KAPITTEL 14 - KINA del 2

Soundtrack: Susanne Sundfoer - The Brothel

Driving with their lights out, they can be anywhere...

Xian

Del 2 av 3 om Kina. 13 av de 16 fortsatte sin tur fra Bei Jing til Xian, Kinas tidligere hovedstad, medium stor kinesisk by med 8 millioner innbyggere. Her fikk vi blant annet se den fantastiske terrakottahæren, og pulverheksa var i høygir, selv på svært lavt koffeininntak.

Denne gjengen med stramme mannfolk ble funnet i byen Xian på søttitallet; 8000 soldater laget i terrakotta, full størrelse, med hester og vogner og hus og gater. All denne galskapen ble satt i gang av keiser Qin, som samla Kina til ett rike 200 år f.Kr. og blir regna som Kinas første keiser. Tusen konkubiner måtte levende følge ham i graven, for ikke å snakke om alle de som mista livet i prosessen med å lage denne hæren. For å sørge for at det ville stryke med en god del folk etter sin død også, beordra han like greit at de skulle fylle igjen hele grava med kvikksølv. Jeg veit ikke hvor mye kvikksølv det kan være snakk om når man skal prøve å begrave en hel by , men noe sier meg at dette ikke akkurat var helsebringende for hverken de som måtte utføre fyllinga, eller de som bodde i ti mils omkrets de neste tusen åra. Det fantes tydeligvis narcissister i gamle dager også.

Mamma hilser ærbødig på den etter hvert så berømte kineseren som for 38 år siden ved en tilfeldighet snubla over forrige århundres største arkeologiske funn. 

Du Kristin, jeg må si jeg syns du ser like fotoshop smashing ut på dette bildet som du gjør på førerkortet ditt. Tror du bare må innse at det er sånn du ser ut gitt;)

Et av mange forsøk på å få litt mer hell og lykke

På bymuren i Xian

Her har vi søster Anja, søster Sanela og søster Frank (legefruen bak til høyre)

Disse markedene i Kina er fulle av kinesiske delikatesser. Jeg fyker rundt og føler meg som Jack i a nightmare before christmas, What's this? What's this? There's colors everywhere! What's this? Selv om det ikke er så særlig Tim Burton svung over omgivelsene. Fasan egg. Hønseføtter.  Skilpaddekaker. Vi har spist både snegler og frosk. Frosken var det veldig mye bein i, så den ble ikke noen favoritt, men sneglene var så gode at de har vi spist flere dager. Hund tror jeg ikke vi har spist, men man veit vel aldri hva man putter i munnen her til lands. Mistenkelig lite hund i gatene er det jo faktisk. 

Snegler og øl, nam nam

Partipolitikken her borte er enkel. Ett parti får holde. De overflødige valgdagene kan man egentlig kutte ut, til og med kineserne vet at disse er hensiktsløse. Det gemene hop roper hurra for at man slipper å ta stilling til mer enn ett alternativ. Og når jeg lurer på hvorfor det er sånn at et reellt valg i Kina ikke lar seg gjennomføre blir jeg opplyst om at det er fordi det er så mange mennesker. Det ville blitt det rene kaos om man skulle kunne velge noe. Veinett, trafikksystem, strøm og kloakk til halvannen milliard er overkommelig, men alt det papiret i de urnene blir vrient. Men hva hvis dere er uenige i det som bestemmes? Ingen problem! Alle er enige! Det er dessuten mye lettere å forholde seg til at noen bestemmer noe for deg. Pluss at man sparer penger på valgkamp. Det er ikke måte på hvor mange fordeler det er ved å slippe og ha demokrati. Det er vanskelig for meg å komme med flere innvendinger. Jeg blir skremt og fascinert på en gang. Skremt av hvor mye et styresett kan manipulere folks tankegang, men egentlig kanskje like skremt av at jeg kommer fra et samfunn der alle er så opptatt av egne rettigheter og hva de er misfornøyd med at man til slutt tror man har det skikkelig stusselig, når det man egentlig driver med er å velte seg i luksus. Og høyresida som jobber hardt med å få folk til å fokusere på hva vi kan kreve, og hva vi kan være misfornøyd med. Vi blir oppfostra til å kreve og forvente. Kinesere blir oppfostra til å innfinne seg og adlyde. Jeg veit ikke hva som er verst. Men det blir enda mer tydelig for meg hvorfor orkanrammede i New Orleans led ytterligere nød i etterdønningene av katastrofen fordi alle plyndra hverandre, mens man i alle asiatiske naturkatastrofer forbløffes over at det samarbeides om å hjelpe hverandre opp av søla, og finne løsninger for alles beste. Vi snakker om at det er universelt at nød får frem kjeltringen i alle, og og at man må ta høyde for dette når man måler hjelpsomhet, men jeg tror at da har man kanskje glemt bort Asia. Når det er sagt, må jeg si at det provoserer meg mektig å høre at kinesere flest mener at man ikke trenger mer enn et parti fordi alle er fornøyd, når mange tibetanske barn ikke engang kan gå på skolen fordi det undervises i kinesisk, noe det ikke bevilges midler til å lære dem.

