KAPITTEL 22 - INDONESIA

 

Soundtrack: Money - Michael Jackson

 

Are you infected with the same desease of lust gluttony and greed, then watch the ones with the biggest smile, the idle jabbers. Cause they're the backstabbers.

Da har vi altså vært på besøk i Indonesia, nærmere bestemt på Bali. Riktignok bare noen timer, men det spiller liten rolle for indoneserne. Og riktignok bare på flyplassen, men det har også liten betydning for indoneserne. Og riktignok bare på transfer. Meeeen, vi har jo satt føttene på indonesisk grunn i det minste. Det bør kvalifisere for et besøk syns jeg. Og det syns Indonesia også. Så hva med å ta litt penger for det. Har dere ikke kontanter fordi dere bare er på transfer? Men dere er like fullt i Indonesia. Minibanken er der. Masse gebyrer påbeløper. Hvor mye det koster å besøke denne fasjonable flyplassen? Tja, 50 US dollar må være rimelig å forlange for å fritt kunne spasere rundt i denne illeluktende hallen med gule skittringer i do og malingflass i hjørnene. Stoler? Nei det har vi visst ingen av, men vi har mange fine butikker å kikke i, der vi selger både røkelse, røde silkesjal eller gullbelagte dromedarer hvis det kunne friste? Se her, en hel butikk full av jadestein, gule buddhafigurer av glass og rosa capser. Er dere ikke glade for at dere kom hit? Åh, dere har ikke spist på 12 timer? Hva med noen deilige vakumpakka ingefærkaker som bestemora mi bakte før hun døde i fjor, eller noen fikener vi høsta rett før andre verdenskrig? Ikke bry dere om myggen. De fleste får ikke malaria. Skal dere dra allerede? Det koster 40 US dollar å komme ut av landet. Har dere ikke kontanter? Vi tar ikke kort. Der er minibanken. En million i gebyr påbeløper, men det gjør ingenting for dere er jo rike. Ja jeg hører dere sier dere bare er på transfer, men vi har ingen transferhall på Bali. Så da er det bare å smile og betale. Flyet deres er forresten forsinka. Takk for besøket og velkommen igjen!

 

KAPITTEL 21 - NEW ZEALAND

Soundtrack; Glade jul, Du grønne glitrende treeet god dag, eller en annen flott julelåt som dere syns passer

To ivrige friskuser stod på flyplassen i Auckland og tenkte at dette skal jammen bli en fin tur. Håper vi har nok penger, for New Zealand er visst dyrt. På flyet hadde vi fått utdelt et skjema der det skulle krysses av for at man ikke tar med seg ditt og datt inn i landet. Dette hadde vi jo gjort en del ganger før på vei hit og dit, og vi sveipa raskt over alle boksene som stod i den nei - kolonnen. Nei, vi har ikke med bomber og granater inn i landet. Nei, vi har ikke, og drømmer heller ikke om, å sprenge statsministeren vår i fillebiter. Nei, vi har ikke med en sekk full av kontanter (tvert i mot). Og nei, vi har ikke med frukt. Lite visste vi om at det sistnevnte spørsmålet faktisk var ment på alvor. Lite visste vi også om at det faktisk fantest en oppfinnelse for å finne ut om noen hadde tenkt til å finne på nettopp det å ta med seg frukt inn i landet. Røntgen kalles denne oppfinnelsen, og vi måtte lesse alt vi hadde inn i en stor maskin. En uniformert mann så strengt på meg, og lurte på om den fotobagen var min. Jeg hadde glemt bort hele frukt-eden jeg hadde avlagt, og stod og lurte på hva galt jeg kunne finne på å ha i den fotobagen. Dette var liksom ikke noe vanlig securitysjekk hvor det ikke er lov å ha med seg vannflaske. Dette var jo på vei inn i landet. Ettersom de snakka lavt sammen og så enda strengere på meg, begynte jeg å lure litt på om noen hadde putta en klump med dop oppi der mens jeg ikke så, og at jeg, like uskyldig som hu Bolivia-stina, skulle bli sittende og råtne i et kvinnefengsel på andre sida av jorda. Jeg trøsta meg med at et hekto dop var det maksimale ulovlige det kunne være plass til i den lille fotoveska, og at det neppe kunne kvalifisere for livstid, og dessuten at kvinnefengslene i New Zealand sikkert var av mye høyere standard enn de i Bolivia. Jeg ble til slutt bedt om å følge med vakta, og på vei mot bakrommet sa jeg i den lystigste tonen jeg kunne at det var vel ikke sånn at det var noe galt? Han kikka strengt på meg og så ned på fotoveska som han hadde i handa. Forsiktig og uten et ord løsna han glidelåsen, og et eple kom til syne, og han ga meg et blikk så jeg skjønte at synet av det røde eplet burde si mer enn tusen ord. Et eple, skjønner du? Cri cri criminal!!! Åh, hadde det enda vært et hekto amfetamin.

