Kapittel 13 - KINA del 1

Endelig en bloggoppdatering! Tusen takk for alle mailer og meldinger, og til og med BREV! Jeg har hatt veldig varierende muligheter for å svare, håper dere skjønner det. Nå sitter jeg og spiser smash, eller hatter som vi jo kaller det, og ifa pastiller, og hockeypulver. Kristin, du er verdens beste. Og tusen takk for veldig fargerikt brev, jeg blir så rørt av sånt, søte snille deg. Nå er jeg veldig spent på hvordan det gikk med huset til Basse og Guro? Jeg savner dere alle sammen! Men før jeg kan skrive noe mer om sånne ting må jeg nesten få oppdatert dere på denna Kinaturen vår. Det er veldig veldig mye å si om saken, men jeg skal gjøre mitt beste for å gi dere et bilde på det Kina jeg har møtt, og etter hvert kommer det et innlegg fra Tibet, som mamma veit at kommer til å bli et særdeles spesielt kapittel. 

Bei Jing

Kina, midtens rike. For et land! Dette har vært en reise for livet. Og den starta i Bei Jing. Det første som skjedde var at jeg fant ut at blogspot var blokkert. Kamerat Mao var tydeligvis ikke noen fan av dette blog opplegget. Etter at jeg selv har lest noen blogg snutter her og der om hvordan folk har malt kjøleskapet sitt grønt for at det skal ligne på et designerkjøleskap, og om hvor næringsrik og delikat mat de forer ungen sin (som sitter og leker med noen nostalgiske treklosser på dette lekre kashmirteppet til 10 000 kr) med, så kunne jeg på mange måter være enig med formannen. Men den store forskjellen er jo at nå har JEG også en blogg, hvor jeg deler de mist like interessante tingene fra mitt liv, så nå syns jeg at det på alle måter stiller seg annerledes. Jeg har kanskje ikke malt noe grønt, men jeg har innført en trend med svette krøllete klær (og det uten sånne deodorantmerker) som det bare er et tidsspørsmål før dolce & gabbana lanserer, og jeg har kanskje ikke noen unge jeg kan skryte av hva har spist, men i de senere dager har jeg fått selskap av en mamma, og jeg kan fortelle at hun har spist masse næringsrik og delikat mat i dag; bønner, linser, ris, magert kjøtt og gulrøtter, skulle ikke være noe å utsette på den glykemiske indeksen der, Ingen kan komme å si at jeg ikke gir mora mi rett kost. Men dette vil altså kineserne skånes for.
Men nå er jeg i Thailand, og her er ordet fritt. Vi har reist med Kinareiser, og var en gruppe på 16 stykker fra Norge. Den første guiden vår var en herlig kinesisk fyr på min alder, som snakka godt engelsk, og gladelig delte sitt privatliv med oss. Vi fikk derfor mye interessant info på bussturene våre. Mamma og jeg hadde fast plass foran i bussen, der vi fikk god underholdning av vår bussjåfør, Mr.Jing, som snakket uten stopp på kinesisk. Innimellom lo han av sine egne vitser. Etter hvert gikk det opp for oss at han ikke snakket til noen andre enn seg selv. Bussen med 16 nordmenn kjørte fra den ene severdigheten til den andre. Kina har ikke akkurat lite å by på. Her er et lite utvalg;

Nordmennene har ankommet den forbudte by

Himmelens tempel

Mamma beundrer alle detaljene. Det er virkelig mange spektakulære bygninger i  Bei Jing.

Ikke lov å spille trompet

Ikke lov å sprenge biler i lufta

Her hadde Eldrid likt seg! Kineserne har virkelig sans for å pynte med blomster rundt seg

Det gjelder å være like rak i ryggen som Jarle på sykehuskjøkkenet, så sklir man rett inn i Maos rekker

Riksjo sykling i hutongene!

Kristin koser seg med en øl på senga:)

Det fantastiske Sommerpalasset

På vei oppover på den kinesiske mur, utrolig flott!

Det var ikke bare vi som hadde planlagt en utflukt til denne muren. Men etter å ha trykt oss forbi en million kinesere stod vi endelig på toppen.

