Kapittel 18 BURMA
Soundtrack; Bruce Springsteen - Born to Run

We've got to get out while we're young. Cause tramps like us, and baby we were born to run!

 

 

Det er vel ingenting som å ta seg ei pipe med girls'a. Burma har forresten bare en type sigaretter i hele landet. Det er vel den typen juntaen liker best da antar jeg. Og ikke den som Aung San Suu Kyi røyker.

 





 

Her er morgentrimmen. Vi dreiv mye med sirkeltrening i Mandalay;)

Dagens antrekk: En sørgelig og sur utvaska rød og hvit slags kjole med den samme svarte buksa under, som nå har pådratt seg tre hull. På beina har jeg nyinnkjøpe slippers, turkise og ganske freshe. Jeg kan tenke meg antrekket til sammen har kosta et par hundrelapper max. Men hvis noen vil kjøpe det av meg, så selger jeg det for 25 kroner, hvis interesse så send meg en mail. Da har jeg råd til tre øl mer før jeg kommer hjem. Nå skal dere få høre litt om reisen til Burma.

Plutselig var vi i Burma. Det kan sikkert være fint å plutselig være et sted, men ironisk nok er Burma et av de stedene man helst ikke vil være plutselig. All den tid Burma er et diktatur, og således krever endel planlegging. Og planlegging er noe som mangler når man plutselig er et sted. For å si det på en annen, og morsommere måte; (har alltid drømt om å bruke dette sitatet, som er fra Withnail and I, en av verdens morsomst filmer, men det har ikke passa seg før nå - heldigvis kan jeg vel egentlig si)

we've gone on holiday by mistake!

Fire kjappe om Burma:

• Å ta ut penger i Burma kan man bare gjøre ett sted, og da mener jeg ett eneste sted i hele landet
• Kredittkort fungerer ikke for noe som helst slags varekjøp, hverken overnatting eller mat, de har rett og slett ikke bankterminaler
• Veksling av valuta foregår ytterst få steder i hovedstaden, og åpningstidene her er noen utvalgte dager i uka mellom 9-11 og 13-15, dersom det klaffer med bankmannens lunsj.
• Dersom det er den minste flekk på pengen din har millitærjuntaen bestemt at den er den verdiløs

For å summere opp; du MÅ ha nystrøkne og plettfrie kontanter for å skaffe kost og losji. Du KAN IKKE få tak i kontanter andre steder i landet enn et reisebyrå i Yangon som heter Exotic.

Som de skarpeste av dere kanskje allerede har gjetta hadde Øystein og Anja ingen ide om dette. Så da stod de i Burma, plutselig, og lurte på hvor lenge de kunne overleve på å sutte på labben. Heldigvis hadde vi flydd til Yangon. Hvilket betød at dette stedet med mulighet for kontantuttak var innen rekkevidde. Jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde gått hvis vi hadde flydd direkte til Bagan eller Mandalay.

4 timer brukte vi på exotic. 10% gebyr måtte vi betale. Etterpå viste det seg at det var flekker på flere av pengene, og selv mikroskopiske flekker gjør pengen verdiløs. Sånn er regelen. Dernest måtte vi veksle pengene vi hadde tatt ut i lokal valuta. Exotic delte nemlig kun ut dollars. Det er så kjekt i Burma, de har to valutaer, dollar og kyat. Og man veit aldri hva det kreves at du betaler med. Ergo må man ha begge. 4 nye timer på å få veksla. For du må ikke tro at alle banker kan veksle. Faktisk kan jeg fortelle at ytterst få banker kan dette, faktisk bare en. Jeg veit ikke hvor mange banker vi var innom før den rette dukka opp. Jeg hadde på følelsen av at de både åpna og stengte flere ganger i løpet av den tida vi virra rundt. Noe har vi dog lært. 6 blocks er ikke 6 kvartaler i Burma. 6 blocks er 6 blokker.

For å få tida til å gå laga jeg noen fine limerick

 

En bondejente fra Grenda

sa til kjærsten sin; kom igjen'a!

til Burma vi drar!

Men da de der var

fikk de kjempeproblemer med spenna!

Så en kardiolog i fra Norge
Måtte selge sjøl på torget

Nei, av hensyn til alle så tror jeg ikke jeg husker mer.

 

Apropo limerick så kom jeg på et fint et som Kjetil Bjørnstad lagde på barneskolen

En skøyteløper fra Ål

hadde forspist seg på erter og kål

Han ble diska tvert

da han slapp en fjert

som varte fra start til mål

Egentllig litt rart at ikke Kjetil gjorde det stort innen poesi.

Ja ja. Neste overraskelse var at det hadde vært et stort jordskjelv i Burma. Hvem skulle trudd. Den som bare hadde lest litt nyheter. Videre fikk vi greie på at dagen etter vår ankomst var helligdag, hvilket betød at alt var stengt. Ingen hotellreservasjon? Da blir det vanskelig. Også klokka som har blitt så mye. Akk ja. Vi så turister med lonely planet, rough guide og store bykart, og måtte le av at der stod vi med et lite krøllete kart vi hadde rivi ut fra reklamebrosjyre på flyplassen, og ante ingenting om den byen vi var i.
Men at Burma var flott, var det ingen tvil om. Og for noen vakre mennesker. Men fy fader for noen tv reklamer de har. Jeg trodde Kina var ille, men dette tar kaka. Uavhengig av hvilket produkt det reklameres for er essensen mye av det samme. En superdolla jente og en hunk av en type som står og gjør seg så sexy som overhodet mulig, mens de peker på en tyggegummi eller en rolex klokke eller en babygrøt eller hva det nå måtte være de får betalt for å peke på, og blafrer med øyevippene og ser betatt på hverandre og peker på babygrøten igjen. Gjerne med litt skiftende bakgrunner, som et fint landskap, en flott leilighet eller et kult utested. Hadde det vært en parodi i torsdag kveld fra Nydalen hadde man sagt at den var altfor overdrevet. Det fine med det, er at hvis Øystein er treig, og jeg blir stående og vente på han (noe som riktignok skjer uhyre sjelden da), så kan jeg peke på klokka og blafre med øyevippene og vrikke på rumpa og da ler han og tror jeg leker burmesisk reklame, også skynder han seg uten å bli stressa.

