Kapittel 10 - PANAMA

Ja, da kommer det endelig en rapport fra mellom amerika, og det herlige landet Panama. Her kommer bananene fra dere. Og de kan jeg fortelle dere at vi spiser mange av. Mer om det etterpå. Først en liten generell oppsummering av ukas viktigste saker;

Dagens soundtrack:

Clandestino med Manu Chao

Dagens antrekk:

I dag har jeg ikke den svarte kjolen dere, i dag har jeg en rødrosa en, men jeg må dessverre meddele at den er like trist og krøllete. Under har jeg en svart tøybukse, barbeint, og fortsatt ganske bustete på håret etter å ha sitti med skallen ut av vinduet på bussen i 6 timer. Vi stressa no verre med å komme oss til bussen, best å sette opp farten, vi skal jo tross alt ha tid til tre somlepauser, tre dopauser og fire matstopp på den 6 timers lange ekspedisjonen (panamesere er sultne mennesker, og de må ofte på do) (dette henger kanskje sammen). Svettelukt: moderat tror jeg. De reinslige bollene kunne jeg se langt etter. Mamma: du MÅÅÅÅ ta med tre stk rosa sterilan til Kina. Dette er kanskje det viktigste du kan gjøre for meg. Dernest ønsker jeg meg den siste boka i triologien om utvandringen til amerika, med Torill Brekke. Jeg var så dum at jeg bare tok med de to første. Tror du at du kan skaffe den? Den heter Det lovede landet.

Bøker lest hittil:

De to første om amerikautvandringa, og den om hundreåringen som klatra ut av vinduet og forsvant, alle tre var førsteklasses bøker, og nå er jeg godt i gang med vi må snakke om Kevin, som også virker lovende. Jeg har blitt en skikkelig leseløve. Så nå kan vi ha bokklubb igjen Camilla, det som var så vellykka sist;) (denne gangen lover jeg å faktisk lese den boka som skal diskuteres)

Panamesere:
Rolige, litt reserverte men veldig vennlige og veldig hyggelige

Panamesiske gater:
Ikke veldig hyggelige

Kildesortering:
Hæ? Åh, du mener søppelbøtter? Det har vi ikke. Bare legg litt der eller litt her eller egentlig hvor du vil. Dette er veldig ødeleggende for planeten sa jeg, og prøvde meg på den derre Gunnar går og gomler på en haug med godteri, han kaster søpla bak seg så det blir en svinesti, men hvis alle gjør som Gunnar...akk og ve, da blir vår planet et forferdelig sted. Jeg rakk ikke engang begynne på blekkulfreportoaret mitt, og oppnådde dessuten ikke annet med det enn å få en tom melkekartong med et istykkerpatta sugerør og et bananskall kasta etter meg, og når jeg plukka det opp for å prøve og understreke poenget fikk jeg beskjed om at det var nettopp akkurat der, midt på gata, at det skulle ligge.

Panama City: Ingen hele fortau så vidt vi registrerte. Ingen søplebøtter så vidt vi registrerte (bortsett fra på cinta costera, som er havnepromenaden). Ingen gode lukter så vidt vi registrerte (og jeg bidro jo ikke så positivt i den retningen kan man si). Vi ble kjent med ei dame som het Christine, som opprinnelig er amerikansk, og bor i panama city (jobber i USAID med verning av utrydningstrua dyr), og hun fortalte at panama city går for å være den mest velholdte og utvikla byen i mellom amerika. Så det sier litt om standarden. Christine og jeg dro på båttur og så på både røde frosker og dovendyr, mens Øystein jobba. Og hun er helt gal etter havskilpadder. Vi så dessverre ingen av dem.

Transport:

I all hovedsaklig offentlig transport (med unntak av noen taxiturer når vi ikke har giddi å leite opp bussen), og jeg kan fortelle dere dette; en buss er ikke full før han som står nærmest sjåføren (i dette tilfellet Øystein) må løfte beinet opp hver gang sjåføren skal gire, og dukke ned hvis sjåføren skal se i speilet, hvilket han ikke trenger, så man kan i praksis bare konsentrere seg om å flytte det beinet på riktig tidspunkt. Og hva ramling angår, hvis du vil unngå dette må du holde deg fast i dama ved siden av, for det står fire personer mellom deg og den holde seg fast stanga, og på andre sida er folk så trøkt sammen at den ytterste bokstavelig talt henger og dingler ut av døra. Det var litt sånn konsertfølelse egentlig, det var jo et upåklagelig volum på høyttaleren også.

Bakgrunnsmusikk på kafe;

Nei. Men mye forgrunnsmusikk. Drit i smalltalken.



Panama City

Selveste Panamakanalen

Øystein drikker en panamaøl med en panamahatt i Panama city. Hvor blei det forresten av Inger Johanne? Du hadde kledd sånn hatt! Jeg er forresten veldig spent på hvordan det gikk med de behandlingsplanene!