Epleforbryteren ble satt sammen med sin ledsager på en benk for å avvetnte dommen. Et stykkke bortafor på benken satt ei kinesisk dame. Vi hadde en sånn stillferdig og veldig kul samtale som jeg har sett på amerikansk film at de har første dagen i fengsel. So what you in for? Robbery. You? Manslaughter. Bare at samtalen vår var litt mer sånn; (spørrende alvorlig blikk) Eple. Åh. (alvorlig nikk) Såpass. Og du? Appelsin.

Ved å hevde vår intetanendehet om eplet slapp vi unna 5 år i fengsel og/eller opp til 400 000 kroner i bot. I stedet måtte vi betale 2000 kroner for ikke å ha sjekka bagasjen godt nok. Da jeg spurte hvorfor dette var så strengt fikk jeg beskjed om at NZ ikke har en eneste bananflue på øya si, og at de heller ikke har noe lyst til å få det. Til slutt hadde jeg tenkt til å spørre den strenge mannen om jeg kunne få spise dette røde eplet mitt, som jo helt klart er det eplet som noen gang har kosta meg mest penger, men jeg henta meg inn i siste liten og nøyde meg med have a nice day sir, han så rett og slett ikke ut til å være i humør til denslags.



(kriminiminiminell! For alenemødre som selger non hækto)



Så da stod vi på New Zealand. Vi fikk overveldende god hjelp allerede på flyplassen til å skaffe oss en alle tiders campervan, altså bobil. Som jeg har nevnt før er dette det tøffeste kjøretøyet jeg har vært borti. Fordi vi begynner å få litt lite penger, og fordi NZ er dyrt, måtte vi velge oss en billigere campervan, eller rettere sagt en som ikke var så svinedyr som alle de andre, i praksis betød dette en campervan med strikkmotor. Denne bilen koster oss litt i overkant av 600 kroner dagen, pluss bensin. Men oioi så tøft. Vi snegler oss gjennom terrenget på utkikk etter flotte steder med hver vår kopp kaffe/te, hører på skurrete radio eller roper en hyggelig samtale (for å overdøve lydmuren av en dieselmotor, gode gamle bråkebeltet er ingenting mot dette) mens vi blir forbikjørt av trailere i

oppoverbakke. Den koselig adventure vanen vår har dessuten kassettspiller. Hadde jeg visst dette skulle jeg jammen tatt med noen av de tøffe mixtapene mine som ligger i Bevergrenda, Anjas mega hits 2 og Anjas super groovy hits 3, som hvis jeg ikke husker feil inneholder både Ace of Base, Solid Base og Roxette. Da kunne jeg sunget sleeping in a car av full hals;););) (intern vits). Ikke for det, jeg har sunget endel uansett jeg altså. Her ser dere den tøffe bilen:

Første natta fryda jeg meg som et barn, og hoppa i senga og basa i dynene. Jeg var redd for at vi ikke skulle få dyner nok og at jeg skulle fryse, men det er to svære dobbeltdyner, så man kan lage seg en god og varm hule på kvelden og lese. Jeg begravde meg i dyna med noen bøker og en tekopp og hvinte av fryd. Øystein er selvsagt ikke så barnslig, han er jo tross alt 16 år eldre, og ferdig utviklet som han sier, men jeg så at han leika i vei med fiskeutstyret sitt på sin side av senga med barnlig iver. Han hadde vært i fiskebutikken og kjøpt masse nytt.

Vi har vært mye ute, men innimellom blir det jo noen lange biletapper. Da har vi leika mitt skip er lastet med forskjellige sykdommer. Det er et fint og nerdete tidsfordriv, og balanseres godt, da doktoren riktignok kan flere diagnoser, men sykepleieren er litt kjappere til å komme på det som trengs. Mye som i dagliglivet på sykehuset vil jeg si. Mot slutten av hver bokstavrunde blir det ofte litt diskusjoner om hva man kan la passere som en diagnose eller medisinsk tilstand. For eksempel kan jeg nevne at jeg på L hverken fikk godkjent lampefeber, legeskrekk eller latterkrampe. Doktoren foreslår feildiagnose da han har sluppet opp for forslag på F, og argumenterer muntert med at dette jo er av de vanligste diagnosene på et sykehus (hvorpå sykepleieren da forlanger å få godkjent frisk, da dette forekommer minst like ofte, særlig blant gamle engstelige damer). Her om dagen endte leiken med at jeg, etter at jeg egentlig hadde resignert med sykdommer på S, rulla ned ruta etter å ha få tenkt meg om litt, og ropte etter Øystein (som var på vei ned til vannet for å fiske) noe som New Zealenderne i bilen ved siden av kanskje antok at betydde "skitt fiske kjæresten min!" og "ikke fall i vannet da vennen!", mens det jeg egentlig gaula av full hals var Schizoaffektiv lidelse! Setesdalsrykkja! Suuure oppstøøøt!!! Det er godt folk her ikke kan norsk.

