde med raping. Noen av de gamle tok fram bønnekjedene sine, og en av dem tok en liten blund, sittende på krakken sin. De virka ganske avslappa i hverandres selskap. Det slo meg når jeg satt der, hvor mye nordmenn forventer å bli underholdt, hvor mye vi forventer at skal skje hele tida. Denna gjengen her hadde ingen forventninger til at det skulle skje noe fordi det var en sosial sammenkomst virka det som. De bare var sammen mens de gjorde ingenting. En nordmann hadde vel skrudd på tven for lengst. "

"Da vi skulle dra fra sykehuset ble det fortalt at en av de gamle munkene i naboprovinsen var død. Dette hadde skjedd for 5 dager siden, men Jimpa fikk ikke vite det før nå. Det ble foreslått at vi skulle dra i hans begravelse, hvilket innebar å kjøre 50 mil i kveld, da begravelsen skal finne sted i morra tidlig. Det ble masse frem og tilbake med telefoner hit og dit, og Jimpa spurte om vi kunne bytte på og kjøre. Jeg sa meg villig til det, syns ikke jeg hadde noe valg, og tenkte det ville bli spennende å se en tibetansk begravelse. Spennende var vel ordet ja. På hjemveien fikk jeg klarhet i at det er vanlig å overvære selve oppkuttingsritualet, og at man ogsåskal se på mens gribbene spiser liket. Dette syntes jeg var ganske oppsiktsvekkende fælt, og sa at det var helt uaktuelt for meg å se på, hvilket jo selvfølgelig var greit. Men så blei det bestemt at det var for lang vei, og at Jimpa heller kunne donere penger til klosteret som ellers hadde gått til bensin, så da blei det ingen himmelbegravelse på meg. Kanskje like greit."

"Klosteret hadde sendt en bil med fire mann i for å hente meg. Jeg fikk høre en del historier da jeg kom som jeg ikke var forberedt på. Det har vært masse uroligheter i Tibet de to siste månedene. Jimpa har ikke fortalt meg dette, da han ikke ville risikere at jeg ble for redd, og lot være å komme. Det var jo "valg" i november, hvilket har utløst en masse trøbbel for tibetanerne, og de har hatt så mange som 15 self illuminations bare i Rebkong. Det er helt forferdelig. Myndighetene har stengt hele området for alle som ikke bor der, og politiet tråler visstnok gatene. Ikke bli urolig, det går helt sikkert bra med meg. Er bare så jævlig synd hvis de tar meg, og jeg må reise ut av Tibet. Ikke fortell dette til mamma og pappa, de blir bare urolige. Jeg kan fortelle det når jeg kommer hjem. Jeg satte meg inn i klosterbilen, og tenkte at det umulig kunne være så gæli. Da vi begynte å nærme oss rebkong, skjønte jeg etter hvert tegninga. Det var politi over alt. Jeg dukka ned og fomla i veska for å skjule ansiktet titt og ofte. Det slo meg hvor flaks det var at jeg har farga håret helt svart. Det var en særdeles snodig følelse å sitte i en bil sammen med fire menn jeg aldri har sett før og som ikke kan et ord engelsk, på vei til en tibetansk by helt på egenhånd, og atpåtil skjule meg for politiet. Jimpa har sagt at jeg aldri må nevne for noen den prinsessesermonien, for hvis de finner ut hvem jeg er blir jeg utvist fra landet og får aldri kinesisk visum igjen. "

"Vi kjørte inn i Rebkong og det kilte i magen, det er så vakkert her. Jeg ble sluppet av på nedsida av tempelet der det stod to og venta på meg, den ene kjenner jeg fra før, det var Sonan Dordji fra fjellene. Han var der for å oversette. Den andre var munk. Det var grisekaldt, men så snart vi kom inn var det varmt. Jeg fikk et kongeværesle, jøyemeg, det var over all forventning. Stor seng og to dyner og to pledd og stoler og et bord og speil, og coca cola og redbull haha. Ikke lenge etter at jeg hadde kommet inn døra banka det på, og jeg følte meg sikker på at det var politiet, men der stod en tibetansk dame med en kurv. Jeg ba henne inn, og hun satte seg ned i senga mi og tok opp kurven, og oppi der hadde hun noen boller med en hvit pudding. Dette skulle jeg tydeligvis spise. Hun strødde på sukker, som heldigvis døyva den verste smaken, og hun ga seg ikke før bollen var skrapa. Jeg veit ikke hva det var, et slags melkeprodukt. Noe sier meg at det var syrna yakmelk. Etter at jeg hadde spist ble hun sittende. Det var ikke så lett å kommunisere med henne, men hun ble sittende. Så jeg ga henne en redbull og viste henne noen bilder. Jeg tror hun satt i senga mi hvertfall en halvtime."