En kjapp oppsummering av de siste to ukers foretakelser;



Vi landet i Panama City, der vi tilbtrakte to netter, og reiste videre derfra og opp til Portobelo, som ligger på den Karibiske kysten. Portobelo har mange spanske festningsruiner fra kolonitida, og vi farta litt rundt og kikka på disse. Vi bodde hos sjørøveren Captein Jack, en skikkelig sjøulk, som gjerne fortalte høylytt om hvor man fikk kjøpt den beste sexen, hvis man var ute etter sånt. Ikke det? Nuvel, da får vi prate om båt. Vi møtte mange sjøulker som fortalte den ene sjørøverskrønen etter den andre, og de fleste av dem hadde vært på sjøen i over 30 år. Vi ble kjent med Albert, som er 22 år og har reist alene i 6 år. Og han har ingen penger. Og han sitter i rullestol. Vi dro på tur sammen for å se på ruinene, og trodde det ville begrense seg hvor han kunne ta seg fram. Men det var rett og slett ingen begrensninger på det. Han kjørte baklengs ned trappene i rullestolen, og hvis han ikke kom fram på stien med stolen så krabba han ut og slepte seg rundt. Og noe assistanse ville han slett ikke ha, det ødela jo all moroa. Jeg har ikke sett på maken. Planen vår var egentlig å bli med på en båt til san blas, men der har de ikke internett, hvilket min kjære bare må ha for å jobbe:(:( Vi måtte derfor lage en ny plan. Etter tre dager hos kapteinen lukta det litt for mye kloakk i sovesalen nede, og vi vendte derfor snuta mot Boca del Toro. På vei til Bocas møtte vi et tyskt par, som vi reiste sammen med. Veldig hyggelige folk, som hadde en idê om at de ville bo billig men finfint. Det var jo akkurat det vi ville. Sammen med en lokal drosjesjåfør som la i seg selen for å oppfylle ønsket om billig men finfint, fant vi huset til Monice, fine søte dama, som hadde et paradis av en lodge. Her har vi vært i over en uke, og det er fantastico! Helt stille og fredelig, rett på stranda, fin skog, ingen andre hotell eller turister, bare noen lokale familier og en kjempestrand helt for oss selv. Her er vi som en stor familie, Monice lager panamesisk mat til oss hver dag, og alle spiser sammen. Det er ikke noe meny eller sånt, man bare kommer til middagsbordet og spør mamma om hva det er til middag liksom. Og vi har blitt kjent med så mange nye folk her. To par fra USA, det tyske paret og et par fra nederland. Også Christina da, søte Christina fra Sacramento, Monices venninne, som har vært her hele uka. Jeg har skravla med henne hver dag, vi har sitti i timesvis og drikki te og lest og skravla nede på verandaen (mens Øystein har jobba...). Dette har vært alle tiders avslappende periode og jeg syntes det er veldig gøy å bli kjent med folk fra andre land. Det er nesten ubegrensa hvor lenge jeg kan sitte å høre på hvordan folk har det andre steder.

Jeg og Albert på festningsruinene i Portobelo

Hey ho Captain Jack! Hum hum and a bottle of rum!

Dyr vi har sett: Aper – massevis!!! – sinte og oppbrakte apekatter som roper i timesvis i treet ved siden av hytta, dovendyr (tok livet litt mer med ro enn apene kan man si), røde frosker, store edderkopper, enorme papegøyer, delfiner, en grønn slange (litt for nærme beina mine, hvem veit, kanskje det var en mamba, jeg har vært alt for forskrekka til å finne ut om mambaer bare lever i afrika eller ikke, jeg liker egentlig ikke så godt å vite om de gangen jeg kanskje har vært i livsfare, det var sikkert bare en sånn grønn bendelorm eller noe sånt).  

Bølger: STORE. Fra tirsdag til fredag kunne vi ikke bade overhodet, det var rett og slett utelukket, selvmord ville det vært, jeg har aldri sett sånne gigantiske bølger før. De smeller sånn om natta at vi ikke får sove, og natt til torsdag var det nok for mitt vedkommende. Jeg var ute med lykt to ganger for å sjekke fundamentet under hytta (hytta står på påler i en bratt bakke ned mot stranda, og bølgene slo inn så hele hytta rista), for å se om det var muligheter for at vi skulle bli skyllt på sjøen i løpet av natta. Etter hvert som timene gikk og bølgene bare ble større syntes jeg det virka som om mulighetene for å overleve var helt minimale, og det hjalp faktisk heller ikke da Øystein sa at det sannsynligvis ville gå bra (Herreguuuuud så talentløst). Så klokka tre var det bare å pakke sakene og flykte for livet. Vi søkte tilflukt i toppen av huset, der et av rommene etter allt hell stod åpent. Da jeg våkna morgenen etter og gikk ned for å se på skadeomfanget, var hytta til min store forbauselse fortsatt inntakt og stod på nøyaktig samme sted som før flukten. Monice fikk seg en god latter av dette. Men jeg sa at hun bare kunne le, for det eneste som betydde noe for meg var at vi hadde overlevd.

