Shut your eyes and you'll burst into fire

Open mouth but not open mind

Blackness flowing from your eyes, from your nose, from your mouth

Is this me?

A grey image with five black holes of evil

When I was 16 I shut my eyes and I bursted into fire

The horizon turned indistinct

The streetlights moved

I close my eyes into a world of bad dreams

Who am I to be burning among everyone

When they all burn to be me

This is the day that I take my shoes off and walk

02.08.12

Into a watered world with both eyes open



Come in the water

Come play with your new friends

All of your wet clothes will be given away

And the new kids will never know the story





So this is your playground now

This is you with dry clothes in liquid

And where every voice is thick and mute

This is your freedom of gravity

Where no fire can walk with you





This is you with both eyes open

And then you'll know it's me











torsdag 8. november 2012

KAPITTEL 15 - KINA - del 3
 

Guilin og Yongzhou



Truppen på 13 ble til 6, og Kristin var dessverre blant de som skulle dra. Vi fortsatte vår reise til Guilin, og videre derfra med båt til Yongzhou. Nydelige sukkertoppfjell! Båtturen på Lielva var fantastisk, med spektakulær utsikt. Vår nye guide, Jen, var et lite fyrverkeri av en dame, og med et stort smil. Smilet stivna imidlertid da jeg sa at jeg kunne tenke meg å ta en svømmetur. Dette var alt for farlig. Hun så for seg en stor drukningsulykke med søksmål og undergangen for hele hennes fremtidige yrkesliv. Nei svømming kunne det bare ikke bli noe av. Svømming er livsfarlig. Dagen etter tok hun oss med på sykkeltur. Vi suste gjennom trafikken med tutende lastebiler og gale drosjesjåfører som hadde fått førerkortet i posten. Det var nære på mange ganger. Jen sykla i vei og snudde seg ikke engang for å se hvordan det gikk ned oss. Jeg husker Ia snudde seg og bare så på meg. Hun trengte ikke si noe. Godt vi ikke dro på den livsfarlige svømmeturen.


(trodde dere virkelig jeg lot være å dra på svømmetur fordi kinesere er nevrotiske)



Vi fant vår egen butikk:)
 
Sykkelturen var ett av høydepunktene faktisk. Vi sykla på landsbygda gjennom fredelige små landsbyer med frukthager, rismarker og vannbøfler.


Ia, Randi, meg og mamma


På besøk hos noen Jen kjente som bodde i den ene landsbyen. Et ganske annerledes hus enn det jeg bor i.
 
 
 
 

Mamma og jeg på kongerommet vårt. Vi nøyt en kinesisk vin på verandaen (i den grad man kan bruke ordet nyte i sammenheng med kinesisk rødvin), og dro på et spektakulært lysshow, i regi av den samme mannen som laga åpningsshowet til OL.



Shanghai


Min Shanghai tur er delt i to, første del var med mamma, så dro vi til Tibet, og så dro jeg tilbake for å besøke Ian. Jeg skriver mer om turen min til Ian seinere, dette er fra jeg var i Shanghai sammen med mamma.
I Lanzhou, kjempefin by utafor Shanghai
Finfin båttur på kanalen

 
Fare, menn i arbeid
Squat toilet som jeg regner med at de fleste er kjent med, er fine hygieniske saker. Man kan spyle ned med fotpedal, og det kan jeg like. Selv om man ikke hadde fått Ylva Sandnes sin godkjennelse syns jeg stort sett at det var reint nok. Jeg hadde forberedt meg mentalt på at det kunne bli noen grusomme toalettbesøk a la trainspotting, men det har heldigvis vært god margin der. Danny Boyle har sannsynligvis hatt noen verre reiseopplevelser enn meg. 


På nasjonalgalleriet i Shanghai så vi mange tusen år gammel keramikk. Denne vasen er 3000 år gammel. Utrolig. Her hadde pappa likt seg!
 
Kinesere liker å ta bilde av folk som ser annerledes ut. Jeg og mamma ser tydeligvis såpass annerledes ut at 20 bilder var nødvendig for å virkelig dokumentere begivenheten. Først med far, så med mor, så med søster og så med bror, deretter med tanter, onkler, fettere, kusiner og jeg gjetter på endel tremenninger, naboer eller gode venner av naboen. 


 
Her er vi i et av mange tempel som er bygget for tilbedelse av Konfusius. Kinesere liker det der med å tilbe andre mennesker. Jamaica og Hallie Sellassie I var ingenting mot dette. Konfusius sa at den kan aldri virkelig forstå verden, den som aldri ser på andre mennesker når han skal lære. Han sa også at læring uten egen tenkning var bortkastet, og at egen tenkning uten læring var farlig. Foruten disse utsagnene, som jeg personlig finner ganske glupe, bør det vel nevnes at han også kom med endel godt gammeldags vrøvl. Blant annet ble det vel referert endel til hans utsagn da kinesere gjennom over tusen år trykket føttene til småjenter ned i alt for små sko, så de ikke skulle greie å gå. For de som ikke veit det så var dette helt jævlige saker, ungene skreik hele natta fordi det gjorde så vondt, og tredjehver dag tok man av skoa og skjærte bort nekrose og puss, og satte på enda strammere sko. Kvinnene plass var jo i hjemmet, så det var vel best å sørge for at hun ikke kom seg noe annet sted heller. Dessuten skulle visst de smertefulle føttene føre til at hun fikk et ganglag som strammet opp underlivsmuskulaturen. Det foregikk faktisk i relativt stor utstrekning til helt til innpå 40 tallet (takk for boka om Kinas historie Marius, den var veldig fin å ha på togturen!).