 



Jeg får en kjapp innføring i Terravadha buddhisme i tempelet i Yangon (Terravadhabuddhister er hovedsaklig i Burma, Thailand, Kambodsja, Laos og Sri lanka, mens Mahayana buddhister er hovedsaklig i Tibet og Kina,og Nepal).

Jeg hadde kledd meg for å matche denna båten



Det ble vel i utgangspunkitet sagt at man ikke skulle kose så fælt med sånne gatekatter. Kardiologen syntes det er særdeles ureinslig å så mye som ta på de små søte pusene. Jeg har prøvd å være forsiktig, men har nå bestemt meg for at dette koster meg for mye selvdidiplin, så nå gir jeg bare blanke blaffen i kattebakteriene. Nå kryster jeg dem opp i ansiktet og nusser og susser på dem. Litt som når man slanker seg og plutselig sprekker og tar en sjokoladebit, så bare stapper man i seg hele plata. Det er herlig, og ikke angrer jeg heller.

 Hvem kan si nei til den fyren her?
 



På Mandalay Hill, som er en av Burmas store attraksjoner

 

Litt kontraster mellom lokalbefolkningens byggverk og de religiøse byggverkene (ser gullpagoden bak)

Siden vi hadde planlagt så dårlig prøvde Øystein å kompensere med en god ide. Han ville på båttur. Vi bestemte oss derfor for å ta båten til Bagan. Dette syntes begge var en brillefin ide, og ble så oppskjørtet over initiativet at vi ikke gjorde noe mer research hva båten angikk. Øystein gikk fornøyd rundt og sa at han skulle ta med jenta si på "Malikha 3", som var en svane av en båt, der vi skulle sitte under en solparasoll og se på det spektakulære landskapet og kose oss med et glass vin og en deilig middag. Kvelden før båtturen blei sein, og vi sov ikke så mye, men det gjorde ingenting sa Øystein,  jeg kunne nemlig bare ta meg en lur på båten, fikk jeg forklart, for det var sikkert store myke stoler til å lene bakover.

Fakta om "Malikha 3":
Det er ikke sitteplass til alle

Turen tar ti timer

Det er ingen mat på båten

Cola og whisky er det eneste drikkelige å få kjøpt

Det lukter ikke godt på båten

Doen på båten er ikke så fin

Det er begrensa med overbyggget tak, så hvis det regner blir du våt

Det regna hele veien. Vi fikk ikke sitteplass under tak. Vi hadde ikke med noe å spise.



De første timene prøvde vi å holde koken utendørs, men til slutt var vi så våte at vi måtte stå under tak. Også jeg som var døden nær av trøtthet. Som dere kanskje veit, så er det ingen som det gjør så vondt for å stå opp om morran som meg. Og når man har vært så uheldig og stått opp, og i tillegg ikke får lagt seg igjen, da er gode råd dyre.



Heldigvis hadde kapteinen det ganske tørt inne på gulvet sitt. 



Og etter luren fikk jeg til og med lest litt, og prøvde å glemme hvor sulten jeg var.

Men båtturen var verdt bryderiet da vi kom til Bagan. Bagan var burmesernes hovedstad en gang i tiden, men sin storhetstid på 1100 - 1300 tallet, da det ble bygget 10 000 pagoder og templer for å hedre Buddha (og kongen selv såklart). 2200 av dem står i dag, og en sykkeltur i området var fantastisk flott.

 

 

 

De to søte tullene her som vi støtte på bak en busk, bodde rett ved, og hadde nøkler til et av de mest avsidesliggende templene, og de tok oss med på tur i mørket inni tempelet. Jeg leika at vi var på spøkelsesjakt, og hu minste blei litt redd tror jeg, og hu blei ikke noe mindre redd da jeg hylte fordi jeg fikk en flaggermus rett i puppene. Ikke så lett å berolige noen heller, når man ikke snakker samme språket, men jeg holdt henne i handa hvertfall. Vi får håpe hun ikke fikk sjelelige sår.

 

 Oh, some day girl I dont know when, we're gonna get to that place where we really wanna go, and we'll walk in the sun. But till then, tramps like us, and baby we were born to run!

 

 

 

Øystein har kjøp et cd med musikk som han syntes er kjempefin. Det er et instrument som høres ut som munnharpe, bare at enda styggere. Denne finfine musikalse perlen spiller han titt og ofte på pc'en sin. For at det ikke skal bryte ut borgerkrig har jeg rota fram fra sekken min noen nesten usynlige ørepropper. Når jeg ser han beveger på munnen og ser på meg så smiler jeg og nikker og sier ja og ha og sånn. Og smiler enda litt mer. Da smiler han tilbake og ser fornøyd ut. Jeg blir ganske lattermild av å ha de øreproppene inni øra i all hemmelighet, så innimellom så ler jeg litt, og da tror han at han har vært morsom, også ler han også. Dette kan anbefales altså.

 

On the road again. Tenkte jeg måtte ha med et bilde jeg føler er ganske beskrivende for mye av reisa. Her sitter vi og venter tre kvarter på en ny taxi for å spare 20 kroner, som vi dessuten ikke sparte engang. Man blir rar av å være på tur;)

 

Vi dro innom Bangkok for tredje gang, og videre til Kambodja. Nytt kapittel om Kambodsja om anslagsvis noen dager.

