KAPITTEL 21 - NEW ZEALAND

Soundtrack; Glade jul, Du grønne glitrende treeet god dag, eller en annen flott julelåt som dere syns passer

To ivrige friskuser stod på flyplassen i Auckland og tenkte at dette skal jammen bli en fin tur. Håper vi har nok penger, for New Zealand er visst dyrt. På flyet hadde vi fått utdelt et skjema der det skulle krysses av for at man ikke tar med seg ditt og datt inn i landet. Dette hadde vi jo gjort en del ganger før på vei hit og dit, og vi sveipa raskt over alle boksene som stod i den nei - kolonnen. Nei, vi har ikke med bomber og granater inn i landet. Nei, vi har ikke, og drømmer heller ikke om, å sprenge statsministeren vår i fillebiter. Nei, vi har ikke med en sekk full av kontanter (tvert i mot). Og nei, vi har ikke med frukt. Lite visste vi om at det sistnevnte spørsmålet faktisk var ment på alvor. Lite visste vi også om at det faktisk fantest en oppfinnelse for å finne ut om noen hadde tenkt til å finne på nettopp det å ta med seg frukt inn i landet. Røntgen kalles denne oppfinnelsen, og vi måtte lesse alt vi hadde inn i en stor maskin. En uniformert mann så strengt på meg, og lurte på om den fotobagen var min. Jeg hadde glemt bort hele frukt-eden jeg hadde avlagt, og stod og lurte på hva galt jeg kunne finne på å ha i den fotobagen. Dette var liksom ikke noe vanlig securitysjekk hvor det ikke er lov å ha med seg vannflaske. Dette var jo på vei inn i landet. Ettersom de snakka lavt sammen og så enda strengere på meg, begynte jeg å lure litt på om noen hadde putta en klump med dop oppi der mens jeg ikke så, og at jeg, like uskyldig som hu Bolivia-stina, skulle bli sittende og råtne i et kvinnefengsel på andre sida av jorda. Jeg trøsta meg med at et hekto dop var det maksimale ulovlige det kunne være plass til i den lille fotoveska, og at det neppe kunne kvalifisere for livstid, og dessuten at kvinnefengslene i New Zealand sikkert var av mye høyere standard enn de i Bolivia. Jeg ble til slutt bedt om å følge med vakta, og på vei mot bakrommet sa jeg i den lystigste tonen jeg kunne at det var vel ikke sånn at det var noe galt? Han kikka strengt på meg og så ned på fotoveska som han hadde i handa. Forsiktig og uten et ord løsna han glidelåsen, og et eple kom til syne, og han ga meg et blikk så jeg skjønte at synet av det røde eplet burde si mer enn tusen ord. Et eple, skjønner du? Cri cri criminal!!! Åh, hadde det enda vært et hekto amfetamin.

Epleforbryteren ble satt sammen med sin ledsager på en benk for å avvetnte dommen. Et stykkke bortafor på benken satt ei kinesisk dame. Vi hadde en sånn stillferdig og veldig kul samtale som jeg har sett på amerikansk film at de har første dagen i fengsel. So what you in for? Robbery. You? Manslaughter. Bare at samtalen vår var litt mer sånn; (spørrende alvorlig blikk) Eple. Åh. (alvorlig nikk) Såpass. Og du? Appelsin.

Ved å hevde vår intetanendehet om eplet slapp vi unna 5 år i fengsel og/eller opp til 400 000 kroner i bot. I stedet måtte vi betale 2000 kroner for ikke å ha sjekka bagasjen godt nok. Da jeg spurte hvorfor dette var så strengt fikk jeg beskjed om at NZ ikke har en eneste bananflue på øya si, og at de heller ikke har noe lyst til å få det. Til slutt hadde jeg tenkt til å spørre den strenge mannen om jeg kunne få spise dette røde eplet mitt, som jo helt klart er det eplet som noen gang har kosta meg mest penger, men jeg henta meg inn i siste liten og nøyde meg med have a nice day sir, han så rett og slett ikke ut til å være i humør til denslags.



(kriminiminiminell! For alenemødre som selger non hækto)