"Det var en lang natt i natt. Jeg lå og hørte på politisirener og noen drønn som jeg ikke visste hva var. Døra til rommet mitt kan ikke låses, og jeg begynte å tenke på om porten nede er låst eller ikke, men kom fram til at jeg er ganske sikker på at den er det. Og jeg er ikke akkurat redd for munker, så da roa jeg meg sånn nogen lunde med den saken. Men så var det jo det at det var iskaldt. Ikke så lett å få sove når man puster frostrøyk. Jeg klarte ikke stille på ovnen. Men til slutt kom morgenen. Vi fant på noe lurt i dag. Det er ikke særlig vanskelig å maskere seg litt her uten å vekke oppsikt, da nesten alle kvinner bruker munnbind mot sola. Så jeg tredde på meg en lue, et stort munnbind, og surra et skjerf rundt der igjen, og tenkte at nå  kunne jeg stikke en liten tur ut i gata uten å bli tatt (solbriller er det ingen her som bruker, så det vil bare vekke oppsikt, så jeg går og myser med rennende øyne). Men så var det ganglaget mitt. Jeg slenger med armene og vrikker nok litt på hoftene. Det er jo ingen her som går sånn. Så i dag har jeg øvd på en litt foroverlent vaggende gange, haha, og ved hjelp av denne nye gangen og min fine utkledning kom jeg meg usett gjenom gatene. "

"Tibetanere er vakre mennesker. Ikke sånn direkte ansiktspene, men de er så flotte. Det er nok veldig lite objektivt over det jeg skriver nå, men. De ser så værbitte og stolte ut. På en måte en bleik og tykkfallen kineser aldri kan. Kinesere ser liksom så veike og feminine ut. Som dukker. Med gulhvit hud og poser under øynene. Nesten litt sånn ubehagelig, akkurat som de er syke. Hovne i ansiktet og anemiske. Tibetanere er furete og litt innbitte, det er kanskje ikke så pent i seg selv, men det er iallefall helt utilgjort og ekte. Med høye kinnbein og røde kinn. Jeg får litt indianerassosiasjoner når jeg ser dem. Også har de så nydelige klær. Jeg har vurdert å kjøpe meg tibetansk ullkjole i dag, men det tar mye plass, og er sannsynligvis et plagg det sjelden vil passe seg at jeg bruker seinere. Så vi får se. Har gått i markedsgata og prøvd å ta noen bilder av klærne deres. Det er så mange flotte drakter. Og halvparten av alle her bruker tradisjonelle tibetanske klær. Det syns jeg er veldig stilig. Det understreker liksom hele følelsen av å være i et land langt langt borte. De er vel ganske brukervennlig de klærne antagelig, siden både unge og gamle bruker dem. Kvinnene har lange omslagskjoler, og mennene store kjortler. Draktene er av yakull, i enten svart, grått, brunt eller noen ganger turkist. De fester et bånd, ofte mørkerosa eller rødt, og et dekorert metallbelte, langt nede på hoftene, og ullstoffet poser seg i en stor fold over beltet sånn at de har plass til både ei høne, litt brensel og en unge inntil overkroppen. De pynter seg med fargerike bånd, perler og steiner som de har festa på ullstoffet eller har rundt halsen. Kvinnene har ofte skaut eller luer i fine farger, og de klipper bare håret en gang i livet, så alle har hår til rompa eller lenger, som de har fletta i to fletter, og festa sammen nederst. Noen har fletta inn fargerike bånd i håret sitt også. Og har gullringer eller røde og turkise treperler i ørene. Mennene har ofte hodeplagg av silke, som står opp i en spiss, eller store pelsluer som minner meg om sånne man ser i Russland. De fleste går med et bønnekjede i handa, og mange går og synger litt, eller mumler på sine tantrac. Hendene deres er ru og skitne. Kinnene deres er uten unntak røde, som mine kinn er etter en lang skitur i fjellet. Jimpa er den eneste jeg kommer på som ikke har de rosene, når jeg tenker meg om er han faktisk den bleikeste tibetaneren jeg har møtt."

