Kapittel 11 COSTA RICA

 

Soundtrack; St.Thomas - Born again

you're born again today in a way somehow, in a way somehow

 



Da har kvartetten kommet seg til Costa Rica, og her liker vi oss veldig godt! Vi er i Monteverde, en nasjonalpark (blant mange i Costa Rica) oppe i fjellene, ganske midt i landet. Den trangen panamesere har til å omgi seg med søppel virker det som om costa ricere (costa ricanere?? costa ricagensere?) ikke har. Dette er dessuten et mer utvikla land på mange måter, og det syntes. Nydelig regnskog har de også, vi koser oss veldig, og ingen drar hjem (enda).

Vi tilbragte et døgn i San Jose først, som vi var forespeilet at skulle være lugubert. Men vi ble egentlig positivt overrasket (er det ikke alltid sånn når man har lave forventninger), selv om San Jose er mindre utvikla enn Panama City (mindre skyskrapere, dvs egentlig ingen - såvidt jeg så iallefall), så er byen ren, den har fine parker, flotte museer, og folk virker generellt til å ha mer ressursser. Jeg slapp å synge en eneste strofe med bruk hodet - vi har bare en klode. 

Dette er kaffens land (blant mange antagelig), men vi har nå lært at kaffen faktisk egentlig er fra Afrika. Men de har som kjent lange tradisjoner med kaffeplantasjer her, og det merker man på smaken. Nydelig kaffe, til og med for meg. Og vi fant mange kaffeplanter som grodde villt på vår tur gjennom skogen. 

Her skulle du vøri Eli Mette...

Vi har fortsatt vår higen etter å se flere planter og dyr (selv om det dessverre ikke var noen røde frosker her), og det er et veldig rikt dyreliv i regnskogen. Jeg og Øystein var på lang tur i skogen i dag, med bare oss to og en guide, det var veldig interessant, han fortalte om blomster og insekter (morsomt å vite hvordan det fungerer med blomsten og bien i utlandet), trær, dyr og fugler. Vi har lært masse. Han var fantastisk kunnskapsrik. Visste dere for eksempel at mye mose indikerer at det ikke er forurensning i lufta. Eller at dovendyr bare bæsjer og tisser ên gang annahver uke (kanskje ikke helt Flesbergsvung over dem likevel), og at den eneste gangen han klatrer ned fra treet er i forbindelse med dette, for han graver ned ekskrementene sine for at ingen skal lukte seg fram til hvilket tre han bor i. 

I Costa Rica finnes det 570 forskjellige tresorter. Til sammenligning finnes det bare litt over 300  i Europa og Nord Amerika til sammen. 

Papegøye på vift

Her er redet til en kolibri. Vi så mange kolibrier, det finnes over 50  arter, og de har nydelige farger. De slår med vingene 60 ganger i sekundet, og var ganske travle, så de var litt vriene å ta bilde av. Hjertet deres slår 20 ganger i sekundet mens de er våkne, og bare et slag tredjehvert sekund mens de sover. De har dessuten sex for sexens skyld, og mange av hunnfuglene klarer seg ved hjelp av prostitusjon. Sosiobiologi er egentlig ganske forbløffende.

 Bladmosaikk:) Man blir ikke akkurat solbrent i skogen her.

Her er vi ferdig kledd for zip line løypa. Vi fikk ikke ta bilder på runden, så vi har dessverre ikke bilde av mine utrolig tøffe  stunts. Jeg må vel innrømme at jeg hverken turte å ta Tarzan svingen eller supermann etappen, men jeg syntes jeg var tøff uansett, for det var 140 meter ned mange steder der jeg seila avsted på den vaieren. Jeg går utifra det er bedre å ha et liv som henger i en karabinkrok enn et liv som henger i en tynn tråd, men akkurat da føltes ikke den forskjellen der så stor.

Museet for samtidskunst i San Jose. For den som tror at Europa er langt fremme i denne sammenheng, tro om igjen. Det manglet ikke på godbiter. Vi fant finfine audiovisuelle installasjoner med halvtjukke nakne damer som vimsa rundt kanten på et basseng i to timer, og uforglemmelige veggplansjer med spansk dopapir i meget planlagte formasjoner. Ikke et snev av estetikk. Terningkast 6. Jeg er ikke lenger lei meg for at jeg går glipp av høstutstillingen i år.