 

Store forandringer i turplanene. Det blir ingen Tahiti tur, men vi deler opp i flere små kapitler. New Zealand med fjelltur og fiske er ny plan, håper jeg får lurt med Øystein på det;) Deretter Indonesia, Malaysia og så reiser jeg tilbake til Tibet. Vi gleder oss villt til å komme til New Zealand. Da skal jeg legge meg ned i gresset og lese en bok. Og jeg har bestemt meg for at temperaturen skal være mye bedre enn den er i Kambodja. Altså kaldere. Marianne, kom gjerne med New Zealand tips for de som vil ha naturopplevelser:)

 

STOR KLEM TIL ALLE FRA SØSTER LIA <3

KAPITTEL 17 - THAILAND

Soundtrack: Moby - Porcelain

 

Dagens antrekk; en rødbrun Buddhakjole som er nyinnkjøpt, og gjett hva, jeg har kasta den svarte kjolen med den revna i som jeg hadde sydd igjen. Det satt ganske langt inne, men nå ligger den altså i en søpplebøtte på 7 eleven i Bangkok. Jeg gikk etterpå og funderte litt på om også andre mennesker føler et visst vedmod når de kvitter seg med plagg de har hatt lenge. Jeg har kommer frem til at jeg tror de gjør det. Og det forklarer mye av de klærne som fortsatt henger i klesskapet til Øystein. Blant annet en herlig batikk kreajson med skjorte og tilhørende matchende knebukse fra en av Indiska's 80 talls kolleksjoner.
Jeg møtte igjen min kjære i Bangkok, og det var et gledelig gjensyn. Enda gledeligere ble det da han dro opp av sekken sin de to viktigste matvarene i mitt norske kosthold. Nemlig 1. en pakke salami og 2. en pakke gulost. Siden mamma ikke var der, var det lov å maule, noe jeg gjorde, og det var det beste jeg har smakt i hele mitt liv. Jeg veit at jeg ikke helt sjelden sier at noe er det beste jeg har smakt, men dette var virkelig det beste. Dagen før hadde jeg og Ian vært ute på fin restaurant og spist tallerken med brie, serranoskinke, marinerte oliven, lammecarre, kjøttboller og bruscetta og drikki fin vin. Men da jeg fikk gilde salami i munnen etter 3 måneder med abstinenser var det likevel ingen tvil om  førsteplassen.

Første stasjon var Sawasdee House, veldig kult og billig sted som ligger i en av sidegatene til Khaosan Road

 

 

Ting Bangkok har:
Neonlys
Høy tut på bilen
100 taxier per turist
Tuk tuk
Housemusikk
Chillmusikk (same same, but diffelent)
Mennesker som klarer å rope høyt
Solbrente backpackere som drikker øl og pruter på en krone
Brune backpackere som drikker øl og pruter på en femtiøre
Hvitløk
Noe som må være et litt dårlig fungerende kloakksystem
Løshunder
Tiggere
Eksos
Svettelukt
Pad thai
Fritterte Biller
Gatekjøkken i ordets bokstavelige forstand
Røkelse
Den litt overmodne moten batikk
Mennesker med bare ett øye
Mennesker med bare ett bein
Mennesker med ingen øyne eller bein
Ganja
Urinstank
Muligheten til å kjøpe førerkort
Thaimassasje
Ping pong show
En god del slitne bilder av kongen, eller hunden til kongen (som jeg har skjønt at du ikke skal tulle med)


Jeg føler egentlig litt at jeg er på Fatboy Slim konsert når jeg kommer til Bangkok, jeg tror jeg skal like det, men når jeg kommer dit er det egentlig bare et jævla bråk. (visse forskjeller mellom Fatboy og Khao San er det jo forresten, jeg slapp blant annet å legge meg ned i en sølepytt og spille død for at røde kors skulle gi meg litt vann, forresten synd jeg ikke hadde med meg Kenneth den gangen, som klarer å si "jeg er TØRST!"på en sånn måte at folk kommer løpende med vann i ren overlevelsesmodus).


Noe Bangkok ikke har:
Ting som ikke er same same
Frisk luft
Trafikkvett
Tumleplass
Badeplass
Salami




Etter 5 uker i den diktaturiske folkerepublikken Kina var det fint å få blogga litt igjen

 

Banana pancake med sjokolade på Khaosan:)

 

Videre gikk ferden til Ko Phayam. (for ordens skyld; dette må ikke forveksles med Ko Paghnan full moon party island ). Vi blei kjørt til flyplassen av en asiatisk Burt Reynolds som var så opptatt av å høre på it never rains in California og knipse sigaretter ut av softpacken sin at han kjørte oss til feil flyplass. Godt kjæresten min heter Øystein Meen og liker å være ute i god tid;) (hvis noen fra legestanden på KS leser dette nå så ler de godt). (bare så dere veit så er dette humor på høyt nivå). 

 

Jame

Nydelig resort med stranda rett ut

På Ko Phayam møtte vi min gamle venninne Jame, som jobber på en resort der, og vi har hatt en super uke sammen med henne. Ko Phayam er det flotteste stedet i Thailand spør du meg. Det er ni år siden jeg var her, og jeg er veldig positivt overraska over hvor lite som har forandra seg. Phayam har beholdt sin atmosfære. Det er fortsatt bare strøm noen timer hver dag, og dette gjør at øya ikke har hoteller, fordi det ikke er gjennomførbart med air con og svømmebasseng. Gatene er en halvmeter breie, og det som er av motortrafikk er en og annen moped. Det finnes nå et par små mini marts på øya der du kan kjøpe shampo og nudler, pluss at det har kommet endel flere resorter langs stranda. Jeg liker jo best når ting ikke blir altfor utbygd, men en oppgradering de har gjort som utvilsomt har positivt fortegn, er at de har fått vin på menyen;) Kort oppsummert har uka gått noe sånt som dette: vi har liggi på stranda og lest, slappa av med hver vår smoothie i skyggen, drikki kokosnøttmelk i hengekøya, skravla med Jame, rusla hånd i hånd på ettermiddagstur, dusja under verdens vakreste stjernehimmel, drikki hvitvin og sett på solnedgangen og tatt nattbad i glitrende morild.

Øystein utafor hytta vår. Rett før hengekøya rett og slett fallt ned. Jeg så for meg at tida jeg skulle trille ham i rullestol blei fremskynda med noen år, men det gikk heldigvis bra.