Lake Arapuni

På NZ hadde vi høye mennesker rundt oss igjen. Etter å ha vært omgitt av asiater i nesten 3 mnd, og før det mellomamerikanere, som heller ikke ruver så høyt over bakken, følte jeg meg plutselig lav. Jeg innså at vi hvite egentlig skiller oss ganske ut i verdenssammenheng. Så bleike og lange vi er. Urbefolkningen her utgjør 14 %, og har polynesisk utseende. Resten er etterkommere etter britene, som koloniserte NZ på midten av 1800 tallet. Kiwier kaller de seg, og deres kultur er naturlig nok vestlig. Faktisk følte jeg det, helt alvorlig, som jeg hadde kommet hjem igjen. Og det verste var at jeg blei klar over hvor mye jeg hadde tilpassa meg Asia, der jeg valsa i vei over gata på rødt lys med mine flagrete kjoler, tråkka i blomsterbed og dulta borti folk. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte omstille meg til hjemme igjen. Her finnes søppelbøtter for at man skal kaste søppel i dem, folk stopper bilen for å slippe deg over gata, rødt i lyskrysset betyr faktisk at du ikke kan kjøre, det finnes ordentlige matbutikker, og de har salami og parmesan, folk går med allværsjakker, politiet er snille, butikkene opererer med stengetider, hvilket betyr at man ikke kan handle neglelakkfjerner og cola light midt på natta lenger, du kan trygt be noen passe på sekken din mens du er på do, det er ikke vanlig å tråkke oppå beina til noen for å snike foran i køen, lommeboka er merkbart lettere etter en runde på byen, folk har et forhold til begrep som sosialisme, kildesortering og pedagogikk, og kanskje mest fremtredende av alt, kommunikasjonen flyter uten misforståelser. Og jeg mener da ikke fordi språkbarrieren er borte, men hvordan man forstår hverandre utover det. Ikke sånn dyp forståelse, men mer sånn praktisk egentlig. Det er som om man kjenner hverandre litt. Det må vel bety at man har en del felles referanserammer som gjør at man assosierer de samme tingene. Et eksemepl er humor. Man kan smile til noen og skjønne at man smiler av det samme. Humor, verdigrunnlag, religion, normer. I mitt overstimulerte hode klarer jeg faktisk ikke å trekke fram noe for dere som er spesielt med New Zealendere. De er som oss. Mer imøtekommende kanskje, sånn på generellt grunnlag, og oppsiktsvekkende hjelpsomme, men jeg kan ikke per nå komme med noen tydelige kulturforskjeller som jeg har bitt meg merke i. Men jeg er redd det sier mer om meg enn om kiwiene. De griller utendørs på julaften da. Det gjør jo ikke vi. Hadde dette vært første destinasjon på reisa, hadde nok historien blitt en annen.



Noen liker å bade





Og noen liker å fiske

Det bor cirka like mange mennesker her som i Norge. Befolkningen er hovedsakelig fordelt på Auckland, Wellington og Christchurch, den resterende halvannen millionen er spredt ut på resten. Det er små koselige bygdesamfunn, gårdsbruk med mange kilometer mellom, jorde på jorde med det som ser ut som verdens lykkeligste kyr og sauer, og lange strekninger med bare fjell og elver. Det er stort mangfold i floraen her, masse forskjellige tresorter, både bartrær, løvtrær og palmer i en salig blanding, og så masse fine blomster! Det er snøkledde fjell mot hosisonten, med skrinne klippefjell og grønne åser i forgrunnen. Det er kupert de fleste steder. Dalene åpner seg opp og gir utsikt og overblikk, men ganske snart er det ny stigning igjen. Veldig flott terreng å utforske. Og så mange nydelige elver, med turkist, glassklart, reint vann som man kan drikke. NZ har veletablert miljøfokus. Allerede på 80 tallet starta regjeringen holdningskampanjer for å engasjere befolkningen, og man tenkte i retning fornybar energi og økologisk landbruk. Store deler av dyreholdet er foret på beitemark kun. En tredjedel av landarealet består av reservater og nasjonalparker. Overalt langs hovedveiene henger det store skilt om at man må ta vare på naturen. I tillegg har NZ gjort seg bemerka i verdenssammenheng som aktive motstandere av atomvåpen, og litt impact i denne saken har de jo,i og med at prøvesprengningene foregår rett utenfor deres farvann. Franskmennene likte dette så dårlig at de i 1984 senka et NZ Greenpeace skip og drepte en av mannskapet. Miljøaktivister på øya mener imidlertid at det foregår mye kritikkverdig (gassutslipp, kullminer etc), og det er sikkert riktig, men vårt inntrykk er absolutt at dette landet virkelig bemerker seg som reint, og jeg skjønner godt at dette blit kalt clean and green island. Dette er et fint eventyr som vi ikke angrer på at vi dro på.