Vi var på nattlig utflukt i skogen (med guide). Her har vi dovenpeisen igjen. Vi så vaskebjørn også, han var meget søt og  meget kvikk

Guiden vår fant tarantella... Fysj og føy...

 

Andre ting som kan være verdt å vite om Costa Rica er at de som første (og eneste?) land i verden avvikla forsvaret sitt etter 2.verdenskrig, og har ikke hatt noe forsvar siden. Fordi landet hadde gyldne bergarter i kyststrøkene, tiltrakk det seg gullgravere og fikk navnet Costa Rica. Det viste seg imidlertid at det var sparsomt med gull, og landet hadde en topografi som ikke akkurat var egnet for plantasjer (vi har lært dem å si kupp'ert terr'eng, på ekte kongsberg vis), slaveri og dets tilhørende klasseskille fikk derfor ikke utvikle seg i noen særlig grad her, og dette kan muligens være med på å forklare at landet den dag i dag har relativt god infrastruktur og mindre fattigdom.

 

Benny og Laura har dratt tilbake til Tyskland, og vi setter nå kursen mot Nicaragua, og deretter Jamaica. Jeg er glad for å høre at dere drømmer om meg hjemme, hoppe sa gåsa er kanskje ikke den mest spennende leiken jeg kan, men vi kan egentlig godt gjøre mer av det i februar, jeg kommer til å trenge gode tiltak for å holde varmen.

Stort smask til dere alle!



Ps.Den ringen har jeg gått med siden jeg var 12 hehe, så nei, dessverre.

Kapittel 10 - PANAMA

Ja, da kommer det endelig en rapport fra mellom amerika, og det herlige landet Panama. Her kommer bananene fra dere. Og de kan jeg fortelle dere at vi spiser mange av. Mer om det etterpå. Først en liten generell oppsummering av ukas viktigste saker;

Dagens soundtrack:

Clandestino med Manu Chao

Dagens antrekk:

I dag har jeg ikke den svarte kjolen dere, i dag har jeg en rødrosa en, men jeg må dessverre meddele at den er like trist og krøllete. Under har jeg en svart tøybukse, barbeint, og fortsatt ganske bustete på håret etter å ha sitti med skallen ut av vinduet på bussen i 6 timer. Vi stressa no verre med å komme oss til bussen, best å sette opp farten, vi skal jo tross alt ha tid til tre somlepauser, tre dopauser og fire matstopp på den 6 timers lange ekspedisjonen (panamesere er sultne mennesker, og de må ofte på do) (dette henger kanskje sammen). Svettelukt: moderat tror jeg. De reinslige bollene kunne jeg se langt etter. Mamma: du MÅÅÅÅ ta med tre stk rosa sterilan til Kina. Dette er kanskje det viktigste du kan gjøre for meg. Dernest ønsker jeg meg den siste boka i triologien om utvandringen til amerika, med Torill Brekke. Jeg var så dum at jeg bare tok med de to første. Tror du at du kan skaffe den? Den heter Det lovede landet.

Bøker lest hittil:

De to første om amerikautvandringa, og den om hundreåringen som klatra ut av vinduet og forsvant, alle tre var førsteklasses bøker, og nå er jeg godt i gang med vi må snakke om Kevin, som også virker lovende. Jeg har blitt en skikkelig leseløve. Så nå kan vi ha bokklubb igjen Camilla, det som var så vellykka sist;) (denne gangen lover jeg å faktisk lese den boka som skal diskuteres)

Panamesere:
Rolige, litt reserverte men veldig vennlige og veldig hyggelige

Panamesiske gater:
Ikke veldig hyggelige

Kildesortering:
Hæ? Åh, du mener søppelbøtter? Det har vi ikke. Bare legg litt der eller litt her eller egentlig hvor du vil. Dette er veldig ødeleggende for planeten sa jeg, og prøvde meg på den derre Gunnar går og gomler på en haug med godteri, han kaster søpla bak seg så det blir en svinesti, men hvis alle gjør som Gunnar...akk og ve, da blir vår planet et forferdelig sted. Jeg rakk ikke engang begynne på blekkulfreportoaret mitt, og oppnådde dessuten ikke annet med det enn å få en tom melkekartong med et istykkerpatta sugerør og et bananskall kasta etter meg, og når jeg plukka det opp for å prøve og understreke poenget fikk jeg beskjed om at det var nettopp akkurat der, midt på gata, at det skulle ligge.

