TIBET
 

Velkommen til verdens vakreste land

Soundtrack ; Pink Floyd - Learning to Fly (for de som ikke vet det, verdens aller aller beste sang)

 

Into a distance, a ribbon of black. Stretched to the point of no turning back.

 

 

 

Jeg reiste på turen min jorda rundt, som mange veit, nettopp for å komme til Tibet. Jeg hadde en drøm om å finne et samfunn som ikke er basert på penger og makt, men på nestekjærlighet. Hva fant jeg? Tibet er ikke et samfunn i utvikling. Tibet er på stedet hvil. Her holdes flere tusen år gamle tradisjoner i hevd hver dag. Dette landet bærer med seg noe unikt. Utvikling er det den vestlige verden setter høyest. Alt for høyt spør du meg. Utvikling har blitt så viktig for oss at vi glemmer at kilden til liv er den jorda vi trår på. Jeg følte meg kanskje fremmed i Tibet da jeg først kom, men jeg føler meg jammen fremmed i det samfunnet jeg kommer fra også. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg må ta den facebookdiskusjonen, eller forklare hvorfor jeg ikke ser på tv, eller hvorfor jeg ikke brukte hodet mitt på noe bedre enn å bli sykepleier. Jeg føler meg mange ganger deprimert over at verden hjemme er så konkurranseinnstilt. Her er det ikke konkurranse. Her er det fredelig. Her lærer man ikke barna sine om hvordan man skal hevde seg i et samfunn, man lærer dem at man skal ta vare på naturen, dyra og menneskene. Her handler det ikke om penger. Det handler om omsorg. Buddhisme kan være så mangt. Men etter at jeg ble buddhist følte jeg ikke at jeg gikk på akkord med min egen religion. Dette er en livsfilosofi. Og det handler ikke nødvendigvis om å tro på noe overnaturlig. Det handler om å tro på at mennesket har en iboende kraft til å være snill. Og at det er ved hjelp av denne kraften at vi kan finne meningen med tilværelsen.

 

A flight of fancy on a wing swept field. Standing alone. My senses reeled.

Solcelleoppvarmet tevann:) (det som ser ut som en parabol)

 

Tibetanerne beviser daglig at denne filosofien fungerer. Mitt besøk var ikke noe unntak. Jeg spurte om de gjorde djevelutdrivelse. Noe de gjorde. Lett skulle det ikke bli. Men at de ville hjelpe meg, det var helt sikkert. Og de satte i sving et sirkus jeg bare ikke kan forklare, for min mentale helbred.

 

 

 

 

A fatal attraction is holding me fast, how can I escape this irresistible grasp?

 

Galskapen starta på en fjelltopp, der jeg ble ført fram for den øverste Lamaen i Øst Tibet. Folket kasta seg til jorda. Jimpa var overveldet og veldig nervøs (noe som ikke gjorde meg mindre nervøs). Lama velsignet meg til tibetansk kvinnesang, kastet noen slags trekasser rundt meg og hang en skinnfille rundt halsen min. Jeg ble ikledd et hvitt sjal og spiste (spiste altså ja) en papirrull med tibetanske bønnevers. Alt var så høytidelig. Det er dette tibetanerne tror på. Mamma gråt, og jeg var veldig forvirra.

 

 

 

Her inne fortsatte galskapen. Her ble jeg slått til buddhist og lært opp i tibetansk bønn. Her fikk jeg psykologsamtale og åndelig støtte fra Master. Dette tempelet skal utføre daglig bønnesermoni for meg i et år. Og hvis noen tror det kosta meg så mye som et øre, så er det feil. Jeg fikk forøvrig gratis mat og drikke under oppholdet, og noen smykker.

 

 

 

