KAPITTEL 28

- NORGE! -

Soundtrack: Miss Sarajevo - Pavarotti og U2

Dagboksnotat 3 dager før avreise:

"Jeg har tatt Øysteinlengselen min opp på et enda nytt nivå. Nå er jeg såpass lengtende, at jeg syntes 3,5 døgn er alt for lenge. Men nå skal jeg snart legge meg, og når jeg våkner imorra er det fredag, og da er det bare to dager til her og ett reisedøgn. Jeg blir helt mo i knærne av å tenke på at jeg går av flyet på Gardemoen, og står på norsk jord igjen. Og når liene grønkar som hagar, når det leikar med blommor på strå, og når netter er ljose som dagar, kan ho ingen plass venare sjå..."

Da var turen kommet til Norge. Det beste landet på hele reisen. 

Men først var det noen triste avskjeder som måtte unnagjøres.

Min siste natt på turen ble tilbragt i Xining, en 2 millioners stor by i Qinghai/øst Tibet. Etter litt mange netter i kulde og kummelighet, spanderte jeg på meg selv de 50 kronene ekstra det kosta for et deluxe rom, jeg var jo tilbake i sivilisasjonen. Rommet lå i toppetasjen på et ungdomsherberge, og hadde enorme vinduer med utsikt over byen. Xining er en superugly by, men utsikt er utsikt. Og jeg hadde wifi! Uten særlig ettertanke over at dette ble mitt siste oppholdssted på turen, slapp jeg sekken ned på gulvet og kopla opp internett og høyttaler på telefonen og satte på spotify. Jeg valgte den spillelista jeg har med flest sanger på, og skrudde på shuffle. Endelig skal jeg høre på litt annen musikk enn munkechanting og lur. Jeg sparka av meg skoa og lukka døra bak meg. Pusta ut. Spotify valgte Roxy Music med Avalon. Jeg snurra rundt og  ble stående ved vinduet og se på de grå skyskraperne i sola. Plutselig kom alle tankene kasta på meg. Alle menneskene jeg har møtt. Alle jeg har dratt fra. Alle jeg aldri møter igjen. Nå er turen over. Imorra drar jeg hjem igjen. Stemmen på høyttaleren sier "Now the party's over, I'm so tired. Then I see you coming out of nowhere". Hjem... Jeg skal hjem. Jeg så for meg Øystein. Mamma. Pappa. Kristin. Camilla. Alle sammen. På andre sida av alle skyskraperne. Jeg følte en blanding av sorg og glede. Jeg pusta ut enda en gang. Så begynte jeg å gråte.

Jeg tror en av tinga som gjør meg mest trist er alle de som har hjulpet meg som jeg ikke får hjulpet tilbake, til tross for at de trenger mye mer hjelp enn jeg noen gang har trengt. Men pappa sa noe til meg en gang for lenge siden som jeg skal tenke på. Fergemannen som skysset over en mann som ikke hadde penger til å betale, og sa at betalinga kunne være at han kunne gjøre ham en tjeneste en annen gang. Mannen sa at det var umulig, for han kom aldri til å reise i de samme traktene igjen. Da sa fergemannen at det gjør ikke noe. Da kan du gjøre en tjeneste til en annen i stedet. Veldig banalt, og veldig  fint. Så nå er det bare å utnytte meg for tjenester;)

Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle drive med vassing i elver i Tibet. I Januar...