Panama City: Ingen hele fortau så vidt vi registrerte. Ingen søplebøtter så vidt vi registrerte (bortsett fra på cinta costera, som er havnepromenaden). Ingen gode lukter så vidt vi registrerte (og jeg bidro jo ikke så positivt i den retningen kan man si). Vi ble kjent med ei dame som het Christine, som opprinnelig er amerikansk, og bor i panama city (jobber i USAID med verning av utrydningstrua dyr), og hun fortalte at panama city går for å være den mest velholdte og utvikla byen i mellom amerika. Så det sier litt om standarden. Christine og jeg dro på båttur og så på både røde frosker og dovendyr, mens Øystein jobba. Og hun er helt gal etter havskilpadder. Vi så dessverre ingen av dem.

Transport:

I all hovedsaklig offentlig transport (med unntak av noen taxiturer når vi ikke har giddi å leite opp bussen), og jeg kan fortelle dere dette; en buss er ikke full før han som står nærmest sjåføren (i dette tilfellet Øystein) må løfte beinet opp hver gang sjåføren skal gire, og dukke ned hvis sjåføren skal se i speilet, hvilket han ikke trenger, så man kan i praksis bare konsentrere seg om å flytte det beinet på riktig tidspunkt. Og hva ramling angår, hvis du vil unngå dette må du holde deg fast i dama ved siden av, for det står fire personer mellom deg og den holde seg fast stanga, og på andre sida er folk så trøkt sammen at den ytterste bokstavelig talt henger og dingler ut av døra. Det var litt sånn konsertfølelse egentlig, det var jo et upåklagelig volum på høyttaleren også.

Bakgrunnsmusikk på kafe;

Nei. Men mye forgrunnsmusikk. Drit i smalltalken.



Panama City

Selveste Panamakanalen

Øystein drikker en panamaøl med en panamahatt i Panama city. Hvor blei det forresten av Inger Johanne? Du hadde kledd sånn hatt! Jeg er forresten veldig spent på hvordan det gikk med de behandlingsplanene!

En kjapp oppsummering av de siste to ukers foretakelser;



Vi landet i Panama City, der vi tilbtrakte to netter, og reiste videre derfra og opp til Portobelo, som ligger på den Karibiske kysten. Portobelo har mange spanske festningsruiner fra kolonitida, og vi farta litt rundt og kikka på disse. Vi bodde hos sjørøveren Captein Jack, en skikkelig sjøulk, som gjerne fortalte høylytt om hvor man fikk kjøpt den beste sexen, hvis man var ute etter sånt. Ikke det? Nuvel, da får vi prate om båt. Vi møtte mange sjøulker som fortalte den ene sjørøverskrønen etter den andre, og de fleste av dem hadde vært på sjøen i over 30 år. Vi ble kjent med Albert, som er 22 år og har reist alene i 6 år. Og han har ingen penger. Og han sitter i rullestol. Vi dro på tur sammen for å se på ruinene, og trodde det ville begrense seg hvor han kunne ta seg fram. Men det var rett og slett ingen begrensninger på det. Han kjørte baklengs ned trappene i rullestolen, og hvis han ikke kom fram på stien med stolen så krabba han ut og slepte seg rundt. Og noe assistanse ville han slett ikke ha, det ødela jo all moroa. Jeg har ikke sett på maken. Planen vår var egentlig å bli med på en båt til san blas, men der har de ikke internett, hvilket min kjære bare må ha for å jobbe:(:( Vi måtte derfor lage en ny plan. Etter tre dager hos kapteinen lukta det litt for mye kloakk i sovesalen nede, og vi vendte derfor snuta mot Boca del Toro. På vei til Bocas møtte vi et tyskt par, som vi reiste sammen med. Veldig hyggelige folk, som hadde en idê om at de ville bo billig men finfint. Det var jo akkurat det vi ville. Sammen med en lokal drosjesjåfør som la i seg selen for å oppfylle ønsket om billig men finfint, fant vi huset til Monice, fine søte dama, som hadde et paradis av en lodge. Her har vi vært i over en uke, og det er fantastico! Helt stille og fredelig, rett på stranda, fin skog, ingen andre hotell eller turister, bare noen lokale familier og en kjempestrand helt for oss selv. Her er vi som en stor familie, Monice lager panamesisk mat til oss hver dag, og alle spiser sammen. Det er ikke noe meny eller sånt, man bare kommer til middagsbordet og spør mamma om hva det er til middag liksom. Og vi har blitt kjent med så mange nye folk her. To par fra USA, det tyske paret og et par fra nederland. Også Christina da, søte Christina fra Sacramento, Monices venninne, som har vært her hele uka. Jeg har skravla med henne hver dag, vi har sitti i timesvis og drikki te og lest og skravla nede på verandaen (mens Øystein har jobba...). Dette har vært alle tiders avslappende periode og jeg syntes det er veldig gøy å bli kjent med folk fra andre land. Det er nesten ubegrensa hvor lenge jeg kan sitte å høre på hvordan folk har det andre steder.