"Jeg tenkte på en ting i dag da jeg virra rundt i bønnegangen og blei skubba hit og dit av mumlende tibetanere. Jeg tror alle er slaver av normen. Vi blir til ettersom vi vokser. Bare se på de menneskene her. For meg er de alle like. De forstår hverandre på en måte jeg forstår mine landsmenn. Det er ikke bare språket. Jeg har merka mange ting med Jimpa, Adha og Rabbga som får meg til å tenke det samme. For eksempel, Jimpa og jeg snakka om ekteskap og kjærlighet da jeg var i Xining. Som jeg sa til deg, det kan virke som hele Asia har et litt forretningsmessig forhold til ekteskapet sitt (veit jeg er på tynn is, det er sikkert mange det ikke gjelder), og jeg følte for å utfordre den tankegangen litt. Så jeg spurte han hva det ville si å elske noen. Han klarte ikke å svare på det. Han sa at kona hans var snill, og at han ville gjøre alt for at hun skulle ha det bra. Det kom fram, som jeg regna med, at han ikke snakka med henne hvis han hadde det vanskelig, og at han egentlig ikke visste hva hun gikk og tenkte på. Han savna henne aldri når han var to uker på jobb, og han trodde ikke hun savna han heller. Jeg fortalte at du og jeg hadde grua oss i lange tider til å være borte fra hverandre tre uker og at vi gråt da vi skulle ta farvel. Jeg fortalte at du hver kveld legger deg inntil meg og sier at du er verdens heldigste mann og at du hver dag tar ansiktet mitt i hendene dine og sier at jeg er det vakreste i verden, og at du ikke veit hva du skal gjøre hvis det skulle skje noe med meg. Jeg har aldri sett ham så overraska. Han stirra på meg med trillrunde øyne. Really? Really? Så spurte han om å få se et bilde av oss, så jeg viste ham der bildet på mobilen fra Jamaica. Han kikka lenge på det, så smilte han til meg og sa "you are both very lucky. When I got married, I felt that I lost my freedom". Kanskje det er litt guttegreie, jeg har jo hørt gutta hjemme snakke litt i de baner også, men det må nødvendigvis ha med kultur å gjøre også. Vi blir lært opp til å lete etter den store kjærligheten. De blir lært opp til å finne en mann/kone som passer mtp kultur, religion, økonomi, evner osv. I bunn og grunn kanskje det bare er den primitive driften vi har til å formere oss, sammen med det behovet vi føler for tilhørighet og trygghet, som har utviklet seg til å bli kjærlighet i vår kultur, mens det i asiatisk kultur har utvikla seg litt annerledes. Vi søker en sjelevenn i vår partner, en vi kan snakke med alt om. De har ingen forventning om å finne en partner de kan åpne seg for. Til det har de kanskje venner. Eller lar være å snakke om det. Jeg er så glad jeg har blitt lært opp til å elske. Jeg tror det er det vi er skapt til å gjøre."

I tibetansk bryllup

"Herregud huden min er så tørr som sandpapir, til tross for at jeg smører meg tre ganger om dagen. Var nok en uheldig kominasjon av mye sol før jeg kom hit, og det usedvanlig tørre klimaet her. Også er jeg full av tørre skorper etter alle stikka jeg fikk i thailand. Jeg føler at jeg har fått psoriassis.
I går lå jeg og leste om Kina og Mongolia, og Djengis Khan og Kublei Kahn. Marco Polo var jo i tjeneste hos Kublei Kahn i mange år, og i hans beretninger omtaler han Kublai Kahn som stork-hanen. Jeg har lest om dette før også, og har alltid syntes stork-hane er en underlig tittel, går ut fra at Kublai selv ønsket å bli kalt for det, og konkluderte med at både stork og hane tydeligvis ble ansett som svært majestetiske fugler i Mongolia og Kina på 1200 tallet, helt til det i siste kapittel plutselig gikk opp for meg at jeg har delt ordet på feil sted. Stor-Khanen hadde nok halshugget meg om han hadde visst dette haha."