Vi har støtt på få problemer i vår idylliske hverdag, men det ene problemet vi har fått har i tillegg vært til tider ganske plagsomt. Det viser seg at selv om NZ ikke har bananfluer, så har de en annen type fluer, en type som elsker norsk blod, og særlig Øystein sitt (Marianne Broz har lest en fin artikkel i illustrert vitenskap, så hun kan forklare dere hvorfor). Når man får hundre stikk bare rundt ankelen så er det liksom ikke bare å si pytt pytt lenger, selv om man gjerne vil. Øystein hovna opp til de grader, og to timer var vel det maksimale det gikk an å få sove når det stod på som verst. Så sykepleieren måtte finne fram prednisolon og polaramin, og løfte to blytunge bein som fikk meg til å lure på om mannen var blitt sviktisk på sine gamle dar. Verre var det selvsagt med meg selv, som riktignok bare hadde fått en brøkdel antall stikk, men som ikke eier selvdisiplin, og derfor ikke har noen mulighet til å la være å klø, når det jo faktisk klør. Og det klødde så blodet spruta. Leggene mine ser ut som kjøttkaker etter denne turen. Jeg håper helsenorge vil se meg som en klar kandidat for statlig finansiert hudtransplantasjon på begge legger. Ellers er det noe galt med velferdsstaten. Vi var til tider ganske ampre inni vogna da det hadde sluppet inn fluer på kveldstid, og det var mord i blikket da vi slo villt rundt oss med blader og bøker, eller pønska ut ondskapsfulle planer for å drepe flest mulig, og jeg kjente at jeg hadde mye aggresjon. Buddhismen sier at man ikke engang skal drepe insekter, og jeg skjønner jo også at de ikke kan noe for at de stikker oss, men faen heller, det klør jo infernalsk, skal man bare la det skje lissom, nei, jeg kunne tenkt meg å delt campervan med dalai lama i NZ, og sett hvordan det skulle foregått.

Som dere veit så liker jeg godt å lage lister. På lista over fine steder jeg har vært på denne turen, er NZ på en god tredje. Under legger jeg inn noen bilder som kanskje får dere til å skjønne hvorfor. Fy fela for et fint land:)

Det var fantastisk mange fine blomster i dette landet. Jeg så et tre som bare hadde lilla blomster. Jeg fikk ikke tatt bilde av det dessverre. Men da tenkte jeg på deg Camilla. Du hadde likt det treet så godt. Det hadde ingen grønne blader, bare masse knall lilla blomster. Og det var stort. Skulle gjerne tatt med et sånt hjem til deg, men gud veit hvor mange skjerpaer jeg hadde trengt til det.

Vi hadde sol hver eneste dag bortsett fra en. Dette var som de sommerene man husker fra barndommen. For et liv. Og perfekt temperatur for to nordmenn. Den dagen det regna tok vi inn på campingplass, og satt i vogna vår og hørte på tromminga på taket. Jeg er glad i å være ute altså, og det var morsomt å leie bobil, men jeg må si jeg får en god del negative assosiasjoner når jeg plutselig befinner meg på en campingplass, blant en haug med andre campingturister, som sitter utefor vogna si om kvelden og røyker og leser bok og drikker cabberne. Jeg har aldri følt meg så white trash i mitt liv, der jeg vandra rundt i en trailer park med en singlett uten bh under, en cap på huet med logoen south beach Miami, med klesvaska under den ene armen og en øl i den andre. Synd ingen fikk tatt et bilde av meg, der jeg stod bøyd over den ene vaskemaskina og småprata med dama i vogna ved siden av om hvor mange ørret mennene våre har fått og at vasken på felleskjøkkenet er tett. Det var så komisk at jeg måtte tenne meg en røyk for å virkelig innta rollen. Litt mer mage og noen skrikerunger, og jeg hadde vært som skapt for en rolle i en åttitallsfilm om sosial nød i USA.

Noe djupt for vading ville kanskje noen si;)

Det gikk ingen annen vei enn gjennom elva for å komme dit vi ville. Så da var det bare å frakte tinga på hodet. Her er jeg på vei over med den viktigste ballasten, nemlig en treliter med vin.