Jeg og Albert på festningsruinene i Portobelo

Hey ho Captain Jack! Hum hum and a bottle of rum!

Dyr vi har sett: Aper – massevis!!! – sinte og oppbrakte apekatter som roper i timesvis i treet ved siden av hytta, dovendyr (tok livet litt mer med ro enn apene kan man si), røde frosker, store edderkopper, enorme papegøyer, delfiner, en grønn slange (litt for nærme beina mine, hvem veit, kanskje det var en mamba, jeg har vært alt for forskrekka til å finne ut om mambaer bare lever i afrika eller ikke, jeg liker egentlig ikke så godt å vite om de gangen jeg kanskje har vært i livsfare, det var sikkert bare en sånn grønn bendelorm eller noe sånt).  

Bølger: STORE. Fra tirsdag til fredag kunne vi ikke bade overhodet, det var rett og slett utelukket, selvmord ville det vært, jeg har aldri sett sånne gigantiske bølger før. De smeller sånn om natta at vi ikke får sove, og natt til torsdag var det nok for mitt vedkommende. Jeg var ute med lykt to ganger for å sjekke fundamentet under hytta (hytta står på påler i en bratt bakke ned mot stranda, og bølgene slo inn så hele hytta rista), for å se om det var muligheter for at vi skulle bli skyllt på sjøen i løpet av natta. Etter hvert som timene gikk og bølgene bare ble større syntes jeg det virka som om mulighetene for å overleve var helt minimale, og det hjalp faktisk heller ikke da Øystein sa at det sannsynligvis ville gå bra (Herreguuuuud så talentløst). Så klokka tre var det bare å pakke sakene og flykte for livet. Vi søkte tilflukt i toppen av huset, der et av rommene etter allt hell stod åpent. Da jeg våkna morgenen etter og gikk ned for å se på skadeomfanget, var hytta til min store forbauselse fortsatt inntakt og stod på nøyaktig samme sted som før flukten. Monice fikk seg en god latter av dette. Men jeg sa at hun bare kunne le, for det eneste som betydde noe for meg var at vi hadde overlevd.

Et av mange hyggelige middagsselskaper på Bocas. Fra venstre; Scott og Claudia (California) Laura og Benny (de tyske) og jeg.

Monice har åtte hunder. ChiChi er en av dem, og han var ofte med på tur. Dette er Bluff beach. Helt for oss selv.

Nieve og ChiChi skal være med oss på tur igjen

Øystein jobber. Se på det utrolig kule kjøkkenet til Monice. Hun lagde alt mulig deilig til oss, dessverre var hun litt knipen på oppskrifter, og lot meg ikke hjelpe til på kjøkkenet. Men det gikk mye i fisk med forskjellig sauser, en aldeles nydelig curry kylling, lasagne med bananer, most yuka, bacalao, kokossuppe, og til dessert var det alt fra ingefær og kokosis til flamberte bananer med rom, eller banankake med kokos og ingefær. Hun lagde alt fra bunnen med ferske råvarer. Hadde til og med sin egen plantasje med kakaobønner, og lagde sjokolade av dette.