 
Etter at Kongsberg kommune fikk den brillefine ideen at vi skulle bli no sånt som 40 000 innbyggere, så fikk jo plutselig byen et kjempeproblem med boligtomter, for hvor skal alle de vi har bestemt at skal bo her faktisk bo? Løsningen er ganske enkel, det er den de må gå for i Shanghai. Får vel plass til hele Norges befolkning på en kvadratkilometer i denna byen. Også får dere la Beveråsen og grenda være i fred. Er det ikke plass, så er det ikke plass. 

Jeg har erfart som man jo forsåvidt vet, at jo flere mennesker som bor på ett sted, jo mindre omsorg kan man forvente at de har for mann i gata. Det er vel måten folk i storbyer beskytter seg selv på. Men når man blir så blasert at man ikke engang snur på hodet når noen blir påkjørt av en bil, og etterpå argumenterer med at man ingenting kan gjøre, så sier det vel ikke bare noe om storbynormen, men om mennesketypen. En mennesketype jeg må si jeg syntes er cirka like tiltalende som folk som gjør seg uangripelige ved å ikke like noe som helst. Du kommer liksom ingen vei med samtalen. Men hva er egentlig vitsen?

Medisinmannen her bruker benmel fra gamle skilpaddeskjold som kur mot forkjølelse. Det var vel noe lignende Quarco prøvde å innføre på Kongsberg sykehus i sin korte karriere der. Rett etter at han hadde tegnet opp noen svarte lunger med blyant på medisinkurven til en KOLS forverring, og hver dag brukte hviskelæret for å hviske ut litt og litt. Vodoo er i grunnen ganske økonomiske saker. Vi sparte jo masse penger på prednisolon utgiftene. 

Jeg har fått muligheten til å besøke et kinesisk sykehus, og kikke litt på fasilitetene. Kineserne har det nok ikke like bra som vi har på Kongsberg sykehus. Noe som illustreres fint når kineserne snakker om alderdommen sin som HVIS jeg blir gammel. Sykepleierne hadde lange kjoler og finfine kyser, men selv da vil jeg si at de på langt nær var så snertne som  m3 babes'a. Særlig ikke sammenlignbare med pamela i strømper. Kardiologen var heller ikke av samme kaliber som Øystein. Har Stanislaw slutta forresten? Den sinte snille brumlebamsen. Det er jo skikkelig semmert. Hvem skal da stå for de aggressive utblåsningene? Betyr dette at vi må begynne å rope fuckings søndagsturister og djevelske oldemor og sånn sjøl nå da?  Syns det var så mye greiere når han tok den rollen. Visste dere at han har en hel stabel av ødelagte kjøleskaphyller hjemme, fordi han blir så sinna over den dårlige patenten når han skal sette hylla inn etter å ha vaska den, at han bare trøkker den inn så plasten knekker. Litt sånn atle antonsen stil; jeg lar tingene få det som de vil, så skal vi se hvor kult tingene syns det er. Jeg glemmer aldri den gangen han i raseri spurte en bohem hippie av en ufb pasient (som insisterte på ecco kontroll til tross for at hun ikke ante hvor hun skulle oppholde seg de neste 6 mnd) om vi skulle sende henne innkalling med brevdue. Jeg kommer til å savne den mannen. Men men dere, vi skal vel få det moro på festene våre likevel. Jeg gleder meg skikkelig til å se dere altså medisin 3, fine fine gjengen. Jeg digger dere så. Jeg har mange gode ideer til sketsjer. Vi må ha en kjempefest. Hva med akefest igjen? Bare ikke Lars slutter nå da. Da blir jeg skikkelig lei meg. Haha, ja nå er jeg i det gode lunet kjenner jeg. Hæææææi lillyyyyyyy! Hvordan gåååååår det lillyyyyyy? Er du fortsatt med oss Brynhildsvold? Du må bli med på festen du også. Du er den beste imitatoren av oss. Men hvis vi skal ha mimeleik vil jeg være på lag med fredda. Herregud hva skulle vi gjort uten dissa rare legene... Er Mari fortsatt der? (apropo rare leger mener jeg) Mari! Du må ikke bli øyelege helt enda. Vi har fortsatt masse å ta opp når jeg kommer hjem, og jeg planlegger at vi skal ta enda en luskerunde ned på fysio. Uansett, konsultasjonen hos dr.ching chong kosta 6 kroner. Han hadde ikke hørt om Norge. 