Et av mange hyggelige middagsselskaper på Bocas. Fra venstre; Scott og Claudia (California) Laura og Benny (de tyske) og jeg.

Monice har åtte hunder. ChiChi er en av dem, og han var ofte med på tur. Dette er Bluff beach. Helt for oss selv.

Nieve og ChiChi skal være med oss på tur igjen

Øystein jobber. Se på det utrolig kule kjøkkenet til Monice. Hun lagde alt mulig deilig til oss, dessverre var hun litt knipen på oppskrifter, og lot meg ikke hjelpe til på kjøkkenet. Men det gikk mye i fisk med forskjellig sauser, en aldeles nydelig curry kylling, lasagne med bananer, most yuka, bacalao, kokossuppe, og til dessert var det alt fra ingefær og kokosis til flamberte bananer med rom, eller banankake med kokos og ingefær. Hun lagde alt fra bunnen med ferske råvarer. Hadde til og med sin egen plantasje med kakaobønner, og lagde sjokolade av dette.

Her har vi hun som passa hytta vår.

Monices veranda, her satt vi og spiste. Hun har bygd hele stedet nesten aleine, masse kule mosaikker og skjelldekorasjoner, hjemmelagde bord, farga glass i fine lykter, bare masse sånne små detaljer over alt, det var skikkelig sjarmerende plass.

Øystein og Benny forteller røverhistorier. Benny jobber i tysk tv, og er reporter for et program der han reiser rundt og lager reportasjer fra andre land. Og det er ikke hvilke som helst reportasjer. Han har vært på slangefanging i Australia og diverse andre rare stunt, og nå planlegger han og Øystein at han skal komme til Norge og lage et program om reinsdyr. Og etter uttrykket å dømme ser det ut som det blir en skikkelig festlig episode.

En times rask gåtur (les; kappgang - Øysteins anmerkning) lå det en kjempefin lagune. Her var det rev som skjerma bølgene, og dette ble redningen vår de dagene da bølgene var himmelhøye. Ikke et menneske å se her heller.

Kokosnøttplukking (det som egentlig skjedde var at vi ikke fant moden nedfallsfrukt, og ingen av oss klarte å klatre opp i palma, så Øystein måtte riste dem ned). Øystein hadde med macheten, og den fikk vi bruk for!

Og jeg var helt sinnsykt tørst, og de var heldigvis fulle av melk!

Christine og jeg på jungelsafari! Vi så masse fint, blant annet røde frosker, papegøyer og dovendyr



Her er dovendyret. Han var vanskelig å se fordi han lå så stille med den gode kamuflasjen, men når vi først så han hadde vi god tid til å kikke, for han gjorde ingen stor innsats for å flykte kan man si. I løpet av den tida vi stod der så skjedde det ikke stort mer enn at han bevega armen fra den ene greina til den andre. Denne bevegelsen brukte han cirka et minutt på. Han hadde på mange måter passa bra inn i Flesberg.

Haru sett så tøff en frosk! Bitteliten. Også helt rød. Han hadde ikke like god kamuflasje.

Monice er i gang med desserten. Jeg prøvde mange kvelder å få folk til å synge nasjonalsangen sin.  Det kunne jo blitt en artig temakveld tenkte jeg. Og nå når jeg er ute av norge så kanskje folk er litt mindre høytidelige på det området. Men det viser seg at det er universelt fenomen det at folk er så dødsopptatt av at de skal synge fint. Og da blir det jo selvsagt ingen sang. Herregud kan man ikke bare synge da, det er jo mye morsommere. Men jeg har nå innsett at jeg må vel helt til Afrika hvis det skal bli noe allsang på meg.

Den glade vandrer. Her er vi nok en gang på vei til lagunen.



Monices urteplanter (dette er bare et lite utsnitt, det var rekker på rekker). Sånn har jeg lyst på også! Og det er jo faktisk ikke helt umulig å skaffe seg. Kanskje det skal bli nyttårsforsettet mitt.

Utsikt fra søndre del av verandaen

Da er vi på vei mot Costa Rica, hvor vi skal møte igjen Benny og Laura, og reise til nasjonalparkene. Regnskog og vulkaner neste, herlig! Håper alt står bra til hjemme. Jeg kunne skrevet mye og mangt om det nå, men det rekker jeg ikke. Jo forresten, en ting, jeg er henrykt over at Guro og Basse kanskje skal bli Kongsberg beboere!!! Eli Mette, glem det. Drammen er alt for langt unna Flesberg. Hallo, Basses venner kan ikke ha hovedkvarteret sitt i Mjøndalen heller. 

Ciao amigos! Jeg skal ikke vente to uker til  neste innlegg.