Turen gikk til Hutongene, et stort område midt i byen der middelklassen lever i små enetasjes murhus omgitt av lave murer. Hvert enkelt hus er bygd opp med mange rom rundt en gårdsplass i midten, så man må stort sett ut i friluft for å komme seg fra f.eks kjøkken til soverom. Standarden er relativt lav, men det virker som om folk har det greit. Sitt eget toalett har de derimot ikke, og jeg husker med gru tilbake på de stinkende gatehjørnene der fellesdoene lå, sist jeg var i Kina. Det var mørke murgulv og murvegger som i en gammal potetkjeller, og noen hull i gulvet uten mer enn en knapp halvmeters skillevegger mellom, så du kunne sitte og se på naboen mens du gjorde ditt fornødne. Men doen gjorde jobben den, tissatrengen min ga seg bare ved å oppholde meg der inne i 3 sekunder, så jeg kunne gå ut igjen uten å engang kneppe opp buksa. Men denne stinkende affæren har mydighetene ryddet opp i. Vi kom nå til tilnærma luktfrie flislagte fellesbad. Bra for kineserne! Hutongene forøvrig var betydelig oppgradert også, ny asfalt mange steder, og små parker og leikeplasser. Men det bør vel nevnes at da vi rusla en liten tur i utkantstrøka kom det for en dag at den oppgraderingen stort sett hadde tatt for seg de områdene nærmest bykjernen. Ellers i Bei Jing har det kommet opp et svimlende antall flotte blomsterdekorasjoner, nye veldig fancy designa gatelykter og det er planta trealleer over alt. Supermoderne bygninger og nymalte fasader. For ikke å snakke om alle gatefeierne de kan betale noen yuan for å gjøre inntrykket komplett. Denne ansiktsløftningen kostet mange kinesere boligen sin, da det ikke blei tatt særlige hensyn til om det bodde noen millioner i de områdene som skulle  pyntes på. Vi flytter dem bare litt hit eller litt dit. Verden vil se storslagne byporter og dyre fontener, ikke tannløse kinesere som sitter på potte midt i gata. Det er tydelig at Kina har fått litt mer å rutte med de siste åra. Og så har vel OL gjort sitt til å få fart i sakene. 


Vi har vært gjennom mange interessante interaksjoner med forskjellige kinesiske mennesker. Jeg tar gjerne et eksempel. Sengene i Asia er som mange veit harde. Mamma har derfor vært veldig interessert i å skaffe seg en ekstra dyne på de stedene vi har sovet, som hun kan ligge oppå. Mange steder har denne forespørselen vært vanskelig å gjøre forståelig. En gang knipsa hun derfor et bilde av dyna si som hun tok med ut i resepsjonen. Formidlingen av gjenstanden dyne var suksessfull, og housekeeping var straks på pletten og grep tak i mamma og marsjerte opp i 2.etg. Mamma hang på slep, vi hadde riktignok rom i 1.etg, men mamma tenkte vel at nå skal vi finne dynelageret. Hva housekeeping tenkte vet jeg ikke, kanskje at når noen peker på et bilde av en dyne og holder to fingre i været så betyr det at de bor i 2.etg på hotellet og har fått en dyne de ikke liker. Straks etter braste de inn på et rom der det bodde en kinesisk mann. Housekeeping dro opp dyna hans og rista den hardt og ga oppgitt signal om at hun ikke skjønte hva som var galt med denne dyna. Den kinesiske mannen forsikret den sinte damen om at han var fornøyd med dyna si. Mamma forsikret den sinte damen om at hun ikke kjente den kinesiske mannen. Da holdt hun på å le seg ihjel, og mamma fikk to ekstra dyner og et par lyspærer på kjøpet.


Fakta om kinesere:

Kinesere hoster, harker, spytter og slimer mer på en times busstur enn en gjennomsnittlig KOLS pasient med pneumoni gjør på et kveldsskift.