I mangel på Mariekjeks har han funnet seg noen cashewnøtter (noen betyr 3 kg)

Trist avskjed med Jame:( Hvem veit hvor lenge det kan bli til neste gang. Don't leave me here alone again Anja sa hun, men hva kunne jeg gjøre :(

 





 

 



Herregud det kommer en MacGyver film igjen! Gjett om jeg gleder meg. Hvor mye har du i MacGyverkassa Kristin? Den skal vi se sammen! Takk for linken Espen!:):)

 

STOR KLEM TIL ALLE SAMMEN!

Line Brynhildsvold Bolstad, din mailadresse er ønsket!:)

KAPITTEL 16 - I GOT SHANGHAIED

Soundtrack; Wu Tang Clan - (good thing we brought) the Glock

Det har vært halvannen uke i Shanghai etter Tibet opplevelsen, og det har vært helt supert å være hos Ian og komme til hektene igjen. Ian er en utrolig person, både veldig useriøs og morsom, og veldig reflektert og god å snakke med. Han gjør seg så mange tanker om mennesker og lykke og hvordan man kan få det bedre med seg sjøl. Han er så intelligent, og har så mye å komme med. Det var det perfekte stedet å komme til etter Tibet, hvor jeg både kunne fortelle om alt til en som forstod, og være "vanlig" igjen og bare ha det morsomt. Dagene har gått med til lesing, skravling, vin, meditasjon, skriving, trening og ellers sosialisering og uteliv. Til tross for at storbylivet i Shanghai ikke er noe for meg i lengden, blir dette terningkast 6. Og endelig noen jeg kan digge hip hop sammen med! Vi har sett på Blockparty og dansa rundt etter Cypress Hill og Rage against the Machine.

PS. Marie, hvis du leser, vi har ledd ganske godt av at på fhs ville Ian bare ligge med jenter og røyke hasj, og en dag gikk du bort til han og sa "Ian, du er ikke særlig intellektuell". Herregud han var jo sur i månedsvis og  på nattbordet hans nå ligger en bok som faren hans har skrevet om globaliseringens innvirkning på økonomien i Japan vs USA og Sverige, og den er signert på førstesida med "for my son, Ian the intellectual", hvor ironisk er det.

Forresten, Carina, Marie og Hilde, nå er det snart på tide med en jentekveld igjen. Ian og jeg har snakka masse om fhs og ledd vårs ihjel, og jeg har savna dere! Jeg fant fram noen gamle lister da jeg skulle lage kort til Marie i sommer, og gjett hvem jeg hadde på førsteplass på første lista. Petter. Jeg sier ikke mer. Jeg har forresten lært Øystein hvordan man sier "Herregud" på ekte oppgitt Carina-vis, med nedovermunn og selvfølgelig på upassende steder, og med såpass høy hviskestemme at den som ikke skal høre det helt sikkert kan høre det. Håper du fortsatt praktiserer det Carina, det er en ganske effektiv metode for å få folk til å skjønne at man ikke er imponert over dem på.

Ian, Simon og jeg

Halloweenfesten var det mye snakk om på forhånd. Dette var årets happening fikk jeg inntrykk av. Lørdagen kom, og vi kledde oss opp i kostymene våre, og la i vei med hver vår øl. Første festen var et stort utested som de hadde leid, som ei kinesisk venninne av Ian, Zue, arrangerte. Zue møtte oss i døra, utkledd som en mumie, og da snakker jeg ikke om en sånn mumie av dopapir som Eirik og jeg kledde oss ut som på fhs, jeg snakker om den type mumie som bare har en strimmel med gassbind over brystvortene, og to strimler rundt rumpa, og forøvrig er naken. En sånn mumie var det hun hadde kledd seg ut som. Sånne mumier skriker tydeligvis veldig høyt og veldig mye, og de liker ikke så godt vestlige jenter som blander seg inn i kinesiske fester. Etter en stund skulle vi på fest nummer to, som var den store festen. Det var mange som hadde tenkt seg dit, og jeg holdt meg fast så godt jeg kunne i gorillaen, mens jeg nesten blei gjort kål på av en nonne og en kvinnelig Robin Hood med et skjørt som var kortere enn kortest, som prøvde å skjære meg av fra gorillaen så jeg skulle forsvinne i mengden. Ian måtte nesten bære meg inn i taxien.  De var ikke så glad i vestlige jenter de heller, særlig ikke hvis de var på besøk hos Ian tror jeg. Men vi kom oss til neste fest, et megavarehus fullt av folk. Og med housemusikk. De som kjenner meg godt veit at jeg ikke er mest glad i housemusikk. Da greier selv ikke jeg å svinge meg i valsen. Jeg veit det stammer fra hip hip, men jeg syns ikke det er noe argument. Bæsj stammer også fra noe bra, nemlig mat. Og jeg har i grunnen alltid lurt på hvem de folka som digger de festene der er. Nå har jeg finni det ut. Jeg stod og svaia litt i knea og vrikka litt urytmisk på rumpa i tre timer og tenkte at dette var tidenes flopp, og at Ian sikkert var dritskuffa. Og i taxien hjem ville jeg ikke si noe fra eller til om saken, så han skulle slippe å føle seg ille til  mote for å ha gleda seg så fælt til en dritkjip fest. Men han tok ordet sjøl, that shit was crazy dude, man that party blew the roof right off, that was ill nah nah, I cant believe how cool that party was, arent you excited too?
Ian, hvis du skjønner norsken så beklager jeg, jeg er uansett glad at du hadde en bra kveld;)

It's a blockparty, Niggaz just bust shots

We aint slaves we just rich renegades thats paid, born in the ghetto yo!



We in the spot where the money's marked NARCs just jump through the window yo!