Her har vi hun som passa hytta vår.

Monices veranda, her satt vi og spiste. Hun har bygd hele stedet nesten aleine, masse kule mosaikker og skjelldekorasjoner, hjemmelagde bord, farga glass i fine lykter, bare masse sånne små detaljer over alt, det var skikkelig sjarmerende plass.

Øystein og Benny forteller røverhistorier. Benny jobber i tysk tv, og er reporter for et program der han reiser rundt og lager reportasjer fra andre land. Og det er ikke hvilke som helst reportasjer. Han har vært på slangefanging i Australia og diverse andre rare stunt, og nå planlegger han og Øystein at han skal komme til Norge og lage et program om reinsdyr. Og etter uttrykket å dømme ser det ut som det blir en skikkelig festlig episode.

En times rask gåtur (les; kappgang - Øysteins anmerkning) lå det en kjempefin lagune. Her var det rev som skjerma bølgene, og dette ble redningen vår de dagene da bølgene var himmelhøye. Ikke et menneske å se her heller.

Kokosnøttplukking (det som egentlig skjedde var at vi ikke fant moden nedfallsfrukt, og ingen av oss klarte å klatre opp i palma, så Øystein måtte riste dem ned). Øystein hadde med macheten, og den fikk vi bruk for!

Og jeg var helt sinnsykt tørst, og de var heldigvis fulle av melk!

Christine og jeg på jungelsafari! Vi så masse fint, blant annet røde frosker, papegøyer og dovendyr



Her er dovendyret. Han var vanskelig å se fordi han lå så stille med den gode kamuflasjen, men når vi først så han hadde vi god tid til å kikke, for han gjorde ingen stor innsats for å flykte kan man si. I løpet av den tida vi stod der så skjedde det ikke stort mer enn at han bevega armen fra den ene greina til den andre. Denne bevegelsen brukte han cirka et minutt på. Han hadde på mange måter passa bra inn i Flesberg.

Haru sett så tøff en frosk! Bitteliten. Også helt rød. Han hadde ikke like god kamuflasje.

Monice er i gang med desserten. Jeg prøvde mange kvelder å få folk til å synge nasjonalsangen sin.  Det kunne jo blitt en artig temakveld tenkte jeg. Og nå når jeg er ute av norge så kanskje folk er litt mindre høytidelige på det området. Men det viser seg at det er universelt fenomen det at folk er så dødsopptatt av at de skal synge fint. Og da blir det jo selvsagt ingen sang. Herregud kan man ikke bare synge da, det er jo mye morsommere. Men jeg har nå innsett at jeg må vel helt til Afrika hvis det skal bli noe allsang på meg.

Den glade vandrer. Her er vi nok en gang på vei til lagunen.



Monices urteplanter (dette er bare et lite utsnitt, det var rekker på rekker). Sånn har jeg lyst på også! Og det er jo faktisk ikke helt umulig å skaffe seg. Kanskje det skal bli nyttårsforsettet mitt.

Utsikt fra søndre del av verandaen

Da er vi på vei mot Costa Rica, hvor vi skal møte igjen Benny og Laura, og reise til nasjonalparkene. Regnskog og vulkaner neste, herlig! Håper alt står bra til hjemme. Jeg kunne skrevet mye og mangt om det nå, men det rekker jeg ikke. Jo forresten, en ting, jeg er henrykt over at Guro og Basse kanskje skal bli Kongsberg beboere!!! Eli Mette, glem det. Drammen er alt for langt unna Flesberg. Hallo, Basses venner kan ikke ha hovedkvarteret sitt i Mjøndalen heller. 

Ciao amigos! Jeg skal ikke vente to uker til  neste innlegg. 

Rapport fra en stinkende og sulten kvinne på reisefot

Hei igjen! Jeg bruker tida på flyplassen til å blogge. Som dere veit kan man bli ganske overtrøtt av dette flyplasslivet, men noe soving er det jo ikke tilrettelagt for. Så hva skal man da annet gjøre enn å la fjasinga få fritt utløp. Først vil jeg gjerne synge noen strofer om de drømmene jeg har om å steike meg litt villt.