Så skjedde det største og rareste av alt. Lamaene bestemte seg for å slå meg til prinsesse av Tibet. Høytideligheten fant sted i dette klosteret, der det ble avholdt en stor sermoni. Det flaue var at jeg nesten kom for seint (hvilket var ganske ille, da dette var helt esktraordinært og dødshøytidelig). Jeg og Jimpa løp så fort som jeg sjelden har løpt, og hoppa nedover fjellskrenter. Bak teppet i klosteret ble det børstet støv av meg, og jeg ble ikledd kappe og ført frem til Lama. Her satt jeg i mange iskalde timer i skredderstilling på en trone sammen med ham. Jeg ble utropt til prinsesse av Tibet, og fikk et nytt navn. Didjy Dolma. Jeg kan nå komme og gå som jeg vil i alle templer i Tibet, og overalt kan jeg få spise, drikke og sove. Helst vil de at jeg skal komme og bo der to måneder hver sommer. Jeg fikk en gul kappe, og ble alene med Lama og en oversetter. Og på podiet i det mørklagte tempelet, bare i lyset av flakkende yaksmørlamper, ble jeg innviet i landets hemmeligheter. Jeg satt med hjertet i halsen hele tida, og var livredd for at lama skulle høre meg i stoffet etterpå for å se hvor mye jeg hadde fått med meg, noe som heldigvis ikke skjedde. Da seansen var over fikk jeg bøker og smykker. Jeg var så bekymra for mamma. Mamma stakkar, som hadde blitt satt igjen i en landsby en halvtime unna monastriet. Nå var det helt mørkt ute, og iskaldt, sånn ullundertøykaldt, og jeg hadde ikke akkurat kunnet sende sms'er under sermonien, turte knapt å trekke pusten, enda mindre å snu på hodet. Da vi kom fram til landsbyen en halvtime unna, satt mamma og hutra foran en grue hos en tibetansk familie. Dagen hennes hadde gått med til å følge konene der med deres daglige gjøremål. Og de snakker selvsagt bare tibetansk. Så mens jeg hadde sitti på en trone en halvtime unna og ropt oomaahooong, banzlgørebamazada hooong, så hadde mamma hjulpet til med å skifte på senger og dratt i bønnehjul sammen med de tibetanske konene. Vi holdt på å le vårs ihjel av dette. Når hun måtte på do hadde hun mått satt seg på huk og laga tisselyd for at de skulle skjønne hva hun mente. Noe de sikkert syntes var litt rart, for do har de jo ikke, så tisse kan man da vel gjøre der det passer hver og en best.

 

En kald dag for Askepott

 

Etterpå bød de på middag, fantastisk koselige mennesker

 

Vi har brukt mye tid på landsbygda. Alt i landsbyene er 100% annerledes enn hjemme, sånn hvis man ser bortifra at menneskene har øyne og munn og går på to bein og sånn. Det finnes ikke butikker. De har ikke do. Kaldt vann er det bare å glemme, det eneste du kan drikke her er te eller varmt vann, og en sjelden gang litt brennvin. Det finnes ikke dusj. Dagens viktigste gjøremål er å passe dyra og gjøre religiøse ritualer sammen med de andre. Den mest avslappende stolen de har er en krakk, ellers er gulvet greit. Madrassen i senga er ei gulvrye. De går med ullkjoler og skaut. De aner ikke hvem britney spears og eminem er. Tv og radio har de ikke. Den musikken de har er deres egen sang. De vasker klærne i elva. De vasker håret i elva. På ettermiddagen spiller de kort. Yak, sau, esler og høner traver rundt i jordgatene. Når de slakter en yak henger de litt av håret opp på veggen for å vise at de var glad i dyret. De dreper ikke fluer. De produserer nesten ikke søppel. De kaster ikke mat. De lærer barna sine vers om at de må være snille mot naturen, og mot alle levende vesen. Alt er så fredelig. Fjellene er utrolig vakre. Lufta er helt rein og frisk og kald. Sola steiker. Jeg ligger på de varme steinhellene foran tempelet sammen med pus, og hører munkene synge. Alle smiler. Jeg har det så bra.

 

A soul in tension, learning to fly. Condition grounded, but determined to try.

 

 

 

 

 

 

Kvinnelig buddhist som gjøre bønnegang ved å legge seg ned, reise seg og legge seg ned igjen tre skritt bortenfor. Mange mil kan de holde på sånn. Noen helt til Lhasa. Det tar 5 år.
 