"I dag da jeg skulle gå ned i bønnegangen kom en av munkene etter meg for å gi meg en beskjed. Han snakka på tibetansk, og pekte på katten. Jeg ble veldig usikker på hva han prøvde å formidle, så jeg strakte ut armene og trakk på skuldrene, men han ga seg ikke. Så klappa jeg pusen litt da, kanskje det var det han ville, da smilte han fornøyd. Etter at pus og jeg hadde kosa litt så reiste jeg meg for å gå igjen. Da begynte han med å si de samme orda igjen og peke ivrig på katta. Så da endte det med at jeg løfta opp pus og tok han med meg. Da smilte han, og vinka oss avgårde. Jeg rusla nedover grusveien på vei til bønnegangen med en kart i armene og tenkte, hva nå Anja? "

"Jeg sov lenge, da det var vanskelig å få sove i natt, og det var mange lyder jeg ikke veit hva er. I dag satte ei 18 år gammel jente fyr på seg selv. Det var helt forferdelig. Hun hadde løpt brennende i to minutter før hun fallt død om foran det som heter Tara tempelet, det er rett nedafor meg. Det var en hel bataljon med politi som stengte veien mellom der jeg bor og der jeg går bønnegang. Jeg tror min tid her er omme."

"Mens jeg venta, gikk jeg og kikka på veggoppslaga som hang der, og jeg må si det er oppsiktsvekkende greier disse kineserne henger opp. Jeg tok noen bilder som jeg skal vise deg. De hadde blant annet en fin bildeserie der de hadde illustrert hvordan dumme tibetanere med store røde kinn og brun hud og klumsete store hoder prøvde å sette fyr på seg selv, og at det da kom høye hvite kinesere med slank figur og arresterte dem. De var framstilt som korte, tjukke og dumme og enten illsinte eller gråtende, mens kinamann var stoneface. Ganske utilslørt vil jeg si. Tenkte på den mokkamann-episoden i Norge, og så for meg debatten det hadde blitt hvis noen hadde prøvd seg på denslags rasistiske tegninger hjemme."

"Bussen kom,  jeg fikk en vindusplass, og av en eller annen grunn var det iskaldt inni bussen, mye kaldere enn ute syns jeg. Så jeg var egentlig glad da det kom en tibetansk mann og trykka seg ned ved siden av meg. Som jeg fortalte deg bruker de sånne store kjortler som er fora med enten sau eller yak, og de har ermer som rekker helt ned til bakken. Han var ikke tjukk, men veldig røsslig, og jeg blei trykket sammen. Han lukta fenalår og brensel. En annen gang hadde jeg fortvila over at jeg skulle sitte fem timer ved siden av en sånn en, men denne gangen jubla jeg inni meg. Han var jo så varm. Jeg sneik armene under den delen av kappa hans som hang ned på sida, og da han oppdaga det slang han folden rundt skuldrene mine og lot meg putte henda inni det ene ermet. Jeg blei varm og god, og lente hodet på skuldra hans, og sovna mens han sang for meg. Jeg følte at vi var far og datter. Jeg våkna av at han skulle gå av bussen to timer etterpå. Da gikk han uten å si ha det en gang. Ha ha. "