Som jeg har skrevet før så er det jo umulig å få lurt med seg noen småtasser hjem, da alle bare kan få en hver her nede så passer de så godt på. Men HVIS jeg kunne velge, så trur jeg det hadde blitt hu ruska her.
 
Kinesere finner hvile i de merkeligste stillinger. Ikke bare spiller de kort og inntar måltidene sine sittende på hælene (som Mats!), men de slapper av på senga med hodet i nitti graders vinkel opp mot veggen, eller sitter med rak rygg uten ryggstøtte og beina opp i timesvis, som om de er katatone. Dette vet jeg, da jeg har delt sovekupe på toget med et kinesisk ektepar, og hadde et 31 timers langt studie av deres avslapningsritualer (og jeg ser ingen grunn til at dette ikke kan generaliseres til befolkningen forøvrig). Jeg kan også legge til at kveldsstell og tannpuss er mindre viktig, og at åtte er et passende tidspunkt å slukke lyset på.
 
 


Togturen fra Shanghai til Xining var ikke noen tur med orientekspressen. Utover at den tok 31 timer og ingen snakket et ord engelsk, kan jeg nevne at de hadde god øl i matvogna, og at visesang til en god skål ikke er å forakte. Visesangen var det meg og mamma som stod for, og vi dro noen gode gamle slagere som mellom bakkar og berg, og veslekari vår så lita som hu går som fant seg en kar ifra Hallingdal. Byssesjefen gikk rundt med en utent røyk i munnen hele veien, og klarte som regel å bomme på matrestene når han til stadighet sveipa over bordene med en sur klut som han lot ligge igjen både her og både der (han tørka seg imidlertid ikke rundt munnen med den, og ligger derfor hakket over Asbjørn på hygienelista etter at han mista førsteplassen på forrige Danmarkstur). Toget suste over fjell og dal, og endelig var vi i øst-Tibet. Da vi gikk av toget starta det rareste kapittelet i mitt liv. Jeg sliter big time med internet her nede, også i Thailand, jeg har brukt mange timer på å overføre disse bildene. Men det kommer så snart jeg har mulighet.

Savner dere alle.

Anja




torsdag 1. november 2012

KAPITTEL 14 - KINA del 2
Soundtrack: Susanne Sundfoer - The Brothel

Driving with their lights out, they can be anywhere...

Xian

Del 2 av 3 om Kina. 13 av de 16 fortsatte sin tur fra Bei Jing til Xian, Kinas tidligere hovedstad, medium stor kinesisk by med 8 millioner innbyggere. Her fikk vi blant annet se den fantastiske terrakottahæren, og pulverheksa var i høygir, selv på svært lavt koffeininntak.



Denne gjengen med stramme mannfolk ble funnet i byen Xian på søttitallet; 8000 soldater laget i terrakotta, full størrelse, med hester og vogner og hus og gater. All denne galskapen ble satt i gang av keiser Qin, som samla Kina til ett rike 200 år f.Kr. og blir regna som Kinas første keiser. Tusen konkubiner måtte levende følge ham i graven, for ikke å snakke om alle de som mista livet i prosessen med å lage denne hæren. For å sørge for at det ville stryke med en god del folk etter sin død også, beordra han like greit at de skulle fylle igjen hele grava med kvikksølv. Jeg veit ikke hvor mye kvikksølv det kan være snakk om når man skal prøve å begrave en hel by , men noe sier meg at dette ikke akkurat var helsebringende for hverken de som måtte utføre fyllinga, eller de som bodde i ti mils omkrets de neste tusen åra. Det fantes tydeligvis narcissister i gamle dager også.





Mamma hilser ærbødig på den etter hvert så berømte kineseren som for 38 år siden ved en tilfeldighet snubla over forrige århundres største arkeologiske funn. 

Du Kristin, jeg må si jeg syns du ser like fotoshop smashing ut på dette bildet som du gjør på førerkortet ditt. Tror du bare må innse at det er sånn du ser ut gitt;)

Et av mange forsøk på å få litt mer hell og lykke

På bymuren i Xian





Her har vi søster Anja, søster Sanela og søster Frank (legefruen bak til høyre)





Disse markedene i Kina er fulle av kinesiske delikatesser. Jeg fyker rundt og føler meg som Jack i a nightmare before christmas, What's this? What's this? There's colors everywhere! What's this? Selv om det ikke er så særlig Tim Burton svung over omgivelsene. Fasan egg. Hønseføtter.  Skilpaddekaker. Vi har spist både snegler og frosk. Frosken var det veldig mye bein i, så den ble ikke noen favoritt, men sneglene var så gode at de har vi spist flere dager. Hund tror jeg ikke vi har spist, men man veit vel aldri hva man putter i munnen her til lands. Mistenkelig lite hund i gatene er det jo faktisk. 