Tre uker gikk fort, og snart måtte vi skilles fra den supertøffe campervanen vår. Det var et trist øyeblikk, tror jeg kunne bodd i den i månedsvis, særlig med så fint vær. Da jeg stod i dusjen innså jeg at det var andre gangen jeg dusja på tre uker. Min kjære og jeg hadde bestemt oss for at vi ikke skulle gi hverandre julegaver, dette er nært knytta til den økonomiske situasjonen som jeg såvidt nevnte litt på, men har egentlig enda mer å gjøre med en annen situasjon som har oppstått, som kan betegnes som prekær plassmangel. Men Øystein insisterte på å betale leiligheten vår i Auckland, som ikke var noe simpelt sted akkurat, så da stod jeg der som en prinsesse som ikke ga, men bare fikk. Jaja, tenkte jeg, jeg får kjøpe en liten ting da. Så da Øystein var hos frisøren på selveste julaften løp jeg febrilsk rundt for å finne noe. En bok, en genser, hva som helst. Det jeg fant var to billetter til Hobitten første juledag. Genialt. Og tar minimalt med plass i ryggsekken. Men i min forfjamselse klarte jeg å dra felleskortet da jeg betalte. Så da Øystein skulle få julegaven fra jenta si var det sånn, ja, her har du to billetter til Hobitten, og den ene har du betalt for selv, og den andre er til meg sjøl. God jul;)

Her har jeg etablert meg i leiligheten vår i Auckland. Kommet godt i orden liksom.

Julemiddag! Lam ble det i år. Førsteklasses sådan. New Zealandsk vin er forøvrig fantastisk god. Topp spør du meg. Vi har kjørt forbi enorme områder med vinranker. Jeg visste ikke at de dreiv så mye med vin her, men det gjør de altså, og det kan virkelig anbefales. Spesielt god savignon blanc. Her drikker vi pinot noir til lammet, og den var også herrlig.

Så her sitter jeg på julaften. Fikk Dagrun til å ringe mens hun så på Askepott.

Og siden vinen var så god...

Jeg har kanskje ikke miniskjørt, men jeg kan dra opp det lange litt

Var jeg i et fabelaktig humør på vei hjem!

GOD JUL!

STOR JULEKLEM FRA OSS! <3

Hei alle sammen!

Dette med blogging i campervan er ikke lett. Saerlig ikke for to som helst ikke vil bo paa campingplass fordi der er det andre, men bare kjoere til et sted for oss sjoel nede ved vannet, saa vi kan bade og fiske i fred, og derfor ikke faar noe stroemtilgang. Naa er vi en snartur paa internetcafe, og her har de ikke wifi. Saa da faar jeg ikke posta noen bilder. Saa da faar jeg bare oppsummere med ord.

New Zealand har:

• Saerdeles hjelpsomme mennesker, for eksempel en bussjaafoer som kjoerer ut av ruta si og etter en annen buss for aa ta den igjen saa jeg kan bytte buss, eller fluefiskere som gladelig deler ut fluene sine til Oeystein, eller dame i turistinfo som bruker to timer paa aa finne bil til best mulig pris for oss
• Nydelige elver med glassklart vann
• Sinnsykt dyrt turutstyr, for eksempel har jeg kjoept en ullgenser til 750 NOK, og det var halv pris
• Stengetider som i Norge paa 80 - tallet
• Alkoholbutikken er derimot aapen til klokka 11 om kvelden
• Strenge regler for hva man kan ha med seg inn i landet, mer om det seinere
• En matbutikk kjede
• Saerdeles mange kafeer. Men ingen har wifi. Og alle stenger klokka saann 5 ish.
• Ekstremt spredt befolkning paa landet
• Kupert terreng!!!
• Hundrevis av forskjellige tresorter
• 1000 kroner i bot hvis du baesjer i naturen
• Gule lupiner! I hauger! (altsaa i haugevis. akkurat som grampositive kokker i hauger er noedt til aa bety i haugevis???) - (nerdete for alle utenom de paa sykehuset, men litt komisk for oss, dette trodde jeg faktisk inntil nylig)
• Mange maorier
• Mange kiwier
• God veistandard
• Miljoebevissthet
• Julepynt i gatene til tross for at det er midt paa sommeren!
• Bare bittelitt lavere priser enn Norge

Ok, det var alt jeg rakk. Mer kommer om litt eller litt til.

SMASK til alle sammen!!! 

Kjære frender!