"Det har vært en innholdsrik dag i fjellriket. Jeg har vært på tur i dag også, denne gangen litt lenger, og på egenhånd. Jeg gikk i mitt eget tempo, og slapp å bli flau over at jeg måtte gispe etter pusten;) Gikk dessuten stort sett så rolig at jeg aldri fikk den helt store surstoffpanikken. Har blitt klok av skade;) Mens jeg pesa meg oppover skråningene, vi snakker endel brattere enn langevasskleiva, gikk det opp for meg at dette jo er høydetrening. Jeg bør være supersprek når jeg kommer hjem! Det er gressbakker med sand og sandstein for det meste, snøen her oppe har blåst bort. I de bratteste klatrepartiene er det viktig og rive og røske litt for å sjekke kvaliteten på den steinen du planlegger å holde fast i. 50 % av gangene går den nemlig i oppløsning. Jeg uroa meg litt for tibetanske hunder. Jeg så en av dem utafor et fengsel i dag, innafor gjerdet såklart, men det må jeg si var et fryktinngytende beist. De vokter sau og yakflokkene til nomadene, som du sikkert veit, og av og til kan de løpe langt bort fra flokken. De dreper deg garantert hvis du kommer for nærme buskapen. Heldigvis så jeg ingen. Sjansen er antagelig uhyre liten. Da jeg kom til toppen fikk jeg god utsikt. Det var fullt av tibetanske bønneflagg. Jeg satt i sola i den kalde klare lufta og kosa meg. Dette var noe av den tibetanske drømmen. Sitte sånn på en fjelltopp og se på utsikten blant blafrende bønneflagg. Jeg fant en liten meditasjonshytte i den ene fjellsida, men den var låst. Jeg tenkte på deg. Jeg har det bra, men jeg savner deg. Tenk, her er jeg i isende fjelløde på andre sida av jorda."

Shining Light...
Share your compassion
Let me feel mine

"Det finnes ikke varmtvann her. Og det kalde vannet er ikke bare litt kaldt hvis du skjønner. I dag forsvant strømmen på morgenen. Jeg spurte Tserang om når den kom tilbake, og han fortalte at etter opptøyene i 2008 hadde myndighetene sagt at de ville kutte strømmen i tibetanske bydeler med jevne mellomrom helt til urolighetene opphørte. I og med at Labrang har hatt mange self illuminations så er de rammet av stadige strømkutt. Noen ganger kutter de strømmen hele natta, så det iser på innsida av rutene. Han sa at tidligere hadde det hengt en poster, sikkert lignende de jeg så på buss stasjonen i Rebkong, av en tibetaner som satte fyr på seg selv, og deretter en tibetaner som satt på gulvet og gråt og frøys."

"Det har kommet en gammel mann og satt seg ved siden av meg. Han sitter bare og ser på meg og smiler. Han har med seg en kanne varmtvann og byr meg en slurk av koppen sin. Er det noe tibetanerne ikke bryr seg om, så er det å putte noe i munnen som ikke er helt reint. På det finnes det mange eksempler. Jeg husker fra munkelunsjene mine i tempelet i Rebkong at de av og til mista noen matbiter på gulvet, men like herlig putta det i munnen etterpå. En gang klatta den ene munken litt yaksmør i teen min som han hadde funnet på gulvet. Very nice. Et annet eksempel er den kjøttbiten jeg fortalte om, som de sendte på rundgang i sykestua i Xining. Jeg la forøvrig også merke til at datters til Tserang blei mata på en ganske utradisjonell metode; mora putta maten i munnen og kyssa sin datter og overleverte matbiten fra munn til munn. Dattera er snart to år. Man kan vel slå fast at de gjør ting på en litt annen måte enn oss. Tissing er et tema jeg forresten har glemt å skrive om. Kvinnene i de flotte ullkjolene som sitter her og der mediterer visst ikke likevel, som jeg først trodde. De er rett og slett på do. Jeg skjønte det først i Labrang, da jeg så det rant en liten bekk ut fra under kjolen til en av de "mediterende". De går ikke langt bort fra allfarvei heller skjønner du. Kanskje 5 meter. I Langmosi så jeg en munk sette seg og bæsje oppå en høyde så alle kunne se han. Barn tisser og bæsjer midt i gata. For noen dager siden måtte jeg hoppe unna fordi ei lita jente tissa rett på meg. Og mora bryr seg ikke om det kommer tiss på både henne og datteras klær. Jeg har fundert på noen ganger, når jeg går på squat toiletta, hvordan de klarer å unngå at det spruter bittelitt tiss på skoa eller nederste del av buksa. Det er en stund siden jeg slutta å fundere på det kan du si."