Ian ropte svenske rap tekster til drosjesjåføren og jeg lo meg i hjel i baksetet

 

Jeg var vitne til en interressant samtale mellom Ian og en kamerat dagen derpå. Der de diskuterte hvordan skandinaver fester. Denne kameraten hadde endel svenske venner, og Ian har jo en hel del norske bekjentskaper. Nordmenn og svenskers form for festing var tydeligvis noe de begge lot seg engasjere av. Jeg lot være å bryte inn i samtalen, og de fortalte ivrig i vei om at de hadde hørt om skandinaviske fester der gutta tok av seg på overkroppen og spilte luftgitar, og at den som sovna blei tegna på med sprittusj og sånn. Dette var virkelig sensasjonelle saker. Og hva enda rarere var, dagen etter bare lo de av det. Jeg lot dem forstå at jeg kanskje ikke var like rystet som dem. Men lot være å utdype noe mer. I mitt stille sinn tenkte jeg på den gangen jeg og Elin Hvambsal reiv opp en hel palmedekorasjon på Tjøme hotell klokka sju på morran fordi vi ville kamuflere oss for den sinte hotelldama som av nesten ukjent årsak løp ropende etter oss. Eller den gangen Trude ville underholde Skavangertun sykehjem, og hoppa rundt og gjøgla blant rullestolene iført en teipbleie fyllt med appelsinjuice og en dum hatt, mens Geir spilte på fløyte. Eller den gangen jeg syntes de hadde så skammelige høye priser på et utested at jeg henta meg en treliter fra baren og delte ut gratis paåyll av vin til alle, særlig meg sjøl. Eller den gangen jeg spurte alle ansatte på Bolkesjø hotell om de ville tisse i bagen min for en femtilapp. Og etterpå kasta en fem kilos gammalost i bakhodet på Kjetil. Dette var tydeligvis ikke noe de hadde for vane i USA. Jeg følte meg fremmedkulturell.
 

På engelsk sier man mye "like" og "you know" som de fleste sikkert har lagt merke til. It's like, you never like, really, you know, like, you never like, really get to say like, you know, what you wanna say you know. Haha, men på kinesisk sier de niigaa. Dette er direkte oversatt "den derre". Ofte sier de niigaa niigaa. Som jeg da regner med betyr den derre derre. Haha. En setning kan gå som dette "niigaa oå ta ming zu zhu niigaa niigaa liåo niigaa tsao cha hao". Jeg skal ta den derre bussen fra den derre derre stasjonen for jeg skal til den derre byen. Såpass ofte brukes dette, at en utlending som meg ikke brukte lange tida på å snappe opp det derre derre ordet. Og jeg var ikke den første utlendingen som hadde bitt meg merke i dette. Ian hadde en kamerat på besøk i sommer. En mørkhudet kamerat. Som ikke syntes Kina var noe hyggelig land å komme til. What the fuck is wrong with this country? Is this some sort of indoctrinated rascism or what, this is like Georgia in the 50's man, nigga this and nigga that, a nigga cant even eat his food without people calling him nigga. Jeg trudde jeg skulle sånn derre derre le meg ihjel.

Kinesere i Shanghai er utrolig kompetitive. Følgelig hater de at man tar bilder av områder av byen som ikke er helt shipshape. For eksempel hutonglignende strøk med middelklassehjem og løshunder. You should seriously reconsider what you take pictures of dude, this is not shanghai, this is just old buildings, you should go and take pictures of pudong and the pearl, Im not joking, you should seriously not take pictures of this. Og forrige uke hørte jeg om en skikkelig disput mellom den amerikanske ambassaden i Bei Jing og kinesiske myndigheter, da USA hadde satt opp et instrument på taket av ambassadebygningen for å måle forurensningsindeksen. Hva? Har dere satt opp en måler for å se hvor forurensa hovedstaden vår er?? Sjikane. Dette kan vi ikke la passere (lufta i Bei Jing er da unektelig ganske frisk og fin).  Det er interessant å tilbringe tid i et land der de har en så absurd måte  å forholde seg til realiteten på. Et annet eksempel er tidssonesituasjonen, en situasjon som land som strekker seg på tvers av mange tidssoner nødvendigvis kommer i. De fleste løser det på den måten at man av hensyn til at menneskets døgnrytme unektelig påvirkes av eksponering for lys, tar utgangspunkt i hvor sola faktisk står på himmelen, og forholder seg til Greenwich mean time. I Russland og USA fungerer dette fint. Men Kina har en bedre ide. La oss stå sammen som ett land, og ha samme tidssone fra Tibet til Shanghai! Denne brillefine ideen betyr at jeg og Ian må sove med hver vår maske, da sola står opp i tretida om natta. Klokka 17 er det helt mørkt. 

Jeg møtte en skikkelig festlig type i Shanghai. Hans nummer en lidenskap var å bruke hale. Dette syntes han var et stilig tilbehør som gikk til både dressbukse og jeans. En hale rett og slett altså, med pels på. Jeg følte meg skikkelig bonde i byen, her kommer Kongsberg-jenta til en av verdens største byer, men ville jo såklart gjerne gi inntrykk av å være verdensvant. Hale ja, bevares, utrolig stilig, personlig foretrekker jeg de med litt smal design. Ja de er kjempepopulære i Kongsberg. Og trur du ikke han møtte ei jente som syntes det var fint. Kinesisk såklart (kanskje han tjente mye). Man skulle kanskje tro at når man møter noen som liker deg til tross for halen din så må du bare slå til på den, men han ville av alle merkelige ting ikke være sammen med henne fordi hun var for byjente, mens han, med halen, var bondegutt (litt rart egentlig). Jeg spurte ikke mer om dette, men det var rett før jeg trodde han skulle ta en Kristi, og si "forelska, hah, nei me hadde no krøtter me".

Ian har laga lister over ting vi skal gjøre. Jeg har fryda meg over dette, spesielt siden det har vært så mye morsomt på listene. En av dagene tok vi med oss tegneblokk og fettstifter og var ute og tegna. Det er sånn som vi holder på med Kjetil, bare at Ian ikke har lagt inn en times frileik her og der. En ting er hvertfall helt sikkert. På neste lista jeg og Kjetil skal lage, skal det stå sykkeltur i Rollag, og inkludert i dette programmet skal det være et besøk til en lokal bonde for å se hva han holder på med på fritida. Jeg veit du gleder deg nå Kjetil;) Og mens vi først snakker om Kjetil, jeg er ganske skuffa for at omtrent ingen av mine kamerater gir så mye som et pip fra seg. Hva er det med gutter? Jeg måtte ringe Kjetil her om dagen, for å høre om han levde. Det samme gjelder Øyvind, og resten av bålbrennarlauget. Skam dere.