Så da stod vi på New Zealand. Vi fikk overveldende god hjelp allerede på flyplassen til å skaffe oss en alle tiders campervan, altså bobil. Som jeg har nevnt før er dette det tøffeste kjøretøyet jeg har vært borti. Fordi vi begynner å få litt lite penger, og fordi NZ er dyrt, måtte vi velge oss en billigere campervan, eller rettere sagt en som ikke var så svinedyr som alle de andre, i praksis betød dette en campervan med strikkmotor. Denne bilen koster oss litt i overkant av 600 kroner dagen, pluss bensin. Men oioi så tøft. Vi snegler oss gjennom terrenget på utkikk etter flotte steder med hver vår kopp kaffe/te, hører på skurrete radio eller roper en hyggelig samtale (for å overdøve lydmuren av en dieselmotor, gode gamle bråkebeltet er ingenting mot dette) mens vi blir forbikjørt av trailere i

oppoverbakke. Den koselig adventure vanen vår har dessuten kassettspiller. Hadde jeg visst dette skulle jeg jammen tatt med noen av de tøffe mixtapene mine som ligger i Bevergrenda, Anjas mega hits 2 og Anjas super groovy hits 3, som hvis jeg ikke husker feil inneholder både Ace of Base, Solid Base og Roxette. Da kunne jeg sunget sleeping in a car av full hals;););) (intern vits). Ikke for det, jeg har sunget endel uansett jeg altså. Her ser dere den tøffe bilen:

Første natta fryda jeg meg som et barn, og hoppa i senga og basa i dynene. Jeg var redd for at vi ikke skulle få dyner nok og at jeg skulle fryse, men det er to svære dobbeltdyner, så man kan lage seg en god og varm hule på kvelden og lese. Jeg begravde meg i dyna med noen bøker og en tekopp og hvinte av fryd. Øystein er selvsagt ikke så barnslig, han er jo tross alt 16 år eldre, og ferdig utviklet som han sier, men jeg så at han leika i vei med fiskeutstyret sitt på sin side av senga med barnlig iver. Han hadde vært i fiskebutikken og kjøpt masse nytt.

Vi har vært mye ute, men innimellom blir det jo noen lange biletapper. Da har vi leika mitt skip er lastet med forskjellige sykdommer. Det er et fint og nerdete tidsfordriv, og balanseres godt, da doktoren riktignok kan flere diagnoser, men sykepleieren er litt kjappere til å komme på det som trengs. Mye som i dagliglivet på sykehuset vil jeg si. Mot slutten av hver bokstavrunde blir det ofte litt diskusjoner om hva man kan la passere som en diagnose eller medisinsk tilstand. For eksempel kan jeg nevne at jeg på L hverken fikk godkjent lampefeber, legeskrekk eller latterkrampe. Doktoren foreslår feildiagnose da han har sluppet opp for forslag på F, og argumenterer muntert med at dette jo er av de vanligste diagnosene på et sykehus (hvorpå sykepleieren da forlanger å få godkjent frisk, da dette forekommer minst like ofte, særlig blant gamle engstelige damer). Her om dagen endte leiken med at jeg, etter at jeg egentlig hadde resignert med sykdommer på S, rulla ned ruta etter å ha få tenkt meg om litt, og ropte etter Øystein (som var på vei ned til vannet for å fiske) noe som New Zealenderne i bilen ved siden av kanskje antok at betydde "skitt fiske kjæresten min!" og "ikke fall i vannet da vennen!", mens det jeg egentlig gaula av full hals var Schizoaffektiv lidelse! Setesdalsrykkja! Suuure oppstøøøt!!! Det er godt folk her ikke kan norsk.

Lake Arapuni

På NZ hadde vi høye mennesker rundt oss igjen. Etter å ha vært omgitt av asiater i nesten 3 mnd, og før det mellomamerikanere, som heller ikke ruver så høyt over bakken, følte jeg meg plutselig lav. Jeg innså at vi hvite egentlig skiller oss ganske ut i verdenssammenheng. Så bleike og lange vi er. Urbefolkningen her utgjør 14 %, og har polynesisk utseende. Resten er etterkommere etter britene, som koloniserte NZ på midten av 1800 tallet. Kiwier kaller de seg, og deres kultur er naturlig nok vestlig. Faktisk følte jeg det, helt alvorlig, som jeg hadde kommet hjem igjen. Og det verste var at jeg blei klar over hvor mye jeg hadde tilpassa meg Asia, der jeg valsa i vei over gata på rødt lys med mine flagrete kjoler, tråkka i blomsterbed og dulta borti folk. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte omstille meg til hjemme igjen. Her finnes søppelbøtter for at man skal kaste søppel i dem, folk stopper bilen for å slippe deg over gata, rødt i lyskrysset betyr faktisk at du ikke kan kjøre, det finnes ordentlige matbutikker, og de har salami og parmesan, folk går med allværsjakker, politiet er snille, butikkene opererer med stengetider, hvilket betyr at man ikke kan handle neglelakkfjerner og cola light midt på natta lenger, du kan trygt be noen passe på sekken din mens du er på do, det er ikke vanlig å tråkke oppå beina til noen for å snike foran i køen, lommeboka er merkbart lettere etter en runde på byen, folk har et forhold til begrep som sosialisme, kildesortering og pedagogikk, og kanskje mest fremtredende av alt, kommunikasjonen flyter uten misforståelser. Og jeg mener da ikke fordi språkbarrieren er borte, men hvordan man forstår hverandre utover det. Ikke sånn dyp forståelse, men mer sånn praktisk egentlig. Det er som om man kjenner hverandre litt. Det må vel bety at man har en del felles referanserammer som gjør at man assosierer de samme tingene. Et eksemepl er humor. Man kan smile til noen og skjønne at man smiler av det samme. Humor, verdigrunnlag, religion, normer. I mitt overstimulerte hode klarer jeg faktisk ikke å trekke fram noe for dere som er spesielt med New Zealendere. De er som oss. Mer imøtekommende kanskje, sånn på generellt grunnlag, og oppsiktsvekkende hjelpsomme, men jeg kan ikke per nå komme med noen tydelige kulturforskjeller som jeg har bitt meg merke i. Men jeg er redd det sier mer om meg enn om kiwiene. De griller utendørs på julaften da. Det gjør jo ikke vi. Hadde dette vært første destinasjon på reisa, hadde nok historien blitt en annen.