"KL.15. Ja nå skulle du sett meg kjære. Nå ligger jeg i en gressbakke i sola og ser på fjellene. Jeg har kommet meg opp på en av høydene, og utsikten er spektakulær. I sør (?) ligger noen rocky mountains lignende fjell, med rustrøde berg som stuper rett ned. Klosteret her må ha den flotteste beliggenheten jeg har sett så langt, og selve templene er nydelige, med gulltak som blinker i sola. Det er lunt og varmt her jeg ligger, jeg har tatt av skjerf og votter og er nesten for varm, men det er bare luksus. Jeg tenker på bussturen, og at det bare er kaldtvann her, og da føles varmen deilig. Det eneste jeg bekymrer meg bittelitt for er de hundebeista. Jeg så en plakat nede ved det ene tempelet hvor det stod attention, dog inside. Det likte jeg ikke noe særlig. Ironisk nok, mens jeg ligger i min fredefulle li og skriver om dette hører jeg plutselig "groåff!" rett bak meg. Så nå har jeg flydd ned lia det forteste jeg kan. Det var bare en vanlig hund, men man veit aldri, plutselig kommer det fler. Best å stikke spør du meg."

"Denne familien jeg bor hos har ikke bad, så hvis jeg vil vaske meg må jeg pumpe opp vann i ei bøtte(de har sånn gammeldags pumpe i bakgården), helle det over i en kjele og varme det på ovnen. Så må jeg helle det over i et vaskefat og ta det med opp på rommet mitt, som er iskaldt. De har et squat toilet i kjelleren, men jeg har foreløpig bare tissa i buskene ute. Virker som det er det alle gjør her.
Jeg og Francesca gikk en tur i stad for å kjøpe brød, og da blei Francesca bitt av en hund, den jevelen. Mange hunder som har rabies her, så nå får vi bare se hvor lenge hun lever."

"Kvelden i indianerhulen har vært fin. Det er godt og varmt rundt ovnen, og vi har spist yak og ris og drukket te. Nå etterspurte vi øl, og jammen hadde de det. Så nå sitter vi i halvmørket rundt ovnen og skåler i tynt kinesisk øl, mens francesca roper kinesiske gloser og hoster meg i nakken. Hun har drukket 3 shotteglass med lettølet og føler seg allerede såpass full at hun lener hodet sitt på skuldra mi og mumler bekymra utsagn om at hun aldri kommer til å komme seg opp imorra. Nå hopper de rundt og danser og rapper på tibetansk. Jeg har funnet ut at broren til far i huset også er gift med mor. Så sånn er det her i gården. Barnet, hvis kjønn er ukjent, har tatt noen super øl av en av pappaene sine(og mammaen har ropt moggco moggco), og flakser nå rundt på gulvet og skråler senk ju senk ju senk ju, etter engelskleksjonen vi hadde i dag. Den engelskleksjonen kan jeg forøvrig gjerne gengi litt fra. De var ivrige til å lære. Så skulle vi lære dem å si excuse me. Uttalen var grei. De gjentok gang på gang, excuse me, excuse me. Så var det det å forklare når uttrykket skulle brukes. Fransesca prøvde seg med en rap, og skyndte seg å holde seg for munnen og si excuse me. De kikket uforstående på hverandre. Betydde excuse me å rape? Nei? Fransesca tok armen og dulta borti dem, og skyndte seg å ta dem varsomt på armen å si excuse me. Dette gjorde dem enda mer forvirra. Så reiste hun seg opp fra stolen, og skulle trenge seg forbi dem, mens hun holdt hendene på skulderen deres og sa excuse me. De ristet på hodet og så på hverandre. Ironisk nok slapp en av dem en skikkelig rap akkurat da. Francesca skyndte seg å si excuse me. Han så fortsatt ut som et spørsmålstegn, og det gikk opp for oss at dette uttrykket er ukjent for dem. Gompa maso er unnskyld på tibetansk, men da jeg prøvde å oversette med dette lo de godt, si gompa maso når man raper? Eller når man dulter borti noen? Hahaha. De lo og dulta borti hverandre og sa gompa maso som om dette var det latterligste de hadde hørt. De har ingen måte å si "unnskyld meg" på virker det som. Enten ber du om unnskyldning for noe som er ille, ellers lar du det være. Ganske interessant. Vi innså at vi hadde gått fra å holde språkkurs til å holde kurs i vestlig folkeskikk. Tenk på franskmenn. Verden består jammen av motsetninger. "