4 er ulykketall i Kina. Mange syntes tallet er såpass kjipt, at blokka de bor i går rett fra 3.til 5.etg. Flere hoteller vi har bodd på hopper også over 4 etasje, for ingen vil bo der. Etter nøye studier på motorveien så jeg en eneste privatbil på en tre timers kjøretur som hadde et 4 tall i nummerplata si. Dette betaler de nemlig store summer ut av sin slunkne lommebok for å slippe. Man skal ikke tulle med tallene her i gården. Jeg spurte om de gikk fra å være tre til å være fem år, men det lo de av. Det ville jo vært latterlig ha ha ha rett fra 3 til 5 år, hun må tro vi er rare.

Kinesere går før forestillingen er over. Gjerne ganske mye før også.

Kinesere praktiserer noe som heter galskap i prutinga, dette inkluderer holding, hoey stemmebruk og avsluttes med at man faar kasta noen vesker etter seg foer man klarer aa komme seg unna. Cirka like hyggelig som naar Pia fikk den halvskiva med syltetoey kasta i bakhodet paa vei ut av 312.

Kinesere skubber. De er ikke særlig opptatt av om de skulle dulte deg i skuldra til tross for mange meters klaring på motsatt side, det de derimot er særlig opptatt av, er å komme seg fram. Hvis min tvillingsjel sitter i andre enden av byen og gjør seg sine sosialantropologiske tanker i kveld, vil hun med stor iver skrible ned at hun møtte en europeisk jente på den himmelske fredsplass som ba om unnskyldning fordi hun skubbet borti armen hennes. Tenk så rare europeere er, be om unnskyldning for litt kroppskontakt, det gjorde jo ikke vondt engang!

Kinesere feirer jul. De syns julenisser er flotte fordi rødt er flott, og det å ta inn et tre for å pynte det med rosa og gult er jo en glimrende ide. Sistnevntevne er det mange som er så begeistra for at de gjerne lar plastikktreet med kulene stå der hele året. 

Kinesere kan ikke svømme. Dette er definert som mindre viktig. Det de derimot kan over gjennomsnittet godt er tegning, maling, teppeknytting, brodering, veving og generellt alt som krever uhyrlig presisjon og uhyrlig tålmodighet. I tillegg kan man nevne akrobatikk, dans og syk kroppsbeherskelse som spesielle skills (øystein, her må det være godkjent å bruke ordet syk?). Folk kjenner vel til Shaolin munks.

Kinesere passer best som babyer. Da er de på sitt søteste. Jeg prøvde å røve med meg et eksemplar hjem, det er jo så vannvittig mange av dem, men han lagde da en kjempehøy lyd, og bestemora oppdaga meg, og tok han tilbake. Så da prøvde jeg istedet å få med meg en veldig gammel en, de er ganske like babyene, jeg tenkte kanskje han ikke ville klare å lage like høy lyd, og at kanskje ingen skulle savne han så veldig heller, men det gikk feil det også, da han hadde en svimlende stor familie, og alle ville dessuten ta mange bilder. 

Forsøk nummer 1

Forsøk nummer 2

(dere kan stemme på hvem dere syntes  var søtest. Jeg tror min stemme går til gamlefar, han var så mye mer medgjørlig)

Homofili er ikke akseptert. Kyssing på gata vekker moderat oppsikt  (jeg snakker ikke av personlig erfaring nå øystein, selv om jeg hadde litt lyst til å susse litt på den gamle kineseren). 

Kinesere har bare lov til å få et barn (som de fleste vel vet). Straffen for å få mer enn ett, er en klekkelig bot og en jobb mindre dersom man er statlig ansatt. Får man tvillinger er det imidlertid greit. Og hvis begge foreldrene dine er enebarn får man et bonusbarn å gå på. Til tross for ettbarnspolitikken er det småbarn over alt, og for å slå et slag for miljøet bruker de ikke bleier, men går rundt tissevåte (jeg har løfta på endel forskjellige), og hvis de må bæsje holder man dem bare opp på gata uten å dra ned buksene, de har nemlig hull i buksebaken på alle barneklærne.  Foreldrene må tydeligvis ha en syvende sans for når ungen må på do. Og når man går på gata er det med andre ord ikke bare hundedrit man trenger å være litt Obs på. 