Snegler og øl, nam nam

Partipolitikken her borte er enkel. Ett parti får holde. De overflødige valgdagene kan man egentlig kutte ut, til og med kineserne vet at disse er hensiktsløse. Det gemene hop roper hurra for at man slipper å ta stilling til mer enn ett alternativ. Og når jeg lurer på hvorfor det er sånn at et reellt valg i Kina ikke lar seg gjennomføre blir jeg opplyst om at det er fordi det er så mange mennesker. Det ville blitt det rene kaos om man skulle kunne velge noe. Veinett, trafikksystem, strøm og kloakk til halvannen milliard er overkommelig, men alt det papiret i de urnene blir vrient. Men hva hvis dere er uenige i det som bestemmes? Ingen problem! Alle er enige! Det er dessuten mye lettere å forholde seg til at noen bestemmer noe for deg. Pluss at man sparer penger på valgkamp. Det er ikke måte på hvor mange fordeler det er ved å slippe og ha demokrati. Det er vanskelig for meg å komme med flere innvendinger. Jeg blir skremt og fascinert på en gang. Skremt av hvor mye et styresett kan manipulere folks tankegang, men egentlig kanskje like skremt av at jeg kommer fra et samfunn der alle er så opptatt av egne rettigheter og hva de er misfornøyd med at man til slutt tror man har det skikkelig stusselig, når det man egentlig driver med er å velte seg i luksus. Og høyresida som jobber hardt med å få folk til å fokusere på hva vi kan kreve, og hva vi kan være misfornøyd med. Vi blir oppfostra til å kreve og forvente. Kinesere blir oppfostra til å innfinne seg og adlyde. Jeg veit ikke hva som er verst. Men det blir enda mer tydelig for meg hvorfor orkanrammede i New Orleans led ytterligere nød i etterdønningene av katastrofen fordi alle plyndra hverandre, mens man i alle asiatiske naturkatastrofer forbløffes over at det samarbeides om å hjelpe hverandre opp av søla, og finne løsninger for alles beste. Vi snakker om at det er universelt at nød får frem kjeltringen i alle, og og at man må ta høyde for dette når man måler hjelpsomhet, men jeg tror at da har man kanskje glemt bort Asia. Når det er sagt, må jeg si at det provoserer meg mektig å høre at kinesere flest mener at man ikke trenger mer enn et parti fordi alle er fornøyd, når mange tibetanske barn ikke engang kan gå på skolen fordi det undervises i kinesisk, noe det ikke bevilges midler til å lære dem.

You cover your eyes, you cover your mouth, you cover your ears. Still you follow my trail. 

Mye handler om penger, i Kina. Det gjør vel det over alt kanskje, men her er det veldig utilslørt og lite skambelagt. Jeg får assosiasjoner til  nyrike nordmenn som er nødt til å snakke om hvor mye båten deres kosta. Alle andre skjønner at dette er kleint, men den som skryter tror han har pakka det godt inn. Bortsett fra at i  Kina har man ingen intensjon om å pakke det inn. Man sier det som det er. Du er mer attraktiv hvis du er rik. Jeg vil ikke gifte meg med deg hvis du ikke har masse penger. Jeg er jente, jenter betaler ikke, gutten skal betale, sånn er regelen. Det kan også virke som om hele landet skriker etter å bli amerikanere. Etter at katastrofen Mao traff Kina prøver de desperat å bli den stormakten de engang var igjen. Men de som trekker i trådene lar ikke hva som helst passere. For å holde innbyggerne i et jerngrep med klokketro på regimet fant man vel ut at det ikke nyttet å male en glorie rundt det store hodet til Mao lengre. Kulturrevolusjonen var vel hakket for drøy til å kunne passere som litt bakgårdsslagsmål. Så da bestemte kinesiske myndigheter seg for å fortelle folket at Mao hadde gjort 30% feil og 70% riktig. Feilene han begikk var enkelt og greit fordi han dessverre ikke hadde så god peiling på økonomi. Pytt pytt, en statsleder kan da ikke kunne alt. Å overbevise folket om Maos "70% må da være bra nok" politikk viste seg å være like enkelt som å programmere en maskin (ikke for at jeg på noen som helst slags måte syntes det høres særlig enkelt ut å programmere en maskin, men jeg lærte på skolen at det var en fin metafor). Fra diverse (kinesiske) hold har jeg nemlig,, jeg tror ordrett, fått samme forklaring forklart. Nå skal du høre det at Mao hadde 70 % rett, og 30 % feil. Historielærerne her til lands har virkelig gjort jobben sin. Jeg har dessuten lykkes i å oppdrive en kinesisk historiebok fra ungdomsskolepensum. Jeg er glad jeg bor i Norge, og det er ikke bare fordi jeg ikke forstår kinesiske tegn.

I'll do it all. I'll do whatever you say. God has left us anyway.