Noen liker å bade





Og noen liker å fiske

Det bor cirka like mange mennesker her som i Norge. Befolkningen er hovedsakelig fordelt på Auckland, Wellington og Christchurch, den resterende halvannen millionen er spredt ut på resten. Det er små koselige bygdesamfunn, gårdsbruk med mange kilometer mellom, jorde på jorde med det som ser ut som verdens lykkeligste kyr og sauer, og lange strekninger med bare fjell og elver. Det er stort mangfold i floraen her, masse forskjellige tresorter, både bartrær, løvtrær og palmer i en salig blanding, og så masse fine blomster! Det er snøkledde fjell mot hosisonten, med skrinne klippefjell og grønne åser i forgrunnen. Det er kupert de fleste steder. Dalene åpner seg opp og gir utsikt og overblikk, men ganske snart er det ny stigning igjen. Veldig flott terreng å utforske. Og så mange nydelige elver, med turkist, glassklart, reint vann som man kan drikke. NZ har veletablert miljøfokus. Allerede på 80 tallet starta regjeringen holdningskampanjer for å engasjere befolkningen, og man tenkte i retning fornybar energi og økologisk landbruk. Store deler av dyreholdet er foret på beitemark kun. En tredjedel av landarealet består av reservater og nasjonalparker. Overalt langs hovedveiene henger det store skilt om at man må ta vare på naturen. I tillegg har NZ gjort seg bemerka i verdenssammenheng som aktive motstandere av atomvåpen, og litt impact i denne saken har de jo,i og med at prøvesprengningene foregår rett utenfor deres farvann. Franskmennene likte dette så dårlig at de i 1984 senka et NZ Greenpeace skip og drepte en av mannskapet. Miljøaktivister på øya mener imidlertid at det foregår mye kritikkverdig (gassutslipp, kullminer etc), og det er sikkert riktig, men vårt inntrykk er absolutt at dette landet virkelig bemerker seg som reint, og jeg skjønner godt at dette blit kalt clean and green island. Dette er et fint eventyr som vi ikke angrer på at vi dro på.

Vi har støtt på få problemer i vår idylliske hverdag, men det ene problemet vi har fått har i tillegg vært til tider ganske plagsomt. Det viser seg at selv om NZ ikke har bananfluer, så har de en annen type fluer, en type som elsker norsk blod, og særlig Øystein sitt (Marianne Broz har lest en fin artikkel i illustrert vitenskap, så hun kan forklare dere hvorfor). Når man får hundre stikk bare rundt ankelen så er det liksom ikke bare å si pytt pytt lenger, selv om man gjerne vil. Øystein hovna opp til de grader, og to timer var vel det maksimale det gikk an å få sove når det stod på som verst. Så sykepleieren måtte finne fram prednisolon og polaramin, og løfte to blytunge bein som fikk meg til å lure på om mannen var blitt sviktisk på sine gamle dar. Verre var det selvsagt med meg selv, som riktignok bare hadde fått en brøkdel antall stikk, men som ikke eier selvdisiplin, og derfor ikke har noen mulighet til å la være å klø, når det jo faktisk klør. Og det klødde så blodet spruta. Leggene mine ser ut som kjøttkaker etter denne turen. Jeg håper helsenorge vil se meg som en klar kandidat for statlig finansiert hudtransplantasjon på begge legger. Ellers er det noe galt med velferdsstaten. Vi var til tider ganske ampre inni vogna da det hadde sluppet inn fluer på kveldstid, og det var mord i blikket da vi slo villt rundt oss med blader og bøker, eller pønska ut ondskapsfulle planer for å drepe flest mulig, og jeg kjente at jeg hadde mye aggresjon. Buddhismen sier at man ikke engang skal drepe insekter, og jeg skjønner jo også at de ikke kan noe for at de stikker oss, men faen heller, det klør jo infernalsk, skal man bare la det skje lissom, nei, jeg kunne tenkt meg å delt campervan med dalai lama i NZ, og sett hvordan det skulle foregått.