Vi er på New Zealand, nærmere bestemt Mohaka River, som ligger sør på nordøya, og dette er FANTASTISK! Vi bor i en campervan, altså et hus med hjul som kan kjøres rundt og stoppe nesten hvor det skal være, kan dere tenke dere noe tøffere, det kan ikke jeg, dette betyr nemlig at huset jeg for tiden bor i står ved ei turkis elv med glassklart vann, og på alle kanter er det knallgrønne åser med løvtrær, bartrær og palmer, og jeg kan valse rett ut av senga og hoppe i vannet uten en tråd på kroppen, og vannet holder godt under 20 grader og kjøler nydelig, jeg tror ikke det kan bli bedre enn dette!
Nå er vi en tur i byen for å lade telefonen til Øystein så han kan ringe hjem. Så er det back to paradise, som ligger ca en times kjøretur fra nærmeste sentrum. En dag jeg har litt bedre tid skal jeg legge ut bilder og skrive litt mer. Men i kveld skal vi spise jordbær og drikke hvitvin ved elvebredden;) Jeg innser at dette er litt kvalmende for dere, men sånn er det altså;);)
Og kjære Robert, jeg er enig i det med risen, og jeg er veldig takknemlig for alt du tydeligvis hadde tenkt til å ordne for meg. Når jeg kommer hjem har vi så mye å snakke om, tenk hvor mye begge har opplevd, jeg foreslår at vi setter av ei uke!;)

Smask til alle fra Angie!

KAPITTEL 20 VIETNAM

Soundtrack; Rage against the machine - Bombtrack

Ryggsekkturistene har entret Vietnam med de store ryggsekkene sine. De små vietnamesiske mennene uffer og akker seg når de skal lempe sekken min ned i en båt eller over i en buss, og angrer på at de insissterte på å hjelpe den norske dama med bagasjen.

Vi har tatt oss fram i Vietnam per landevei, og begynner å få ganske mange mil på baken nå. Ypperlig med en skumpete varm buss for ei med kronisk kvalme. Men det fine med det er at man får sett mye av landet. Så får man ta litt gulping på kjøpet. Jeg må si vietnamesere er noe for seg selv. Den myten om at de fyker rundt i pysj og stråhatt viser seg å ikke være en myte. Hva giru meg. De fyker faktisk rundt i pysj og stråhatt. En spasertur langs havnepromenaden i Chao Doc var ganske interressant. Først funderte jeg litt på om alle hadde kledd seg om til kvelden, og tok en gåtur i pysjen før de skulle legge seg. Men neste morgen våknet vi til en by med mennesker som fortsatt gikk i pysjen. Fikk litt sånn sykehusfølelse egentlig. Forskjellen er at vietnamesere tar seg bryet med å greie seg på håret.

 

 

På krigsmuseet i Saigon. Som var ca like ubehgelig som forventa. Meningsløst får en ny mening når man går og ser på bilder av soldater som skyter en søskenflokk som krabber langs bakken, der storebror prøver å ta i mot kulene så ikke lillebror skal bli truffet. Jeg veit ikke hvor mye mer jeg har lyst til å skrive om den Vietnamkrigen.

 

Landlords and powerwhores on my people they took turn

Dispute the suits I ignite, and then watch 'em burn

 

 

 

Instead I warm my hands upon the flames of the flag

See through the news and views that twist reality
Enough I call the bluff. Fuck manifest destiny

 

 

Cu Chi er navnet på tunnelsystemet som nordvietnameserne bygget i forbindelse med vietnamkrigen, og dette var en av grunnpilarene i Teth - offensiven. Det var et sinnsikt system av tunneler og underjordiske rom som ble brukt til å forflytte både mennesker og forsyninger over relativt lange avstander, i skjul for amerikanerne. Tunnelsystemet ble utbygd over store områder der det foregikk krigføring, og var vietnamesernes briljante ktigsstrategi. Det fantes underjordiske spisesaler, sovesaler, kjøkken og spisskammers. Endel av gangene er bevart, og turister får muligheten til å oppleve litt klaustrofobisk tunnelvandring. Øystein går foran,og jeg dilter etter. Som dere ser ikke veldig god plass. Her er det plass til en vietnameser, men ikke en amerikaner;)

 

 

 

 

 

 

 

Fikk skikkelig M.A.S.H følelse nedi sjukestua. Hotlips er klar til å ta i mot pasienter!

 

 

 

 

Når vi så alle innretningene de hadde laga, og hvordan de hadde klart å kamuflere hele sitt underjordiske nettverk, virket det ikke så overraskende at amerikanerne til slutt måtte gi tapt mot den asiatiske jungelhæren

 

 

Vietnam er såvidt jeg kan se et tydelig mer utvikla land i sammenligning med Kambodsja, og folk ser ut til å ha mer ressurser. Det er mindre tiggere, mer solide bygningsmasser og øyensynlig bedre infrastruktur. Dessuten er folk tjukkere. Det er jo ikke noe å hyggelig å se tjukke barn, men det var faktisk en liten lettelse i overgangen fra de holkjaka stakkarene på andre sida av grensa. En annen fin ting med mer velstand er at ikke absolutt alle er ute etter å lure deg. Og det er jo hyggeligere å gå gatelangs da. Folk smiler og hilser uten at de har baktanker. Vietnamesere snakker langt bak i halsen sammenligna med Thailand, Kambodsja og Burma. Nesten som de har en potet i halsen, og det slo meg at Vietnam i Indokina er litt sånn Danmark i Skandinavia, blide, litt tjukke og vennlige folk med talefeil.