Jeg kan si mye stygt om alt dette her, men de finnes ikke bare negative resultater heller da, den som har mye galt å si om kommunismens prinsipper hadde sikkert ikke hatt så vondt av å ta seg en tur til Kina. Verdens mest befolkningsrike land hevder seg markant i sammenligning med østen forøvrig. Det finnes ikke mange folk her som ikke er i arbeid. Mange steder er det ansatt 4 der det trengs 1. Det er flittige maur over alt. Alle skal få ha jobb.  De vet virkelig å utnytte seg av det høye folketallet som en ressurs. Mange har lite penger, men jeg har ennå ikke sett et eneste slumområde. Her er det fortsatt en viss grad av likhet for alle (selv om det sikkert er i stor endring), og resultatet ser ut til å være et land med betydelig jevnere ressursfordeling enn hele det amerikanske kontinentet, inkludert USA, og jeg vil tro også store deler av verden forøvrig. Og folk sitter ikke på rumpa og håver inn trygd heller.
Det positive med hjernevasken folk har fått er at de iallefall har tro på landet sitt. De er stolte. Jeg sier ikke at jeg støtter innskrenker ytringsfrihet og sensur. Men på en eller annen mate lar jeg meg imponere stort likevel, over hvordan de klarer å ta vare på sin utrolige kultur, og sine 1,3 milliarder mennesker. Det vil si, 1,3 milliarder mennesker, minus minoritetsgruppene. Her er det han - kinesere som gjelder. Den saken kommer vi tilbake til i et senere kapittel, om Tibet.

There are echoes in the garden, is anybody listening?








Kapittel 13 - KINA del 1

Endelig en bloggoppdatering! Tusen takk for alle mailer og meldinger, og til og med BREV! Jeg har hatt veldig varierende muligheter for å svare, håper dere skjønner det. Nå sitter jeg og spiser smash, eller hatter som vi jo kaller det, og ifa pastiller, og hockeypulver. Kristin, du er verdens beste. Og tusen takk for veldig fargerikt brev, jeg blir så rørt av sånt, søte snille deg. Nå er jeg veldig spent på hvordan det gikk med huset til Basse og Guro? Jeg savner dere alle sammen! Men før jeg kan skrive noe mer om sånne ting må jeg nesten få oppdatert dere på denna Kinaturen vår. Det er veldig veldig mye å si om saken, men jeg skal gjøre mitt beste for å gi dere et bilde på det Kina jeg har møtt, og etter hvert kommer det et innlegg fra Tibet, som mamma veit at kommer til å bli et særdeles spesielt kapittel. 

Bei Jing

Kina, midtens rike. For et land! Dette har vært en reise for livet. Og den starta i Bei Jing. Det første som skjedde var at jeg fant ut at blogspot var blokkert. Kamerat Mao var tydeligvis ikke noen fan av dette blog opplegget. Etter at jeg selv har lest noen blogg snutter her og der om hvordan folk har malt kjøleskapet sitt grønt for at det skal ligne på et designerkjøleskap, og om hvor næringsrik og delikat mat de forer ungen sin (som sitter og leker med noen nostalgiske treklosser på dette lekre kashmirteppet til 10 000 kr) med, så kunne jeg på mange måter være enig med formannen. Men den store forskjellen er jo at nå har JEG også en blogg, hvor jeg deler de mist like interessante tingene fra mitt liv, så nå syns jeg at det på alle måter stiller seg annerledes. Jeg har kanskje ikke malt noe grønt, men jeg har innført en trend med svette krøllete klær (og det uten sånne deodorantmerker) som det bare er et tidsspørsmål før dolce & gabbana lanserer, og jeg har kanskje ikke noen unge jeg kan skryte av hva har spist, men i de senere dager har jeg fått selskap av en mamma, og jeg kan fortelle at hun har spist masse næringsrik og delikat mat i dag; bønner, linser, ris, magert kjøtt og gulrøtter, skulle ikke være noe å utsette på den glykemiske indeksen der, Ingen kan komme å si at jeg ikke gir mora mi rett kost. Men dette vil altså kineserne skånes for.
Men nå er jeg i Thailand, og her er ordet fritt. Vi har reist med Kinareiser, og var en gruppe på 16 stykker fra Norge. Den første guiden vår var en herlig kinesisk fyr på min alder, som snakka godt engelsk, og gladelig delte sitt privatliv med oss. Vi fikk derfor mye interessant info på bussturene våre. Mamma og jeg hadde fast plass foran i bussen, der vi fikk god underholdning av vår bussjåfør, Mr.Jing, som snakket uten stopp på kinesisk. Innimellom lo han av sine egne vitser. Etter hvert gikk det opp for oss at han ikke snakket til noen andre enn seg selv. Bussen med 16 nordmenn kjørte fra den ene severdigheten til den andre. Kina har ikke akkurat lite å by på. Her er et lite utvalg;

Nordmennene har ankommet den forbudte by





Himmelens tempel

Mamma beundrer alle detaljene. Det er virkelig mange spektakulære bygninger i  Bei Jing.