" Jeg fantaserer om salami og ost mens jeg spiser nudler og tørt brød, og jeg må stadig minne meg sjøl på at det er jo derfor jeg er her. Fordi de ikke har salami. "

"Dagen i dag starta klokka 6, da jeg karra meg ut av senga i frosten og innså at linsene mine nok en gang var frossa til is. Merkelig nok tåler de det bra. Jeg legger dem i bhen og da tiner de i løpet av to minutter og er like bløte å ha på."

"Vi dro til nomadelandsbyen for å gjøre intervjuer. En av nomadene fortalte at de hadde fått tv i fjor, og at han syntes det gjorde livskvaliteten hans dårligere. Han sa at han hadde begynt og syntes at jakka hans (tibetansk tradisjonell) ikke var noe fin lenger, og begynt å ønske seg stor blå boblejakke som i musikkvideoene. Han syntes hårsveisen sin var traust, og skamma seg over nomadehuset og teltet. Han ville plutselig forandre på masse ved livet sitt, og følte seg deprimert. Han var så enkel og samtidig så reflektert. Det var et fascinerende møte jeg aldri skal glemme. Den flotte unge mannen med nomadeskjerf surra rundt hodet og den nydelige drakta. Han burde vært rak og stolt. Men han så i bakken og blunka, og skamma seg over seg sjøl. Det fikk meg til å ville gråte."

"Da vi kom til bilen hadde det samla seg en del mennesker som ville ta meg i hånda før jeg gikk inn i bilen. De rant over av begeistring. Det mangler liksom ikke på komplimenter og oppmerksomhet her. Zintar sa også at alle gjerne ville sitte inni bilen tilbake til byen, for å fortelle vennene sine at de har sitti i bil sammen med meg. Så da blei det til slutt et ektepar som fikk være med, vi hadde jo to plasser ledig. De satt i baksetet og lente seg fram, og stilte masse spm som jeg ikke veit hva var alt sammen, Zintar er ikke så stø i engelsk at han kan oversette alt. Men han lo hele veien, og klappa meg på skuldra, og da sa tibetanerne ååå, ååå, også klappa de meg på skuldra også, og fniste åpenlyst. "

"På kvelden ble jeg bedt på middag hos Zintar og Njangmo igjen, og Logpa var også med. Njangmo hadde laga yak og nudler. Jeg syns alt smaker likt. Men det er ålreit nok, og jeg har som sagt ikke spist så mye på lenge. Også er det fantastisk hyggelig å bli bedt på middag. Jeg spurte om de spilte kort, og det blei stor suksess. Vi spilte kort resten av kvelden, og hadde det superhyggelig. For en artig gjeng. Kommunikasjonen går rundt på et vis, og rundt kortspill er det mye som går av seg selv. Det var en perfekt aktivitet. Logpa var en røver, skikkelig lur, og vant til stadighet. Tibetanere praktiserer å slå hverandre på armen når de taper. Det var veldig snille slag jeg fikk hvis jeg tapte. Hvis det derimot var en av gutta blei det brukt krefter, og de lo seg ihjel."

"Glemte å fortelle noe jeg tenkte på i går. Da Njangmo og jeg var i butikken for å finne dusjforheng, la jeg merke til fremgangsmåten hennes da hun skulle betale. Hun lente seg fram og leverte pengene foran snuta på ei annen dame som stod og betalte, og begynte å snakke i munnen på henne angående et eller annet med dusjforhenget som hun tydeligvis lurte på. I Norge hadde det jo vært aldeles skammelig oppførsel. Men sånn gjør de altså her. Njangmo er jo absolutt ingen brautende dame. Hun er supergjestfri og oppmerksom. Det samme skjedde i billettluka i labrang, sonan lente seg fram og leverte penger for sin billett mens det egentlig var min tur. Jeg tror ikke det faller dem inn at det er å snike. "