 

 

 

Det kan også nevnes at Vietnam huser noen av de verste luktene som jeg, helsearbeider Anja, har lukta. Mona Riggenholt, som deltok i norosjauen med meg en sjebnesvanger natt i 2009 da det var meir enn ei ku laus på 303, veit at dette ikke sier reint lite. Du veit det lukter ille når du med glede slipper en promp for å prøve og friske opp lufta. Dette gjorde jeg på havna i Chao doc, men fjerten min forsvant med vinden uten å bidra noe i positiv retning. Akk ja.

 

Transportbåt med ris på Mekong elva. Disse så vi mange av.

 

 

 

Vi sov i denne fantastisk flotte husbåten, der det faktisk var redningsvester i sengene

 

 

 

 

Til tross for 4 måneder på reisefot har jeg ikke blitt en rev på å bo i poser. Sekksystemet mitt består av en kosmetikkavdeling, som er en G -portpose full av myggmiddel, solkrem, deo, og et utall forskjellige kremer som er helt nødvendige. Også har jeg 6 forskjellige poser i tillegg til dette, i forskjellige farger. Den gule er til skittentøy. Den rosa er til ladere, ledninger, kamera, høyttaler, adaptere osv, det er liksom den elektroniske avdelingen. Den grå er til undertøy. Men så, er det de tre øvrige, som bare er generellt til tøy. Dette er gjenstand for endel frustrasjon, da det plagget jeg leiter etter alltid viser seg å være nederst i den posen jeg endevender sist. Men Jarand Uberg lærte oss vel detta i naturfagen kanskje, at det er en fysisk lov? Murphys lov tror jeg den het. Den viser seg å være like pålitelig som det der med tyngdekraften. Jeg hørte en morsom historie om Murphys lov. De skulle gjøre et eksperiment for å bevise at denne loven holdt stikk. "det som kan gå galt, vil gå galt".Typisk kan man slippe en brødskive i bakken, og den vil lande med syltetøysida ned. Da de i eksperimentet slapp skiva, havna den noe overraskende med den riktige sida opp. Eksperimentlederne kikka på hverandre og var skuffa over at de ikke hadde klart å bevise denne lovmessigheten som alle opplever i hverdagen. Helt til en av dem kom på at det hadde de jo. For ekspeimentet hadde jo gått galt...

 

Ting jeg begynner å bli litt lei av:

 

Haner (en oppfinnelse for de som ikke liker å sove, eventuelt de som ikke liker at andre sover)

Bussturer

Båtturer

Flyturer

Hvor er buksa mi? Hvor er skjorta mi? Hvor er munnspillet mitt med fire kroner i? Hvor er togbillet? Hvor er myggenett? Hvor er posen til å spy i, og min kvalmetablett? Jeg kan ikke finne noe rett og slett!

Hvor er trøya mi med svettelukta i? Og hvor er bøtta som jeg skulle vaske trøya i? Hvor blei såpa av? Og tørkesnora da? Og den krana som det skulle komme varmtvann fra? Jeg er sikker på at alt var her i går.

Hvor er passet da? Hvor har det blitt av? Og hvor er dama som jeg skulle få igjen penger fra? Hvor er sekken da? Og hvor blei Øystein av? Jeg er sikker på jeg hadde han i stad.

Høyt volum på alt

Møkkete bein

Ris

Ris med beef

Ris med chicken

Ris med pork

Ris

Ris med vegetables

Poteter? Nei det har vi ikke. Men vi har ris hvis du vil ha?

 

 

 

 

Vi koste oss med vietnamesisk mat på gata i Kan Thu; snegler, krabbe, reker og nyper. Se på de nusselige små stolene. Dagen etter tok min kjære meg med på kjempeflott vietnamesisk gourmetrestaurant!