Ikke lov å spille trompet

Ikke lov å sprenge biler i lufta


Her hadde Eldrid likt seg! Kineserne har virkelig sans for å pynte med blomster rundt seg

Det gjelder å være like rak i ryggen som Jarle på sykehuskjøkkenet, så sklir man rett inn i Maos rekker



Riksjo sykling i hutongene!

Kristin koser seg med en øl på senga:)


Det fantastiske Sommerpalasset


På vei oppover på den kinesiske mur, utrolig flott!



Det var ikke bare vi som hadde planlagt en utflukt til denne muren. Men etter å ha trykt oss forbi en million kinesere stod vi endelig på toppen.




Turen gikk til Hutongene, et stort område midt i byen der middelklassen lever i små enetasjes murhus omgitt av lave murer. Hvert enkelt hus er bygd opp med mange rom rundt en gårdsplass i midten, så man må stort sett ut i friluft for å komme seg fra f.eks kjøkken til soverom. Standarden er relativt lav, men det virker som om folk har det greit. Sitt eget toalett har de derimot ikke, og jeg husker med gru tilbake på de stinkende gatehjørnene der fellesdoene lå, sist jeg var i Kina. Det var mørke murgulv og murvegger som i en gammal potetkjeller, og noen hull i gulvet uten mer enn en knapp halvmeters skillevegger mellom, så du kunne sitte og se på naboen mens du gjorde ditt fornødne. Men doen gjorde jobben den, tissatrengen min ga seg bare ved å oppholde meg der inne i 3 sekunder, så jeg kunne gå ut igjen uten å engang kneppe opp buksa. Men denne stinkende affæren har mydighetene ryddet opp i. Vi kom nå til tilnærma luktfrie flislagte fellesbad. Bra for kineserne! Hutongene forøvrig var betydelig oppgradert også, ny asfalt mange steder, og små parker og leikeplasser. Men det bør vel nevnes at da vi rusla en liten tur i utkantstrøka kom det for en dag at den oppgraderingen stort sett hadde tatt for seg de områdene nærmest bykjernen. Ellers i Bei Jing har det kommet opp et svimlende antall flotte blomsterdekorasjoner, nye veldig fancy designa gatelykter og det er planta trealleer over alt. Supermoderne bygninger og nymalte fasader. For ikke å snakke om alle gatefeierne de kan betale noen yuan for å gjøre inntrykket komplett. Denne ansiktsløftningen kostet mange kinesere boligen sin, da det ikke blei tatt særlige hensyn til om det bodde noen millioner i de områdene som skulle  pyntes på. Vi flytter dem bare litt hit eller litt dit. Verden vil se storslagne byporter og dyre fontener, ikke tannløse kinesere som sitter på potte midt i gata. Det er tydelig at Kina har fått litt mer å rutte med de siste åra. Og så har vel OL gjort sitt til å få fart i sakene. 


Vi har vært gjennom mange interessante interaksjoner med forskjellige kinesiske mennesker. Jeg tar gjerne et eksempel. Sengene i Asia er som mange veit harde. Mamma har derfor vært veldig interessert i å skaffe seg en ekstra dyne på de stedene vi har sovet, som hun kan ligge oppå. Mange steder har denne forespørselen vært vanskelig å gjøre forståelig. En gang knipsa hun derfor et bilde av dyna si som hun tok med ut i resepsjonen. Formidlingen av gjenstanden dyne var suksessfull, og housekeeping var straks på pletten og grep tak i mamma og marsjerte opp i 2.etg. Mamma hang på slep, vi hadde riktignok rom i 1.etg, men mamma tenkte vel at nå skal vi finne dynelageret. Hva housekeeping tenkte vet jeg ikke, kanskje at når noen peker på et bilde av en dyne og holder to fingre i været så betyr det at de bor i 2.etg på hotellet og har fått en dyne de ikke liker. Straks etter braste de inn på et rom der det bodde en kinesisk mann. Housekeeping dro opp dyna hans og rista den hardt og ga oppgitt signal om at hun ikke skjønte hva som var galt med denne dyna. Den kinesiske mannen forsikret den sinte damen om at han var fornøyd med dyna si. Mamma forsikret den sinte damen om at hun ikke kjente den kinesiske mannen. Da holdt hun på å le seg ihjel, og mamma fikk to ekstra dyner og et par lyspærer på kjøpet.


Fakta om kinesere:


Kinesere hoster, harker, spytter og slimer mer på en times busstur enn en gjennomsnittlig KOLS pasient med pneumoni gjør på et kveldsskift.


4 er ulykketall i Kina. Mange syntes tallet er såpass kjipt, at blokka de bor i går rett fra 3.til 5.etg. Flere hoteller vi har bodd på hopper også over 4 etasje, for ingen vil bo der. Etter nøye studier på motorveien så jeg en eneste privatbil på en tre timers kjøretur som hadde et 4 tall i nummerplata si. Dette betaler de nemlig store summer ut av sin slunkne lommebok for å slippe. Man skal ikke tulle med tallene her i gården. Jeg spurte om de gikk fra å være tre til å være fem år, men det lo de av. Det ville jo vært latterlig ha ha ha rett fra 3 til 5 år, hun må tro vi er rare.