Melodi; Den klatremus sangen, ikke klatremus lillemann, men den derre "jeg synge vil en vise"

Det var en gang ei jente som dro på eventyr
Og gjerne ville spise opp alle skogens dyr
og visa handler om; man må huske å få spist
For ellers kan det ende med at man blir død til sist.

Og Anja heter jenta som visa handler om
Hver morgen når hun våknet var magen hennes tom
Nå dør jeg tenkte Anja, og spurtet redd avsted
Og vill i blikket fikk hun se en grizzly i et tre

Da ropte hun, jeg bryr meg'kke om den der har pels
Det dyret skal jeg fange og steke meg til kvelds
Hun klatret opp i treet, men bjørnen den løp vekk,
Da fikk hun se en bisonkalv som gresset ved en bekk

Det dyret må jeg spise, sa Anja til seg selv,
Så kanskje jeg kan klare å leve til i kveld.
Hun flakset villt med arma til hun lettet i det blå
(for 40 kilo holder ikke tyngdekraften på)

Så dalte hun omsider, og landet med et plask,
Midt på en amerikaner, en feit og doven slask.
Da lo hun godt og sa, ja jeg skulle bare visst
At pommes frittes, fett og burgermat sku redde meg til sist!

Til slutt skulle det egentlig kommet et vers om at Espen hadde sendt meg en survival kitt med nyskutte ryper eller en hare eller to, men jeg har jo ikke fått en eneste smule tilsendt i posten etter at jeg kom hit, så da måtte jeg ty til en alternativ slutt. Det var artig nok det. Men like sulten er jeg jo.

Dagens antrekk:
En svart krøllete kjole med revne i som jeg har sydd igjen, tror faktisk det er det samme som sist jeg skreiv, bare at nå er den ikke nyvaska lenger. Jeg stinker. Under neste avsnitt skjønner dere hvorfor.

Ting de rett og slett ikke har i USA;
Roll on deodorant. Jeg hater deo stick. Jeg stinker en blanding av svette og gammal dame parfyme. Stakkars øystein. Jeg har et par sveip igjen av min norske sterilan som jeg har valgt å spare til en spesiell anledning. Herregud vi får håpe at panama har reinsligere boller å by på.

Ting de absolutt har i USA;
Rullesteiner. Øystein har nå også forstått hvorfor de heter rullesteiner. De ruller faktisk.
Heldigvis er sportstape også en av de tinga de har mye av her. Jeg ser for meg at den samvariasjonen der ikke kan være helt tilfeldig.

Ting Øystein (noe overraskende) har latt seg begeistre veldig av:
Rodeo. Snøgeiter. Det var liksom ikke måte på hvor forbløffet han blei over å se en rodeo, og dagen etter to snøgeiter. Det var som om reisens mål var nådd.

Temperatur:
Jeg tror faktisk vi er inni det snevre referanseområdet for Guros trivsel. Og det sier ikke reint lite. Gleder meg forresten til å høre fra den nye familien!

Jeg veit ikke om Leffe følger med, men jeg tenkte på han når vi var oppi fjellet, der hadde han likt seg, masse topper å gå på, vann å bade i og for ikke å snakke om steder å hoppe over, og hoppe ned fra. Morten, jeg kan virkelig tenke meg du hadde kost deg her, selv om man ikke skal kimse av finnemarka, for der er det jo også veldig fint syns jeg. Kan du si til merethe at det er lov for lesper å lese bloggen min også. Og kan du sende en spesiell hilsen til anne slokvika og tone. Det hadde jo vært hyggelig hvis en kompetent kunne vist dem hvordan internettet fungerer, så de kan lese iallefall et av dissa reisebreva da;);) Jeg er sikker på at de hadde likt seg her på fjellet. Og kjære Inger Johanne, jeg savner ditt gode selskap, hit må du sannelig ta deg en tur. Dette er virkelig saker for en fjellgeit som deg. Er det forresten du som har skrevet til meg på engelsk? Eller noen andre på jobben? Men hva er det jeg hører, skal du til panama?? Nå? Dit skal jo jeg i morra. Vennligst rapporter tid og sted snarest. Øystein sier han skal ta deg med ut å kjøpe panama hatt!