Mens jeg stod i vinduet og hørte på Avalon tenkte jeg på nytt over turen min. Det slo meg hvilke ting som virkelig betyr noe for meg. Ikke å ha sett Panamakanalen eller skyskraperne på Manhatten. Jeg stod ikke der med trillende tårer og tenkte på den forbudte by eller Angkor Wat. Jeg tenkte på den natta jeg satt på en benk i Saigon og snakka med en vietnamesisk dame som også hadde låst seg ute fra rommet sitt, og hvordan hun holdt meg rundt skulderen og sa at jentene skulle holde sammen. Jeg tenkte på Jonathan, og de psykedeliske og veldig amerikanske samtalene vi hadde. Jeg tenkte på alle timene jeg og Christina satt sammen på verandaen i Bocas. Jeg tenkte på dagene med Benny, og hvordan han klemte en stolpe i Costa Rica og sa "this is how much I will miss you guys". Jeg tenkte på de to gamle fiskerne vi møtte i Beartooth, som vi blei stående å skravle med i timesvis, og jeg husker jeg tenkte at jeg skulle ønske vi kunne være der lengre bare for å være sammen med dem. Jeg tenkte på Kristin, som jeg reiste sammen med en uke i Kina, og hvor herlig det var å ha jenteprat på norsk igjen. Jeg tenkte på Jame, alle nattbada under stjernehimmelen, hvordan hun pleide å ville holde meg i handa som om vi var kjærester, og jeg så for meg det tapre ansiktet hennes da hun vinka til meg fra kaia. Jeg tenkte på Jimpa, og hvordan han tok hånda mi på toppen av fjellet, og sa at alt skulle bli bra for meg. Jeg tenkte på den veldig sympatiske og lettere alkoholiserte Keith, som jeg delte minst to flasker vin med langt uti bushen på New Zealand, og hvordan vi satt i mørket i timesvis og diskuterte de store tinga i livet, som man jo gjør når man blir full. Jeg tenkte på alle de fine samtalene med Angela, som jeg møtte på et punkt i livet hennes som gjorde at vi var nødt til å bli ordentlige venninner. Jeg tenkte på Nanndja, som tok meg med ut på middag til tross for at vi ikke kunne kommunisere på noe annet språk enn kroppsspråket. Jeg tenkte på tibetaneren, hvis navn jeg ikke kan nevne da jeg tror kinesiske myndigheter leser bloggen min nå og da, som gråt på skuldra mi for alt det vanskelige han må gjennomgå med myndighetene fordi han er tibetaner. Jeg tenkte på tyske Christian, og de fantastisk fine fjellturene vi dro på. Jeg tenkte på de to døgna jeg tilbragte med Francesca, og den iskalde natta i Langmosi. Jeg tenkte på Zach, og kvelden vi satt og tegna arkitekturiske mesterverk med varierende hell. Jeg tenkte på den hyggelige middagen vi hadde med Angela Wolf i ei luguber bakgate i Chao Doc Vietnam. Jeg tenkte på Albert, og hvordan vi slepte han med på tur i ruinene i Portobelo, til tross for at han var lam fra livet og ned. Jeg tenkte på den dagen jeg rusla gatelangs i Saigon sammen med ensomme gamle Peter fra Australia, og han fortalte meg om hvordan han på reise pleide å vaske klærne sine på et annet sted enn der han sov, fordi at han på den måten fikk prata med  litt flere mennesker. Jeg tenkte på den lange kvelden jeg tilbragte sammen med landsbykvinnene i Zhankun foran grua, med vekslende "samtale" og stillhet. Jeg tenkte på det gamle ekteparet jeg delte nista mi med utafor et av templene i Labrang som (jeg tror) aldri hadde sett et kamera før. Jeg tenkte på lama i Rebkong, som sa til meg at jeg hadde en godhet rundt hele meg, og at hvis jeg ble klar over den så kunne ingen onde krefter nå meg. Jeg tenkte på den gamle mannen som tok meg under kappa si på bussen fordi jeg omtrent frøys ihjel, og sang meg i søvn. Jeg tenkte på den underlige dama som satt i senga mi i klosteret i en time, og delte den ikke så veldig gode yakmelkyoghurten sin med meg. Jeg tenkte på alle munkene som redde senga mi, sjenka te til meg og kom med nudler og yak kjøtt. Jeg tenkte på guttene som kjørte mange timer for å gi meg medisinene mine, som jeg hadde glemt i en tibetansk by 60 mil unna. Jeg tenkte på alle de lystige engelske teselskapene jeg hadde med Simon, og hvor festlig det var å se withnail and I med en brite. Jeg tenkte på kvelden da Monice og jeg satt oppe halve natta for å snakke om forhold. Jeg tenkte på Scott og Claire, Ista og Tom, Beatrix og Jerome og de utrolig hyggelige familiemiddagene i Panama. Jeg tenkte på kvelden vi tilbragte med Peter og hunden hans i Panama. Jeg tenkte på båtturen med Christine og Christina, at vi satt på brygga og spiste reker og drakk pina colada, og hvor morsomt jeg syntes det var å være på tur med helt nye mennesker. Jeg tenkte på Ian, og hvordan han skøyv meg bort da jeg skulle klemme han og dra, og sa at han ikke ville si ha det, men smilte i døråpningen og sa "It's not goodbye. I see you, Anja". Jeg tenkte på Zintar, og på alle frokostene, lunsjene, middagene, turene, kortspilla og bønnegangene.  Jeg tenkte på Njangmo, og alle latterkrampene vi fikk sammen, til tross for at vi ikke kunne snakke mer enn noen få ord på samme språk. Når jeg tenkte på Zintar og Njangmo fikk jeg mest lyst til å ta en yak tilbake til Rebkong. Jeg så for meg ansiktet hennes i sidespeilet på bilen den dagen jeg dro, jeg så hvordan hun tørka tårene med ermet på genseren sin, og så la hodet på skuldra til Zintar, og at han la armen rundt henne. Jeg så at ryggen hennes rista mens bilen kjørte. Jeg har aldri sett en asiatisk person gråte før.