 

 

Jeg er glad Guro bringer nyttårsforsetter på banen. Det er vemodig å tenke på at vi ikke skal feire nyttår sammen i år... Jeg må helt klart sette opp en liste over hva jeg ønsker å utrette i 2013. Sånn i første omgang kommer jeg på følgende:

• lære meg de 50 største elvene i verden

• komme meg opp på Andersnatten

• arrangere en vampyrfest der vi skal drikke bloody Mary, og jeg skal ha sånne skumle linser

• bade i de vanna oppi Rollag, altså i Trillemarka

• Sykle til Rollag med Kjetil og gjøre observasjoner av bondelivet

• kjøpe meg smoothiemaskin og lage grønnsakssmoothier

• lage middag til bestemor og bestefar innimellom

• lese gjennom nyere historie pensum fra vgs

• og (jeg prøver meg i år igjen) se på tv nyhetene litt ofte

Jeg håper dette vil fungere bedre enn det året jeg satte meg som mål å lage en veggavis om høymiddelalderen i Norge. Også håper jeg at Camilla ikke setter opp at hun skal prøve narkotika igjen, for Øyvind blei så sur av det, og jeg er dessuten ikke så ivrig på å skaffe meg narkogjeld for et lite skudd med adrenalin som bare gir deg hjertebank.



Nuddelfabrikk! Her tørker risplatene i sola før de kjøres i makuleringsmaskina

 

Det var ikke store fabrikken

Her er det mer støv enn hjemme

 

På floating marked på Mekong

 



Nydelig ananas



 

 

Saigon var en dritkul by! Tok dessverre ikke så mange bilder der, men her er noen få.

 

En lystig type som fremførste et ti minutters danseshow midt i gata

 

 



Kveldstrim i parken

 



Vietnam har fortsatt stor overvekt av mopeder ifht biler. Og godt er det. Da det har blitt et kjempeproblem i storbyer i Asia, at flere og flere har råd til bil, og trafikken stopper helt opp. Så i Saigon kunne vi kjøre 2 km med taxi og bruke en time i stedet for to timer. Og det er nesten ikke en overdrivelse.



 

 

Jeg har forresten glemt å fortelle dere om to episoder som jeg syntes er verdt å nevne. Den ene var da Øystein for første gang skulle få massasje i Thailand, og jeg foreslo at vi kunne ta oljemassasje, og tok han i hånda og dro han med på et sted som jeg syntes så finfint ut. Øystein fikk beskjed om å ta av seg alle klærne, og da vi kom ut fra hvert vårt avlukke etterpå spurte han meg litt forsiktig om det var vanlig å fokusere denne type massasje kun på øvre del av lår, og rumpe. Og om han som hadde massert meg hadde brukt de håndkledene til å dekke over visse steder, eller om de bare skulle være til pynt. Og dette skulle vi altså betale for?? Atpåtil var den som solgte tjenester en mann;)

Det andre jeg vil nevne, er fenomenet flytur i Burma. Som dere veit må man gjennom visse poster, som passkontroll, security og boarding når man er på en flyplass. Guarden er vel noe senka ved innlandsflygninger de fleste steder, men i Burma utspilte det hele seg som en busstur. Da vi kom til flyplassen var det en liten bygning på størrelse med Kongsberg stasjon. De var ikke helt sikre på når flyet skulle gå. Det var ca klokka 18 som var satt opp, men det blei kanskje i halv åtte tida, da flyet vi skulle fly med hadde tatt en liten stopp for å fylle bensin. Da vi spurte hvilken gate vi skulle fly fra ble det pekt i retning av det andre rommet. Dere kan gå bort dit. Vi kan ta sekkene deres her. Hvor skal dere forresten? Da vi kom på flyet fikk vi beskjed om at de skulle ta noen stopp på veien for av og påstigning. Vi fikk klistremerker utifra hvilket sted som var final destination. Men vi kunne gjerne gå av flyet da vi stoppa. Så da gjorde vi det. Etter et kvarters tid kom det en mann og ropte at nå tenkte de å fly videre, så da kunne vi gå på igjen. Så fløy vi litt igjen. Så stoppa vi litt igjen. Hvis noen vil på do kan de gå av og gjøre det. Eller ta en røyk eller trekke litt frisk luft. vi fyller litt bensin mens vi først er her. Vi skal rope på dere når vi flyr videre. Det var rett før de tok en svingom innom en flyplass på veien for å plukke opp kusina til piloten.

 

Ja ja dere, da sitter vi i Bangkok igjen, og skal fly til New Zealand om 4 timer. Dette tror jeg blir fantastisk! Når vi kommer til New Zealand skal vi leie bobil og fiskeutstyr, og fra into the wild igjen. Hiiihaaaa!

 

Takk til Morten for lurt tips!:) Savner dere alle! Jeg kommer hjem 5.februar i stedet for 1. februar. Da blir det tre uker i Tibet. Kan noen ta aftenvakt for meg mandag 4. februar og dagvakt tirsdag 5. februar? Når er den Danmarksturen med gjengen igjen?

 

Det betyr at det er 2 mnd til jeg kommer hjem. Gleder meg så til å se dere!!!

 

<3 <3 <3

 

ANJA