Tusen takk for alle kommentarer og mailer nok en gang(jenter er jo flinke)! Jeg er så glad jeg har dere alle sammen. GRATULERER TIL LINE OG MORTEN! :):):) (egentlig litt glad det ikke var deg Brynhildsvold, men siden du savner oss sånn, så har jeg et forslag. Begynn å jobbe hos oss igjen!) Hvordan trur du forresten det skal bli med middagslurene nå Morten?;)

Til slutt en hilsen til Mirela, den beste sjefen i verden, som har latt meg dra på denne turen. Veit ikke om hun leser bloggen min, men kanskje noen kan overbringe beskjeden.

LOVE fra Anja

 

TIBET
 

Velkommen til verdens vakreste land

Soundtrack ; Pink Floyd - Learning to Fly (for de som ikke vet det, verdens aller aller beste sang)

 

Into a distance, a ribbon of black. Stretched to the point of no turning back.

 

 

 

Jeg reiste på turen min jorda rundt, som mange veit, nettopp for å komme til Tibet. Jeg hadde en drøm om å finne et samfunn som ikke er basert på penger og makt, men på nestekjærlighet. Hva fant jeg? Tibet er ikke et samfunn i utvikling. Tibet er på stedet hvil. Her holdes flere tusen år gamle tradisjoner i hevd hver dag. Dette landet bærer med seg noe unikt. Utvikling er det den vestlige verden setter høyest. Alt for høyt spør du meg. Utvikling har blitt så viktig for oss at vi glemmer at kilden til liv er den jorda vi trår på. Jeg følte meg kanskje fremmed i Tibet da jeg først kom, men jeg føler meg jammen fremmed i det samfunnet jeg kommer fra også. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg må ta den facebookdiskusjonen, eller forklare hvorfor jeg ikke ser på tv, eller hvorfor jeg ikke brukte hodet mitt på noe bedre enn å bli sykepleier. Jeg føler meg mange ganger deprimert over at verden hjemme er så konkurranseinnstilt. Her er det ikke konkurranse. Her er det fredelig. Her lærer man ikke barna sine om hvordan man skal hevde seg i et samfunn, man lærer dem at man skal ta vare på naturen, dyra og menneskene. Her handler det ikke om penger. Det handler om omsorg. Buddhisme kan være så mangt. Men etter at jeg ble buddhist følte jeg ikke at jeg gikk på akkord med min egen religion. Dette er en livsfilosofi. Og det handler ikke nødvendigvis om å tro på noe overnaturlig. Det handler om å tro på at mennesket har en iboende kraft til å være snill. Og at det er ved hjelp av denne kraften at vi kan finne meningen med tilværelsen.

 

A flight of fancy on a wing swept field. Standing alone. My senses reeled.

Solcelleoppvarmet tevann:) (det som ser ut som en parabol)

 

Tibetanerne beviser daglig at denne filosofien fungerer. Mitt besøk var ikke noe unntak. Jeg spurte om de gjorde djevelutdrivelse. Noe de gjorde. Lett skulle det ikke bli. Men at de ville hjelpe meg, det var helt sikkert. Og de satte i sving et sirkus jeg bare ikke kan forklare, for min mentale helbred.

 

 

 

 

A fatal attraction is holding me fast, how can I escape this irresistible grasp?

 

Galskapen starta på en fjelltopp, der jeg ble ført fram for den øverste Lamaen i Øst Tibet. Folket kasta seg til jorda. Jimpa var overveldet og veldig nervøs (noe som ikke gjorde meg mindre nervøs). Lama velsignet meg til tibetansk kvinnesang, kastet noen slags trekasser rundt meg og hang en skinnfille rundt halsen min. Jeg ble ikledd et hvitt sjal og spiste (spiste altså ja) en papirrull med tibetanske bønnevers. Alt var så høytidelig. Det er dette tibetanerne tror på. Mamma gråt, og jeg var veldig forvirra.

 

 

 

Her inne fortsatte galskapen. Her ble jeg slått til buddhist og lært opp i tibetansk bønn. Her fikk jeg psykologsamtale og åndelig støtte fra Master. Dette tempelet skal utføre daglig bønnesermoni for meg i et år. Og hvis noen tror det kosta meg så mye som et øre, så er det feil. Jeg fikk forøvrig gratis mat og drikke under oppholdet, og noen smykker.

 

 

 

Så skjedde det største og rareste av alt. Lamaene bestemte seg for å slå meg til prinsesse av Tibet. Høytideligheten fant sted i dette klosteret, der det ble avholdt en stor sermoni. Det flaue var at jeg nesten kom for seint (hvilket var ganske ille, da dette var helt esktraordinært og dødshøytidelig). Jeg og Jimpa løp så fort som jeg sjelden har løpt, og hoppa nedover fjellskrenter. Bak teppet i klosteret ble det børstet støv av meg, og jeg ble ikledd kappe og ført frem til Lama. Her satt jeg i mange iskalde timer i skredderstilling på en trone sammen med ham. Jeg ble utropt til prinsesse av Tibet, og fikk et nytt navn. Didjy Dolma. Jeg kan nå komme og gå som jeg vil i alle templer i Tibet, og overalt kan jeg få spise, drikke og sove. Helst vil de at jeg skal komme og bo der to måneder hver sommer. Jeg fikk en gul kappe, og ble alene med Lama og en oversetter. Og på podiet i det mørklagte tempelet, bare i lyset av flakkende yaksmørlamper, ble jeg innviet i landets hemmeligheter. Jeg satt med hjertet i halsen hele tida, og var livredd for at lama skulle høre meg i stoffet etterpå for å se hvor mye jeg hadde fått med meg, noe som heldigvis ikke skjedde. Da seansen var over fikk jeg bøker og smykker. Jeg var så bekymra for mamma. Mamma stakkar, som hadde blitt satt igjen i en landsby en halvtime unna monastriet. Nå var det helt mørkt ute, og iskaldt, sånn ullundertøykaldt, og jeg hadde ikke akkurat kunnet sende sms'er under sermonien, turte knapt å trekke pusten, enda mindre å snu på hodet. Da vi kom fram til landsbyen en halvtime unna, satt mamma og hutra foran en grue hos en tibetansk familie. Dagen hennes hadde gått med til å følge konene der med deres daglige gjøremål. Og de snakker selvsagt bare tibetansk. Så mens jeg hadde sitti på en trone en halvtime unna og ropt oomaahooong, banzlgørebamazada hooong, så hadde mamma hjulpet til med å skifte på senger og dratt i bønnehjul sammen med de tibetanske konene. Vi holdt på å le vårs ihjel av dette. Når hun måtte på do hadde hun mått satt seg på huk og laga tisselyd for at de skulle skjønne hva hun mente. Noe de sikkert syntes var litt rart, for do har de jo ikke, så tisse kan man da vel gjøre der det passer hver og en best.