Angela og jeg i Xining, dagen før hjemreise

Njangmo og jeg, siste kvelden i Rebkong

Zintar, en av verdens snilleste mennesker

Aller siste bilde fra Tibet.
Jeg var glad jeg kunne være sammen med Jimpa siste kvelden. Vi var ute og spiste yak middag og drakk Lhasa øl. Det var en fin men vemodig kveld.

Søndag morgen kom. Jeg pakka sekken for siste gang, og gikk ut i gata. Jeg hadde sagt ha det til Jimpa kvelden før, men plutselig kom han smilende rundt hjørnet, og sa han ville vinke til meg når jeg kjørte. Jeg satte meg inn i drosja, og kjørte mot flyplassen mens jeg vinka i i bakvinduet til han bare var en liten prikk. Landskapet føyk forbi på begge sider, og jeg satt med solbrillene på hele veien.

Et døgn etter befant jeg meg i Istanbul, og rusla i vei mot gaten. Vel framme hørte jeg plutselig noen som snakka norsk, og snurra rundt og fikk øye på skjermen. Gud veit hvor mange gater jeg har stått på det siste halve året med flighter hit og dit. Nå stod det hverken Auckland, Miami, Hong Kong, Panama City eller Bangkok. Det stod Oslo. OSLO! Jeg måtte ta et bilde. Jeg var et eneste stort smil. 

Og da jeg ankom moderlandet stod verdens søteste jenter og venta. Jeg tror jeg er verdens heldigste menneske.

Kristin og Camilla har tatt med Sigurd til Gardemoen for å flagge for globetrotteren


Mamma og pappa kom for å hilse på veslejenta, og bestefar hadde heist flagget.

Første dag på jobb kom, og for de som tror det var trått er det helt feil. Det er ingen sak å jobbe, når man har så fantastiske kollegaer. Det har vært en drøm å komme tilbake. Jeg mener det, jeg kunne ikke fått en bedre plass å jobbe.






I love you guys!

Jeg har fortsatt til gode å poste mitt avsluttende innlegg. Det kommer om ikke lenge...

Siste linjer av siste reisebrev hjem:

Nå er kvelden over, og jeg sitter i senga og veit ikke om jeg er mest glad eller mest trist. Jeg hater å si ha det til folk. Men jo tristere det er, jo finere har man vel hatt det. Så jeg skal prøve å se det som en positiv ting. Det kiler i magen for at jeg skal hjem, også har jeg en vond klump for at alt er over. Men som du sier, det er ikke over. Jeg skal prøve å tenke på det også. Jeg savner deg. Det skal bli godt å komme hjem til alt igjen. Det er rart hvordan man innstiller seg på å komme hjem. Sånn som det føles nå, så kan jeg egentlig ikke vente et sekund lengre med å se deg.

They say that like a river

finds its way to the sea

that like that river

you will come to me

Across the borders

and the dry lands

You say that like a river

Like a river

The love will come

The love...

And for that love I don't know how to wait any more...

Anja