Som dere veit så liker jeg godt å lage lister. På lista over fine steder jeg har vært på denne turen, er NZ på en god tredje. Under legger jeg inn noen bilder som kanskje får dere til å skjønne hvorfor. Fy fela for et fint land:)

Det var fantastisk mange fine blomster i dette landet. Jeg så et tre som bare hadde lilla blomster. Jeg fikk ikke tatt bilde av det dessverre. Men da tenkte jeg på deg Camilla. Du hadde likt det treet så godt. Det hadde ingen grønne blader, bare masse knall lilla blomster. Og det var stort. Skulle gjerne tatt med et sånt hjem til deg, men gud veit hvor mange skjerpaer jeg hadde trengt til det.

Vi hadde sol hver eneste dag bortsett fra en. Dette var som de sommerene man husker fra barndommen. For et liv. Og perfekt temperatur for to nordmenn. Den dagen det regna tok vi inn på campingplass, og satt i vogna vår og hørte på tromminga på taket. Jeg er glad i å være ute altså, og det var morsomt å leie bobil, men jeg må si jeg får en god del negative assosiasjoner når jeg plutselig befinner meg på en campingplass, blant en haug med andre campingturister, som sitter utefor vogna si om kvelden og røyker og leser bok og drikker cabberne. Jeg har aldri følt meg så white trash i mitt liv, der jeg vandra rundt i en trailer park med en singlett uten bh under, en cap på huet med logoen south beach Miami, med klesvaska under den ene armen og en øl i den andre. Synd ingen fikk tatt et bilde av meg, der jeg stod bøyd over den ene vaskemaskina og småprata med dama i vogna ved siden av om hvor mange ørret mennene våre har fått og at vasken på felleskjøkkenet er tett. Det var så komisk at jeg måtte tenne meg en røyk for å virkelig innta rollen. Litt mer mage og noen skrikerunger, og jeg hadde vært som skapt for en rolle i en åttitallsfilm om sosial nød i USA.

Noe djupt for vading ville kanskje noen si;)

Det gikk ingen annen vei enn gjennom elva for å komme dit vi ville. Så da var det bare å frakte tinga på hodet. Her er jeg på vei over med den viktigste ballasten, nemlig en treliter med vin.

Tre uker gikk fort, og snart måtte vi skilles fra den supertøffe campervanen vår. Det var et trist øyeblikk, tror jeg kunne bodd i den i månedsvis, særlig med så fint vær. Da jeg stod i dusjen innså jeg at det var andre gangen jeg dusja på tre uker. Min kjære og jeg hadde bestemt oss for at vi ikke skulle gi hverandre julegaver, dette er nært knytta til den økonomiske situasjonen som jeg såvidt nevnte litt på, men har egentlig enda mer å gjøre med en annen situasjon som har oppstått, som kan betegnes som prekær plassmangel. Men Øystein insisterte på å betale leiligheten vår i Auckland, som ikke var noe simpelt sted akkurat, så da stod jeg der som en prinsesse som ikke ga, men bare fikk. Jaja, tenkte jeg, jeg får kjøpe en liten ting da. Så da Øystein var hos frisøren på selveste julaften løp jeg febrilsk rundt for å finne noe. En bok, en genser, hva som helst. Det jeg fant var to billetter til Hobitten første juledag. Genialt. Og tar minimalt med plass i ryggsekken. Men i min forfjamselse klarte jeg å dra felleskortet da jeg betalte. Så da Øystein skulle få julegaven fra jenta si var det sånn, ja, her har du to billetter til Hobitten, og den ene har du betalt for selv, og den andre er til meg sjøl. God jul;)

Her har jeg etablert meg i leiligheten vår i Auckland. Kommet godt i orden liksom.

Julemiddag! Lam ble det i år. Førsteklasses sådan. New Zealandsk vin er forøvrig fantastisk god. Topp spør du meg. Vi har kjørt forbi enorme områder med vinranker. Jeg visste ikke at de dreiv så mye med vin her, men det gjør de altså, og det kan virkelig anbefales. Spesielt god savignon blanc. Her drikker vi pinot noir til lammet, og den var også herrlig.

Så her sitter jeg på julaften. Fikk Dagrun til å ringe mens hun så på Askepott.

Og siden vinen var så god...

Jeg har kanskje ikke miniskjørt, men jeg kan dra opp det lange litt

Var jeg i et fabelaktig humør på vei hjem!

GOD JUL!

STOR JULEKLEM FRA OSS! <3