Kinesere er så tynne fordi de spiser med de hersens pinnene. Det er klart det er eviglang slankekur, når det redskapet du skal bruke for å transportere maten inn i munnen bare lykkes med å levere 10 % av lasten. Så drit i intervallene, gjør som kineserne, de er uansett kjent for å finne opp ting 1500 år før oss, skaff dere et par pinner.

Kinesere syns ikke godt om kaldt vann. Gjentatte ganger har jeg blitt servert varmt vann til tross for at jeg står i treningstøyet med svetten rennende og holder en tom vannflaske i handa og peker på kjøleskapet. Varmt vann skal bli! Det må være varmt vann hun mener. Best vi skynder oss å koke opp en hel liter.  Jeg har spurt meg litt rundt om dette (noen snakker jo engelsk), og forundringen er da stor når de får høre at nordmenn liker å drikke kaldt vann. Ettersom jeg skjønner er kalde drikker ikke bra for karma. De eldre kineserne drikker til og med øl og cola oppvarmet for å slippe å bli en gresshoppe i sitt neste liv.


Anja (An-ja) betyr fred og eleganse. Dette må jeg si jeg syntes var ganske så komisk. Av alle positive beskrivelser man kunne komme på om meg, kan jeg virkelig ikke komme på noe mindre treffende. 


Vi har stått på fra morgen til kveld, det skal være sikkert og visst. På de mest effektive dagene har vi stått opp klokka 4 om morran og holdt det gående til kvelden, med kanskje en halvtimes pause. Hvis jeg skal tippe er det flere enn meg som kunne tenkt seg å slappe av litt på hotellet innimellom, men alle guidene har vært så opptatt av å vise fram alt byen deres har å by på at noen pause har vi iallefall ikke hatt tid til. Om morran har vi vært så trøtte at vi har gått i søvne i dusjen. Noen har imidlertid vært trøttere enn andre. Da wake up callen vår ringte den ene morran, tok vi den samtidig, jeg på badet, og mamma ute ved senga. Som vi begge veit er det ingen i andre enden. Jeg er på linja jeg også, mamma. Sa jeg. Det var bare wake up callen. Så nå må du stå opp. Åja. Sa mamma. Tusen takk. Eller jeg mener, thank you so much. Etterpå fortalte hun begeistret at dama som hadde ringt og vekket henne faktisk var ganske hyggelig. Så dere skjønner hvor serviceinnstilt kinesiske hotell er, når mamma tydeligvis syns det var mer verdt å nevne på at dama i telefonen var hyggelig, enn at hun faktisk snakka norsk;)

Noe jeg liker godt med Kina er at det ikke er noe problem å få seg en real kopp med te her. Hjemme er det ikke helt sjelden det blir rynka på nesa over drikkevanene mine, hæ, ikke kaffe? Te? Hva er du for en hippie. Men her er det mamma som er outkast. Pulverkaffe har blitt redningen mange ganger, og hun har utnevnt seg selv til pulverheksa. Ikke helt sjelden har dagen tatt seg opp betraktelig etter at pulverheksa har fått hellt litt av kruttet sitt i det varme vannet. 

Drikk din daglige te og apotekeren sulter ihjel, sier et kinesisk ordspråk. Kristin og jeg inntar vår livseliksir. Som by the way kosta 280 kr pakka. Legg merke til størrelsen på koppene. Mine kjære arbeidskolleger vet at tekoppen min på jobb er av et annet kaliber (ikke uten grunn at Morten spør om han kan ta fotbad i den. En gang fikk jeg til og med høre at den var blitt brukt som bekken mens jeg var på ferie).

Vi har bodd som kakser i Kina, fordi vi reiser med reiseselskap. Dette er andre boller enn ryggsekklivet. Jeg blir nesten uvel av sånn luksus. Jeg sier til mamma at jeg liker ikke å ligge i silkeseng når andre ligger på matter, og at vi så heldige at det nesten er ubehagelig. Mamma er sterkt uenig i dette, hun ligger i king size senga si ved siden av meg og sier hun ikke syns det er det minste ubehagelig, tvert imot syns hun det er ganske behagelig får jeg høre. Jeg liker egentlig ikke å sove på matter jeg heller. God natt;) Nytt kapittel fra Kina om ikke lenge:)