Det var veldig koselig å høre fra deg Silje! Jeg kan tenke meg du er veldig fin i de skjørtene, selv om du såklart kler joggebuksa også. Men jeg er kanskje litt skuffa over den nyheten om leilighet i bergen, nå som jeg hadde trodd at du og din kjære skulle komme flyttende tilbake til bergstaden. Men men, den som venter på noe godt venter ikke forgjeves! Lykke til med leilighetsjakta!:) Hvordan går det i jobben din Stine? Og ikke minst, hvordan går det med den stakkars Even som (iallefall ved forrige møte var) stasjonert på familievernkontoret i Drammen? Mine tanker går (av grunner dere kan skjønne) til han. He he, men jeg veit jo at han trives veldig godt. Veit dere hva jeg har tenkt på at jeg har lyst til? Jobbe med asbergere og andre type autistiske barn. Kanskje jeg kan ta spes ped og noe kurs, og få jobb med det, hvis jeg har sykepleie og grunnfag psykologi i bunnen, hva tror dere? (kurs kan jeg kanskje få hos mamma?) Tenk så gøy å kunne jobbe med sånne rare unger som tenker så logisk og alikavel er så fjerne. Jeg koste meg no verre når jeg leste den boka om det som skjedde med den hunden den natten (som jeg fikk av camilla, den var jammen midt i blinken), der det er ganske tydelig at det ikke kan være lett å være en asperger ute på frifot i verden, når folk hele tida forventer at man skal skjønne hva de mener med alle mulige slags lyder, som for eksempel et sukk, det kan jo bety HVA SOM HELST, at man er skuffa, at man er letta, at man er sliten, og det kommer igjen an på hva som blei sagt på forhånd, og hvilken tone det blei sagt i, og hvilket ansiktsuttrykk folk har, men det finns det heller ingen skikkelige regler for, for nedovermunn kan bety både "vet ikke" "sur" "kanskje det" "jeg tenker på noe annet" og sikkert masse andre ting. Nei det er jo helt umulig. Da er det jammen lettere å tenke seg fram til alle seks sifrede primtall. Jeg tror heller jeg setter meg ned og gjør det.

Eli Mette, det var sikkert på grunn av denne evnen at du ikke fikk den katten i hetta i Bergamo. Du skal se den deisa ned i huet på noen andre, bare få strakser etter at du hadde forutsett nedfallet, og flyktet fra åstedet med en veldig karakteristisk knekk i knærne. Bare snakk med Camilla om det der en dag, hun har en episode med en symaskin. Vi kan ha sånn åndelig aften. Men jeg må bare si, jeg blir dritredd av sånne ting. Og det blir Kristin også. For ikke å snakke om søstra til Kristin. Hun blir så redd at hun flytter alle møblene ut av soverommet sitt, så ikke plutselig killer bob skal dukke opp bak en av dem. Greit å ha god oversikt inne på soverommet. Så får man heller ta den jobben med å dra bokhylla inn og ut et par ganger om dagen.

Marie, så fint at du er med også. Det er ikke hver dag jeg får skryt av norsklæreren lenger. Jeg må si det var oppløftende. Jeg gleder meg til å se de bildene av dobbeltgjengeren. Flott jente. Så er det sånn at disse idolfolka har for vane å ha evje på turnelista? Syns å huske vi har stått der med noen idolplakater (?) før... Men det var kanskje fordi det var en sambygding.
Jasså så Arne Eriksen tok seg altså råd til å dra til Mallorca da? Ja, jeg hører de har mange fine svømmebasseng, også er jo paprikaen mye billigere enn i Norge! Det kan man spare et og annet på skulle jeg tro.

Og jeg fikk mld fra Anne Marthe i dag om at de har fått ei lita jente!!:D Gratulerer så mye!

Camilla, vi kommer mer enn gjerne på Friedland kino og ser Kon Tiki! Og hvis jeg noen gang skal regissere en oppfølger til Twin Peaks så skal din datter få rollen som Log Lady!;)

Elin, jeg er så glad du skriver. Føles mye bedre når man hører hva andre bedriver. Så bra at du gleder deg til jobb, det er jo så moro. Da treffes vi til vinteren for å planlegge tidenes reunion til våren!

Panama neste! Den vesle tigeren og den vesle bjørnen (vi har ikke blitt helt enige enda om hvem som er hvem) legger nå i vei.