Kinesere går før forestillingen er over. Gjerne ganske mye før også.

Kinesere praktiserer noe som heter galskap i prutinga, dette inkluderer holding, hoey stemmebruk og avsluttes med at man faar kasta noen vesker etter seg foer man klarer aa komme seg unna. Cirka like hyggelig som naar Pia fikk den halvskiva med syltetoey kasta i bakhodet paa vei ut av 312.

Kinesere skubber. De er ikke særlig opptatt av om de skulle dulte deg i skuldra til tross for mange meters klaring på motsatt side, det de derimot er særlig opptatt av, er å komme seg fram. Hvis min tvillingsjel sitter i andre enden av byen og gjør seg sine sosialantropologiske tanker i kveld, vil hun med stor iver skrible ned at hun møtte en europeisk jente på den himmelske fredsplass som ba om unnskyldning fordi hun skubbet borti armen hennes. Tenk så rare europeere er, be om unnskyldning for litt kroppskontakt, det gjorde jo ikke vondt engang!

Kinesere feirer jul. De syns julenisser er flotte fordi rødt er flott, og det å ta inn et tre for å pynte det med rosa og gult er jo en glimrende ide. Sistnevntevne er det mange som er så begeistra for at de gjerne lar plastikktreet med kulene stå der hele året. 

Kinesere kan ikke svømme. Dette er definert som mindre viktig. Det de derimot kan over gjennomsnittet godt er tegning, maling, teppeknytting, brodering, veving og generellt alt som krever uhyrlig presisjon og uhyrlig tålmodighet. I tillegg kan man nevne akrobatikk, dans og syk kroppsbeherskelse som spesielle skills (øystein, her må det være godkjent å bruke ordet syk?). Folk kjenner vel til Shaolin munks.


Kinesere passer best som babyer. Da er de på sitt søteste. Jeg prøvde å røve med meg et eksemplar hjem, det er jo så vannvittig mange av dem, men han lagde da en kjempehøy lyd, og bestemora oppdaga meg, og tok han tilbake. Så da prøvde jeg istedet å få med meg en veldig gammel en, de er ganske like babyene, jeg tenkte kanskje han ikke ville klare å lage like høy lyd, og at kanskje ingen skulle savne han så veldig heller, men det gikk feil det også, da han hadde en svimlende stor familie, og alle ville dessuten ta mange bilder. 




Forsøk nummer 1




Forsøk nummer 2

(dere kan stemme på hvem dere syntes  var søtest. Jeg tror min stemme går til gamlefar, han var så mye mer medgjørlig)

Homofili er ikke akseptert. Kyssing på gata vekker moderat oppsikt  (jeg snakker ikke av personlig erfaring nå øystein, selv om jeg hadde litt lyst til å susse litt på den gamle kineseren). 


Kinesere har bare lov til å få et barn (som de fleste vel vet). Straffen for å få mer enn ett, er en klekkelig bot og en jobb mindre dersom man er statlig ansatt. Får man tvillinger er det imidlertid greit. Og hvis begge foreldrene dine er enebarn får man et bonusbarn å gå på. Til tross for ettbarnspolitikken er det småbarn over alt, og for å slå et slag for miljøet bruker de ikke bleier, men går rundt tissevåte (jeg har løfta på endel forskjellige), og hvis de må bæsje holder man dem bare opp på gata uten å dra ned buksene, de har nemlig hull i buksebaken på alle barneklærne.  Foreldrene må tydeligvis ha en syvende sans for når ungen må på do. Og når man går på gata er det med andre ord ikke bare hundedrit man trenger å være litt Obs på. 


Kinesere er så tynne fordi de spiser med de hersens pinnene. Det er klart det er eviglang slankekur, når det redskapet du skal bruke for å transportere maten inn i munnen bare lykkes med å levere 10 % av lasten. Så drit i intervallene, gjør som kineserne, de er uansett kjent for å finne opp ting 1500 år før oss, skaff dere et par pinner.

Kinesere syns ikke godt om kaldt vann. Gjentatte ganger har jeg blitt servert varmt vann til tross for at jeg står i treningstøyet med svetten rennende og holder en tom vannflaske i handa og peker på kjøleskapet. Varmt vann skal bli! Det må være varmt vann hun mener. Best vi skynder oss å koke opp en hel liter.  Jeg har spurt meg litt rundt om dette (noen snakker jo engelsk), og forundringen er da stor når de får høre at nordmenn liker å drikke kaldt vann. Ettersom jeg skjønner er kalde drikker ikke bra for karma. De eldre kineserne drikker til og med øl og cola oppvarmet for å slippe å bli en gresshoppe i sitt neste liv.