 

En kald dag for Askepott

 

Etterpå bød de på middag, fantastisk koselige mennesker

 

Vi har brukt mye tid på landsbygda. Alt i landsbyene er 100% annerledes enn hjemme, sånn hvis man ser bortifra at menneskene har øyne og munn og går på to bein og sånn. Det finnes ikke butikker. De har ikke do. Kaldt vann er det bare å glemme, det eneste du kan drikke her er te eller varmt vann, og en sjelden gang litt brennvin. Det finnes ikke dusj. Dagens viktigste gjøremål er å passe dyra og gjøre religiøse ritualer sammen med de andre. Den mest avslappende stolen de har er en krakk, ellers er gulvet greit. Madrassen i senga er ei gulvrye. De går med ullkjoler og skaut. De aner ikke hvem britney spears og eminem er. Tv og radio har de ikke. Den musikken de har er deres egen sang. De vasker klærne i elva. De vasker håret i elva. På ettermiddagen spiller de kort. Yak, sau, esler og høner traver rundt i jordgatene. Når de slakter en yak henger de litt av håret opp på veggen for å vise at de var glad i dyret. De dreper ikke fluer. De produserer nesten ikke søppel. De kaster ikke mat. De lærer barna sine vers om at de må være snille mot naturen, og mot alle levende vesen. Alt er så fredelig. Fjellene er utrolig vakre. Lufta er helt rein og frisk og kald. Sola steiker. Jeg ligger på de varme steinhellene foran tempelet sammen med pus, og hører munkene synge. Alle smiler. Jeg har det så bra.

 

A soul in tension, learning to fly. Condition grounded, but determined to try.

 

 

 

 

 

 

Kvinnelig buddhist som gjøre bønnegang ved å legge seg ned, reise seg og legge seg ned igjen tre skritt bortenfor. Mange mil kan de holde på sånn. Noen helt til Lhasa. Det tar 5 år.
 

Menneskene her kjenner ikke til vår kultur. De lever adskilt, på en måte jeg ikke hadde regna med at folk i denne globaliserte verden gjorde lengre. Det var befriende, samtidig som man fikk føle på kroppen hva ordet eksotisk egentlig innebærer. En ting er det praktiske, du må tisse i åkeren fordi det ikke finnes do, og du må drikke te når du er tørst for det finnes ikke kaldt vann. Det kan jeg forholde meg til. Det som gir meg psykosefølelsen er at selve forankringen i samfunnet her er religiøs. Ikke noe negativt om det. Tvert i mot. Men det er overveldende fremmed, når alle rundt deg nikker og smiler at "ja, du må sitte på gulvet og vugge og si tibetanske rim, da blir du kvitt de onde åndene". Alle tror på dette. ALLE.Samfunnet er bygget opp rundt klosterene. Munkene har uhyre høy respekt i dette samfunnet. De er fredelige og kloke. De snakker om kjærlighet. De snakker aldri om politikk. Likevel føler Kina dem som en så stor trussel at de fengsler dem. Den yngste fengselsinsatte i Kina er en tibetansk munk som var 11 år da de fengslet han. Det sier mye om Kina, når verdens mest fredelige skapninger setter fyr på seg selv for å signalisere at det blir gjort stor urett mot deres folk. Det dysses ned, som alt annet kineserne ikke liker. Det finnes så mange eksempler, det er helt forferdelig. Tibetanere får ikke jobb fordi de er tibetanere. De får ikke pass. De må betale mer for skolegang. De dør uten å få operasjoner. De blir nektet å være et land. Og det er mange ting som er urettferdig i verden. Men det gjør det ikke mindre ille for dem det gjelder. Det blir gjort stor urett mot det tibetanske folket.

 

 

 

 

 

 

 

Lunsj med munkene, nuddelsuppe, boller og nøtter

 

Jimpa og Paku gjør offerbrann

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På besøk på en skole som er startet opp av en ildsjel på frivillig basis, her kan tibetanske barn mellom 4 og 7 få muligheten til å lære kinesisk, sånn at de kan gå på vanlig skole etterpå (hvis de har råd). Dersom man ikke lærer dem kinesisk har de ingen sjanse til å få skolegang, da kinesiske myndigheter ikke tillater at det snakkes noe tibetansk i skolen, selv ikke når barna bare er 7. Foreldra må lære dem det. Men alle veit at bønder i en tibetansk landsby ikke kan kinenisk. Hvorfor skulle de kunne det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Above the planet, on a wing and a prayer. My grubby halo, a vapour trail in the empty air.

 

Frivillig oppstartet kunstakademi for tibetansk ungdom som ikke har råd til å gå på skole

 

Her er badet

 

 

Across the clouds I see my shadow fly. Out of the corner of my watering eye. A dream unthreatened by the morning light.

 

 

Årlig kalking av veggene i klosteret

 

Ikke akkurat høyteknologiske saker

 

Nomadetelt

 

Inni nomadeteltet

 

 

Could blow this soul right through the roof of the night!