Menneskene her kjenner ikke til vår kultur. De lever adskilt, på en måte jeg ikke hadde regna med at folk i denne globaliserte verden gjorde lengre. Det var befriende, samtidig som man fikk føle på kroppen hva ordet eksotisk egentlig innebærer. En ting er det praktiske, du må tisse i åkeren fordi det ikke finnes do, og du må drikke te når du er tørst for det finnes ikke kaldt vann. Det kan jeg forholde meg til. Det som gir meg psykosefølelsen er at selve forankringen i samfunnet her er religiøs. Ikke noe negativt om det. Tvert i mot. Men det er overveldende fremmed, når alle rundt deg nikker og smiler at "ja, du må sitte på gulvet og vugge og si tibetanske rim, da blir du kvitt de onde åndene". Alle tror på dette. ALLE.Samfunnet er bygget opp rundt klosterene. Munkene har uhyre høy respekt i dette samfunnet. De er fredelige og kloke. De snakker om kjærlighet. De snakker aldri om politikk. Likevel føler Kina dem som en så stor trussel at de fengsler dem. Den yngste fengselsinsatte i Kina er en tibetansk munk som var 11 år da de fengslet han. Det sier mye om Kina, når verdens mest fredelige skapninger setter fyr på seg selv for å signalisere at det blir gjort stor urett mot deres folk. Det dysses ned, som alt annet kineserne ikke liker. Det finnes så mange eksempler, det er helt forferdelig. Tibetanere får ikke jobb fordi de er tibetanere. De får ikke pass. De må betale mer for skolegang. De dør uten å få operasjoner. De blir nektet å være et land. Og det er mange ting som er urettferdig i verden. Men det gjør det ikke mindre ille for dem det gjelder. Det blir gjort stor urett mot det tibetanske folket.

 

 

 

 

 

 

 

Lunsj med munkene, nuddelsuppe, boller og nøtter

 

Jimpa og Paku gjør offerbrann

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På besøk på en skole som er startet opp av en ildsjel på frivillig basis, her kan tibetanske barn mellom 4 og 7 få muligheten til å lære kinesisk, sånn at de kan gå på vanlig skole etterpå (hvis de har råd). Dersom man ikke lærer dem kinesisk har de ingen sjanse til å få skolegang, da kinesiske myndigheter ikke tillater at det snakkes noe tibetansk i skolen, selv ikke når barna bare er 7. Foreldra må lære dem det. Men alle veit at bønder i en tibetansk landsby ikke kan kinenisk. Hvorfor skulle de kunne det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Above the planet, on a wing and a prayer. My grubby halo, a vapour trail in the empty air.

 

Frivillig oppstartet kunstakademi for tibetansk ungdom som ikke har råd til å gå på skole

 

Her er badet

 

 

Across the clouds I see my shadow fly. Out of the corner of my watering eye. A dream unthreatened by the morning light.

 

 

Årlig kalking av veggene i klosteret

 

Ikke akkurat høyteknologiske saker

 

Nomadetelt

 

Inni nomadeteltet

 

 

Could blow this soul right through the roof of the night!

 

 

 

 

 

 

 

Når man går i tibetanske kloster opplever man en atmosfære som jeg tror kan bringe inn det religiøse aspektet i selv det mest antireligiøse mennesket i verden. Jeg tror ikke vi kan fri oss helt fra  det gir en særegen følelse hos alle, det å være omgitt av vegger som man veit at for store deler av verdens befolkning blir ansett som hellige. Tro eller ikke tro. Alle veit at ingen veit. Og i møte med en annens sterke tro, blir man alltid konfrontert med dette. Som for eksempel når man går i et tibetansk kloster. Religiøse seremonier og bygg gir dessuten en spesiell atmosfære også i kraft av å være usedvanlig vakkert. Man kan kanskje sammenligne det med følelsen man får når man står på en fjelltopp med tindrende klar utsikt. Det interessante med det, er at følelsen man får er selve motpolen til den narcissistiske delen av mennesket, som setter seg selv i høysetet, og får et kick av å føle seg sterkest, mektigst, best. Tvert i mot opplever man tilfredsstillelse ved å føle seg liten, uten makt, uten ansvar, men med en glede av å være en del av noe større, om så ikke noen Gud så iallefall naturens kretsløp, og en dypere mening i tilværelsen (har dere noen gang tenkt på det språkparadokset at vi bruker dypere mening og høyere mening som synonymer). I en vestlig verden der dyrkningen av individet bare vokser syntes jeg det kan være litt betryggende å tenke på at de fleste mennesker også har behov for å føle seg små av og til.

 

 

<3 <3 <3

 

 

Jimpa og mamma på verdens tak.

 

---



And so my journey in Tibet ends with the initiation of my new life. And I have so many people to thank for that, but it all begins and ends with Jimpa, my hero.