Anja (An-ja) betyr fred og eleganse. Dette må jeg si jeg syntes var ganske så komisk. Av alle positive beskrivelser man kunne komme på om meg, kan jeg virkelig ikke komme på noe mindre treffende. 


Vi har stått på fra morgen til kveld, det skal være sikkert og visst. På de mest effektive dagene har vi stått opp klokka 4 om morran og holdt det gående til kvelden, med kanskje en halvtimes pause. Hvis jeg skal tippe er det flere enn meg som kunne tenkt seg å slappe av litt på hotellet innimellom, men alle guidene har vært så opptatt av å vise fram alt byen deres har å by på at noen pause har vi iallefall ikke hatt tid til. Om morran har vi vært så trøtte at vi har gått i søvne i dusjen. Noen har imidlertid vært trøttere enn andre. Da wake up callen vår ringte den ene morran, tok vi den samtidig, jeg på badet, og mamma ute ved senga. Som vi begge veit er det ingen i andre enden. Jeg er på linja jeg også, mamma. Sa jeg. Det var bare wake up callen. Så nå må du stå opp. Åja. Sa mamma. Tusen takk. Eller jeg mener, thank you so much. Etterpå fortalte hun begeistret at dama som hadde ringt og vekket henne faktisk var ganske hyggelig. Så dere skjønner hvor serviceinnstilt kinesiske hotell er, når mamma tydeligvis syns det var mer verdt å nevne på at dama i telefonen var hyggelig, enn at hun faktisk snakka norsk;)




Noe jeg liker godt med Kina er at det ikke er noe problem å få seg en real kopp med te her. Hjemme er det ikke helt sjelden det blir rynka på nesa over drikkevanene mine, hæ, ikke kaffe? Te? Hva er du for en hippie. Men her er det mamma som er outkast. Pulverkaffe har blitt redningen mange ganger, og hun har utnevnt seg selv til pulverheksa. Ikke helt sjelden har dagen tatt seg opp betraktelig etter at pulverheksa har fått hellt litt av kruttet sitt i det varme vannet. 



Drikk din daglige te og apotekeren sulter ihjel, sier et kinesisk ordspråk. Kristin og jeg inntar vår livseliksir. Som by the way kosta 280 kr pakka. Legg merke til størrelsen på koppene. Mine kjære arbeidskolleger vet at tekoppen min på jobb er av et annet kaliber (ikke uten grunn at Morten spør om han kan ta fotbad i den. En gang fikk jeg til og med høre at den var blitt brukt som bekken mens jeg var på ferie).


Vi har bodd som kakser i Kina, fordi vi reiser med reiseselskap. Dette er andre boller enn ryggsekklivet. Jeg blir nesten uvel av sånn luksus. Jeg sier til mamma at jeg liker ikke å ligge i silkeseng når andre ligger på matter, og at vi så heldige at det nesten er ubehagelig. Mamma er sterkt uenig i dette, hun ligger i king size senga si ved siden av meg og sier hun ikke syns det er det minste ubehagelig, tvert imot syns hun det er ganske behagelig får jeg høre. Jeg liker egentlig ikke å sove på matter jeg heller. God natt;) Nytt kapittel fra Kina om ikke lenge:)




fredag 26. oktober 2012

Hei kjaere frender!

Jeg befinner meg naa i Shanghai, og har funnet en fyr som har den fantastiske oppfinnelsen VPN. Dette betyr at man kan blogge. At han har en pc som gaar treigere enn en flesberging paa hasj var det imidlertid ingen som hadde advart meg om. Jeg har derfor store problemer med aa legge inn bilder. Jamaicainnlegget var nesten ferdig, saa det var det bare aa poste, men denne fantastiske Kina turen lar nok dessverre vente paa seg litt til. Men jeg skal se hva jeg har taalmodighet til iloepet av helga. Uansett, det har skjedd store ting siden sist, som noen av dere veit, men vi faar ta alt i sin rekkefoelge. Det var doedskoselig aa se igjen Ian, og vi brukte hele foerste natta paa aa skravle om alle de aara vi gikk glipp av. Ganske rart aa tenke paa at foerste gang vi begge var i Kina saa var det sammen, og naa moetes vi igjen her 10 aar etterpaa. Imorra skal vi paa en mega halloween fest, som det henger oppslag om rundt i hele Shanghai. For de som ikke veit det har Shanghai over 20 millioner innbyggere, saa denne festen kan det hende dere hoerer helt hjem. I dag sykla jeg i trafikken, og jeg kan glede min kjaere med at Ian satte paa meg en hjelm. Dette er skikkelig gutt. Hele den amerikanske gjengen her nede er veldig fin. Og veldig amerikansk. Dude, this is awesome. Jeg har det som plommen i egget, men naa begynner jeg aa savne Oeystein veldig. Kommer du snart baby?????????????? Jeg elsker deg.

Masse klemmer fra meg til alle mine kjaere soete snille fantastiske venner <3

Og en enda stoerre klem til mamma, takk for verdens mest sproe tur, og pappa, og Dagrun!