 

 

 

 

 

 

 

Når man går i tibetanske kloster opplever man en atmosfære som jeg tror kan bringe inn det religiøse aspektet i selv det mest antireligiøse mennesket i verden. Jeg tror ikke vi kan fri oss helt fra  det gir en særegen følelse hos alle, det å være omgitt av vegger som man veit at for store deler av verdens befolkning blir ansett som hellige. Tro eller ikke tro. Alle veit at ingen veit. Og i møte med en annens sterke tro, blir man alltid konfrontert med dette. Som for eksempel når man går i et tibetansk kloster. Religiøse seremonier og bygg gir dessuten en spesiell atmosfære også i kraft av å være usedvanlig vakkert. Man kan kanskje sammenligne det med følelsen man får når man står på en fjelltopp med tindrende klar utsikt. Det interessante med det, er at følelsen man får er selve motpolen til den narcissistiske delen av mennesket, som setter seg selv i høysetet, og får et kick av å føle seg sterkest, mektigst, best. Tvert i mot opplever man tilfredsstillelse ved å føle seg liten, uten makt, uten ansvar, men med en glede av å være en del av noe større, om så ikke noen Gud så iallefall naturens kretsløp, og en dypere mening i tilværelsen (har dere noen gang tenkt på det språkparadokset at vi bruker dypere mening og høyere mening som synonymer). I en vestlig verden der dyrkningen av individet bare vokser syntes jeg det kan være litt betryggende å tenke på at de fleste mennesker også har behov for å føle seg små av og til.

 

 

<3 <3 <3

 

 

Jimpa og mamma på verdens tak.

 

---



And so my journey in Tibet ends with the initiation of my new life. And I have so many people to thank for that, but it all begins and ends with Jimpa, my hero.

Dear Jimpa

 

This journey made me, like you know, able to explore so many new aspects of my existence. I expected it to be about experiencing different cultures, to observe how people live their lives and to better understand what motivates peoples behaviour, what makes us different, what makes us the same. But I saw myself Jimpa, as you brought me into your amazing country and your people gathered around me, smiling, I saw myself, standing there, taller than you, more expensive clothings, my back was straighter then yours, and I wore the different face. And then the image became so clear, deriving from the compassion in your faces, reinforced by my own wealthy dissipation. I am the white lady. I am the exploitation of your people. I am the consumer. I am the symbol of arrogance and greed in your lifes. I am the source of envy. I engender hatred. I am the one who makes you feel poor. How can I ever understand. I live my life in great harmony and joy. I will never know what it feels like to bow my head to strangers and hold out my hand, hoping the other hand will give enough to buy me food. I will never feel that humiliation. I do not know what humiliation is. I do not bow to anyone. My identity and my ego is built up on always getting my way, always having the rescources. I have never been denied life. I have met nothing but pure support. Now I am standing amongst you with my back all straight and my different face, pale and majestic. I have everything. Everything! And still I ask your people for help. And they love me regardless of my pale face, regardless of my origin. They ask no questions. They equalize our fellow existence by holding my hand, the hand of a stranger, embracing me with all they have to give, warm, smiling, loving, welcoming. Not one judging word. Just love, solely for being a fellow creature. They look at me with that wisdom in their eyes, that wisdom my world has forgotten, that we are all on this planet, trying our best. And I cried, knowing we are so different, but still the same. We all go on every day, meeting people, and we think; please smile, please be nice to me, please protect me, please admire me, please love me. 
I guess a big part of my journey stops here, with you. You taught me not to look for harmony. Harmony is not meant for me. And then the most revolutionary happening in my mind occured; I finally realized - All the evil in me derives from myself. I am going to do absolutely anything to believe this. Every day I will tell myself the contrary of what they tell me; good things is going to happen to people. There will be something good in this world for us. All the dark creatures surrounding me, derives from my mind. All of them, all of it. All my nights spend in hell, their constant attempts to make me bend over and surrender in their arms, the way they mesmerize me at night when Im asleep, the way they lurk in the corner of my eye when Im awake, the way they laugh when people do bad things to me, the way they tell me something terribly terribly awful is going to happen to me, the way they walk around in my house making noises, the way they shake my bedroom door, screaming that they know where I am, the way they tell me I can never hide, the way they tell me I am going to be one of them, the way they touch my head, softly, so I turn around in my own livingroom, and see nothing but own skinny reflection in the window, the way they whisper when I run in the woods "dead anja dead anja dead anja", the way they tell me I am shit without them and that all my friends would want me dead, the way they hold my head up against the mirror, forcing me to watch the darkness flowing from my eyes, from my nose, from my mouth, proving to me that the greatest source of evil in this world is me. This is my mind. Never again will I beleive that hell is around the corner for me. Never again will I believe that they are anything but my own thoughts. It is scary to contain that much evil. But I will seek happiness. And with happiness comes sorrow and pain. I have to accept evil. And choose my path in the opposite direction. This is reality. This is what I can do. I will not deny who I am, but neither will I deny myself of becoming what I can become. Good actions attracts positivity, compounding themselves, increasing over and over again, and creates the true beauty in our lives. You showed me this by giving me your unconditional support. You looked right through a blur of hatred and evil, and told me that I never have to be afraid again, because I have a glowing cloak of light surrounding me. I glow. And everyone standing in my glow will be filled with love. Every evil source approaching me will melt. No one can hurt me any more. We were standing on that mountain, and I was filled with happiness. This is my biggest dream coming true. It is as simple as this. You, a perfect stranger, holding my hand, telling me it is going to be all right. You, a perfect stranger, holding my hand, willing to make big sacrifices to help me. This is my simple dream. You, holding my hand. You saved me. You changed my mind.
So now Im in the water. Now I go play with my new friends. All of my wet clothes will be given away. And the new kids will never know the story. This is my playground now. This is me with dry clothes in liquid. And where every voice is thick and mute. This my freedom of gravity, where no fire can walk with me. Finally both my eyes are open. And then I know its me.

And at the end, you said it Jimpa. I never told you about my dream. Still you said it. You said, now I feel like I can fly. I can't believe you said that. That moment changed everything.

That was my moment. I made it.

All the love in the world for you my friend

Anja

 

 

There's no sensation to compare with this

Suspended animation

A state of bliss

Can't keep my mind from the cirkling sky

Tongue tied and twisted

Just an earthbound misfit

 

I...