Huff så trist det var å dra fra Njangmo og Zintar

Jimpa foran rattet, til tross for at han mangler førerkort

Tibetansk brud

"På veien møtte vi en brud som var ute og gikk sammen med en skokk ungjenter. Jimpa fortalte meg at dette var tradisjon, at bruden gikk fra vielsen til sin nye manns hus, og at alle de møter på veien blir oppfordra til å gi dem en slant, også får de en slurk sprit. Jimpa ga dem 30 kuai, og begge skulle drikke. Det er hygieniske saker. En ting er at alle drikker av samme koppen. Men ikke nok med det. Alle skal stikke fingertuppene oppi først, og sprute noen dråper ut for hell og lykke. Dette ritualet er jeg kjent med, har jo tross alt vært i tibetansk bryllup før haha, men de gjør det også i andre sosiale sammenhenger (men da er det kanskje bare dine egne fingre som har vært oppi det du drikker). Heldigvis var det sterk sprit;)"

Shining Light
Shed your light all around me

"Jeg spiser lunsj med munkene, lammekjøtt og brød med chilli. Jeg blir så klissete når jeg spiser med fingra, og har ingen steder å tørke meg. Når de ser en annen vei tørker jeg meg på gardina."

"Det er koselig å sitte sånn og overvære familiens aktiviteter på kveldstid. Det er jo et emne som interesserer meg svært som du veit, hva folk holder på med inni husa sine. Og nå sitter jeg inni i et landsbyhus i Tibet og overværer kveldssyslene. Det  går i matlaging, bønn og fyring. Det er iskaldt alle andre steder enn rett foran grua, og vi sitter med jakke, lue og skjerf på. Det er mor, meg og nå har svigerdatter kommet hjem også. Jeg har spurt mange ganger om jeg kan hjelpe dem, men det blir de oppskaka over, og trykker med ned på krakken min igjen.  De er ikke så nøye med "skyllene" i dette kjøkkenet, i stad skylte mor en kjele, og hellte skyllevannet rett ned på murgulvet der hun stod. Så nå er det en stor dam midt på gulvet her. "

Det skjedde noe sært i går. Da vi satt i baren til Zintar. Vi satt og småprata rundt bordet, og det gjorde folk ved borda ved siden av også. Det var sånn moderat støynivå. Radioen stod på lavt volum. Jeg hadde ikke engang lagt merke til at vi hadde på en radio. Før plutselig en stemme på radioen nevnte et visst navn; Dalai Lama. Jeg overdriver ikke, det blei musestille i rommet som ved et trylleslag...

Full fart i kora

"Etter snart tre uker her har jeg begynt å lage en god del tibetanske lyder. Det er ganske komisk. En ting er at jeg prøver å gjøre meg forstått. Men jeg gjør det med Jimpa også, og i situasjoner jeg ikke hadde trengt det. Blant annet sier tibetanere mye "ååå, ååå, ååå" og "ja åja jaja" og "djedjedje" og "khakhakha". Så i med at tibetansken min er så begrensa er dette kanskje 70% av det som kommer ut av munnen min om dagen."

"Jeg lurer jeg, om 100 år, er det da fortsatt mulig å reise til et sted der alle stirrer på deg fordi du er utlending?"

Shining Light
What can you show me now?

Shining Light
Show me your kind love

Shining Light
Show me now
I'm waiting to see you
I'm waiting to feel you around me again

Sola i Tibet er sterk. Jeg har aldri opplevd lignende. Etter bare en time ute brenner det i kinna. Jeg føler meg overvelda av lys og inntrykk. Noen ganger føles det for mye. Aldri har jeg møtt så mange snille mennesker. Jeg er så utrolig glad for alt jeg har fått her. Livet mitt skinner som aldri før. Vi kan ikke unngå lidelse. Det er det som gjør oss levende. Vi kan miste mye. Men hva har vi tilbake? 

De døde er usynlige. De er ikke borte.

Shining light...
When can I see you?
And stand in your glow again

Anja