You cover your eyes, you cover your mouth, you cover your ears. Still you follow my trail. 

Mye handler om penger, i Kina. Det gjør vel det over alt kanskje, men her er det veldig utilslørt og lite skambelagt. Jeg får assosiasjoner til  nyrike nordmenn som er nødt til å snakke om hvor mye båten deres kosta. Alle andre skjønner at dette er kleint, men den som skryter tror han har pakka det godt inn. Bortsett fra at i  Kina har man ingen intensjon om å pakke det inn. Man sier det som det er. Du er mer attraktiv hvis du er rik. Jeg vil ikke gifte meg med deg hvis du ikke har masse penger. Jeg er jente, jenter betaler ikke, gutten skal betale, sånn er regelen. Det kan også virke som om hele landet skriker etter å bli amerikanere. Etter at katastrofen Mao traff Kina prøver de desperat å bli den stormakten de engang var igjen. Men de som trekker i trådene lar ikke hva som helst passere. For å holde innbyggerne i et jerngrep med klokketro på regimet fant man vel ut at det ikke nyttet å male en glorie rundt det store hodet til Mao lengre. Kulturrevolusjonen var vel hakket for drøy til å kunne passere som litt bakgårdsslagsmål. Så da bestemte kinesiske myndigheter seg for å fortelle folket at Mao hadde gjort 30% feil og 70% riktig. Feilene han begikk var enkelt og greit fordi han dessverre ikke hadde så god peiling på økonomi. Pytt pytt, en statsleder kan da ikke kunne alt. Å overbevise folket om Maos "70% må da være bra nok" politikk viste seg å være like enkelt som å programmere en maskin (ikke for at jeg på noen som helst slags måte syntes det høres særlig enkelt ut å programmere en maskin, men jeg lærte på skolen at det var en fin metafor). Fra diverse (kinesiske) hold har jeg nemlig,, jeg tror ordrett, fått samme forklaring forklart. Nå skal du høre det at Mao hadde 70 % rett, og 30 % feil. Historielærerne her til lands har virkelig gjort jobben sin. Jeg har dessuten lykkes i å oppdrive en kinesisk historiebok fra ungdomsskolepensum. Jeg er glad jeg bor i Norge, og det er ikke bare fordi jeg ikke forstår kinesiske tegn.

I'll do it all. I'll do whatever you say. God has left us anyway.

Jeg kan si mye stygt om alt dette her, men de finnes ikke bare negative resultater heller da, den som har mye galt å si om kommunismens prinsipper hadde sikkert ikke hatt så vondt av å ta seg en tur til Kina. Verdens mest befolkningsrike land hevder seg markant i sammenligning med østen forøvrig. Det finnes ikke mange folk her som ikke er i arbeid. Mange steder er det ansatt 4 der det trengs 1. Det er flittige maur over alt. Alle skal få ha jobb.  De vet virkelig å utnytte seg av det høye folketallet som en ressurs. Mange har lite penger, men jeg har ennå ikke sett et eneste slumområde. Her er det fortsatt en viss grad av likhet for alle (selv om det sikkert er i stor endring), og resultatet ser ut til å være et land med betydelig jevnere ressursfordeling enn hele det amerikanske kontinentet, inkludert USA, og jeg vil tro også store deler av verden forøvrig. Og folk sitter ikke på rumpa og håver inn trygd heller.

Det positive med hjernevasken folk har fått er at de iallefall har tro på landet sitt. De er stolte. Jeg sier ikke at jeg støtter innskrenker ytringsfrihet og sensur. Men på en eller annen mate lar jeg meg imponere stort likevel, over hvordan de klarer å ta vare på sin utrolige kultur, og sine 1,3 milliarder mennesker. Det vil si, 1,3 milliarder mennesker, minus minoritetsgruppene. Her er det han - kinesere som gjelder. Den saken kommer vi tilbake til i et senere kapittel, om Tibet.

There are echoes in the garden, is anybody listening?