Dear Jimpa

 

This journey made me, like you know, able to explore so many new aspects of my existence. I expected it to be about experiencing different cultures, to observe how people live their lives and to better understand what motivates peoples behaviour, what makes us different, what makes us the same. But I saw myself Jimpa, as you brought me into your amazing country and your people gathered around me, smiling, I saw myself, standing there, taller than you, more expensive clothings, my back was straighter then yours, and I wore the different face. And then the image became so clear, deriving from the compassion in your faces, reinforced by my own wealthy dissipation. I am the white lady. I am the exploitation of your people. I am the consumer. I am the symbol of arrogance and greed in your lifes. I am the source of envy. I engender hatred. I am the one who makes you feel poor. How can I ever understand. I live my life in great harmony and joy. I will never know what it feels like to bow my head to strangers and hold out my hand, hoping the other hand will give enough to buy me food. I will never feel that humiliation. I do not know what humiliation is. I do not bow to anyone. My identity and my ego is built up on always getting my way, always having the rescources. I have never been denied life. I have met nothing but pure support. Now I am standing amongst you with my back all straight and my different face, pale and majestic. I have everything. Everything! And still I ask your people for help. And they love me regardless of my pale face, regardless of my origin. They ask no questions. They equalize our fellow existence by holding my hand, the hand of a stranger, embracing me with all they have to give, warm, smiling, loving, welcoming. Not one judging word. Just love, solely for being a fellow creature. They look at me with that wisdom in their eyes, that wisdom my world has forgotten, that we are all on this planet, trying our best. And I cried, knowing we are so different, but still the same. We all go on every day, meeting people, and we think; please smile, please be nice to me, please protect me, please admire me, please love me. 
I guess a big part of my journey stops here, with you. You taught me not to look for harmony. Harmony is not meant for me. And then the most revolutionary happening in my mind occured; I finally realized - All the evil in me derives from myself. I am going to do absolutely anything to believe this. Every day I will tell myself the contrary of what they tell me; good things is going to happen to people. There will be something good in this world for us. All the dark creatures surrounding me, derives from my mind. All of them, all of it. All my nights spend in hell, their constant attempts to make me bend over and surrender in their arms, the way they mesmerize me at night when Im asleep, the way they lurk in the corner of my eye when Im awake, the way they laugh when people do bad things to me, the way they tell me something terribly terribly awful is going to happen to me, the way they walk around in my house making noises, the way they shake my bedroom door, screaming that they know where I am, the way they tell me I can never hide, the way they tell me I am going to be one of them, the way they touch my head, softly, so I turn around in my own livingroom, and see nothing but own skinny reflection in the window, the way they whisper when I run in the woods "dead anja dead anja dead anja", the way they tell me I am shit without them and that all my friends would want me dead, the way they hold my head up against the mirror, forcing me to watch the darkness flowing from my eyes, from my nose, from my mouth, proving to me that the greatest source of evil in this world is me. This is my mind. Never again will I beleive that hell is around the corner for me. Never again will I believe that they are anything but my own thoughts. It is scary to contain that much evil. But I will seek happiness. And with happiness comes sorrow and pain. I have to accept evil. And choose my path in the opposite direction. This is reality. This is what I can do. I will not deny who I am, but neither will I deny myself of becoming what I can become. Good actions attracts positivity, compounding themselves, increasing over and over again, and creates the true beauty in our lives. You showed me this by giving me your unconditional support. You looked right through a blur of hatred and evil, and told me that I never have to be afraid again, because I have a glowing cloak of light surrounding me. I glow. And everyone standing in my glow will be filled with love. Every evil source approaching me will melt. No one can hurt me any more. We were standing on that mountain, and I was filled with happiness. This is my biggest dream coming true. It is as simple as this. You, a perfect stranger, holding my hand, telling me it is going to be all right. You, a perfect stranger, holding my hand, willing to make big sacrifices to help me. This is my simple dream. You, holding my hand. You saved me. You changed my mind.
So now Im in the water. Now I go play with my new friends. All of my wet clothes will be given away. And the new kids will never know the story. This is my playground now. This is me with dry clothes in liquid. And where every voice is thick and mute. This my freedom of gravity, where no fire can walk with me. Finally both my eyes are open. And then I know its me.

And at the end, you said it Jimpa. I never told you about my dream. Still you said it. You said, now I feel like I can fly. I can't believe you said that. That moment changed everything.

That was my moment. I made it.

All the love in the world for you my friend

Anja

 

 

There's no sensation to compare with this

Suspended animation

A state of bliss

Can't keep my mind from the cirkling sky

Tongue tied and twisted

Just an earthbound misfit

 

I...